At barndommen i stor grad besto av fekting med lysrør i bomberommet, sier vel sitt om mitt forhold til Star Wars. Jeg har gjennom årene slukt det meste av både spill og filmer om universet, dog med varierende fornøyelse. Man skulle tro det var den enkleste sak i verden å lage gode spill av et såpass rikt univers som Star Wars-universet, men dessverre har langt i fra alle spillene om stjernekrigen vært verdt å notere seg.
Men da Force Unleashed ble annonsert ble jeg umiddelbart interessert. Satt mellom episode 3 og 4, kunne spillet både bygge på kjente figurer fra filmene, men samtidig ta seg såpass frihet at spillet ikke ble totalt bundet til den allerede velkjente sagaen. Og da Force Unleashed omsider kom var historien på lang vei det sterkeste kortet.
Nå er Darth Vaders hemmelige læregutt tilbake; døden har ikke stoppet denne gutten. Men noen sideeffekter har tydeligvis ikke vært til å unngå.
Klone eller ei?
Force Unleashed 2 (kan dessverre ikke forkortes) fortsetter der forgjengeren slapp, det vil si at det fortsetter ved én av det forrige spillets potensielle avslutninger. Unleashed 2 forutsetter spillet gjennom at du har spilt det første spillet, har du ikke det vil du knapt forstå noen ting. Starkiller, spillets protagonist/antagonist alt ettersom, er død. Eller, han er kanskje død.
Unleashed 2 tar for seg Vaders siste krumspring, nemlig et eksperiment hvor han forsøker å lage en hær av kloner basert på hans tidligere løpegutt. Hvem du spiller, originalen eller en kloning er spillets store mysterium – uten at det klarer å gjøre noe ut av det.
Det finnes dessverre ingen pen måte å si det på, så ergo kan det like greit sies rett ut: Unleashed 2 makter ikke å tilføye noe nytt til historien om Starkiller for fem øre. Gjennom spillets gang besøker vi tidligere besøkte destinasjoner og får møte figurer vil allerede kjenner svært godt. Spillet prøver så hardt det kan å bygge på mysteriet på hvorvidt man er en klone eller ei, men det blir alt for tynt til å være engasjerende spillet gjennom.
Det er fryktelig trist at spillet ikke klarer å fortelle videre på den gode bakgrunnshistorien fra det første spillet, potensialet er knapt tappet. Men akk, følelsen jeg sitter igjen med etter spillets knappe seks timer er at jeg spiller en form for Directors Cut av det første spillet.
Må Kraften være med deg, alltid
Selv om historien riktignok gir en trist lite, finnes det likevel noe å hente fra Unleashed 2. Hvor det første spillet hadde en relativt solid mekanikk, var det også plaget av en del problemer – mange av hvilke som virket å være grunnet ren og skjær latskap fra utviklerne. Heldigvis går oppfølgeren langt for å rette opp disse, spillmekanikken føles generelt mer fornøyelig denne gang: Først og fremst har Starkiller denne gang fått to lyssabler, hvorvidt det gjør han dobbelt så bra på papiret vites ikke, men det virker i hvert fall så. Kampmekanikken er både raskere og langt mer presis denne gang. Hvor lyssabelen i det første spillet ble brukt til lite mer enn nedhugging av maur, kan sablene nå brukes med god effekt på så å si alt av fiender.
Force-krefter er derimot relativt uforandret og vil umiddelbart føles velkjent til spillere av forgjengeren. Unntaket er heldigvis den såkalte Force-grip, som denne gang er langt mer presis og lettfattelig å bruke. Resultatet er at du enkelt kan marsjere inn i rom fullt av soldater, kaste sverdene rundt i lufta for en runde med halshugging før du endelig runder av med litt sjonglering og grilling. Minuset er dog at ved nevnte manøver risikerer du å få kjeven ut av ledd – Unleashed 2 oppfordrer deg til å finne flest mulig kreative henrettingsmetoder, den ene tøffere enn den forrige. Og gliset følger i takt.
Månen? Den er der den
Utviklerne har i alt gjort en svært god jobb i å raffinere bort uhumskhetene fra spillmekanikken, og 90 prosent av tiden fungerer den absolutt superbt. Dessverre er det også noen unntak; gjennom spillet vil du tidvis møte på relativt store fiender, eksempelvis diverse varianter av de kjære og kjente Walkerne. Disse er stort sett klin umulige å komme innpå ettersom de umiddelbart svarer med å sparke deg unna, hvorvidt du er innenfor den faktiske rekkevidden til foten som sparker er likegyldig – har du trødd over den magiske streken er sjansen stor for at du flakser unna uansett.
Løsningen blir dermed at du grisebanker alt av vanlige fiender med diverse sverdtriks og force-kombinasjoner, mens du tar deg av de store fiendene ved å slenge døde fiender og annet skrap på de fram til den klassiske quick time-sekvensen starter. Det fungerer, men det beste hadde selvsagt vært om man også kunne bruke sverdene kombinert med unnamanøvrer.
Det største hakket i plata er dog kameraet. Kameraet fikk mye pepper i det første spillet, at utviklerne derfor ikke har perfeksjonert det i oppfølgeren er et aldri så lite mysterium. Kameraet fungerer riktignok langt bedre denne gang, men du må garantert finne deg i å laste om sjekkpunkter fordi du hoppet ned et stup du ikke så eller stupte innenfor rekkevidden til fiendens lyssabel.
Velkjent, men vakkert
Nok et punkt det første spillet måtte tåle kritikk for var monotone brett og ergo miljøer. Er du blant de som mente det, vil nok dessverre Unleashed 2 skuffe. Det går mye i stål og mørke miljøer også denne gangen, noe som naturligvis er grunnet at store deler av spillet foregår innenfor diverse baser til det velkjente Imperiet. Det er dog ett hederlig unntak, nemlig det andre brettet: En by i skyene utformet i herlig arkitektur setter virkelig stemningen og skaper en identisk Star Wars-følelse som hva Knights of the Old Republic klarte i sin tid. Det er store ord.
Hva det grafiske angår er ting så å si prikk likt det forrige spillet; fiender er herlige detaljert, væreffekter skaper stemning og det meste er detaljert ned til sømmene. Synet av en klissvåt Starkiller som lyses opp av to lyssabler er nok til å skape frysninger hos enhver Star Wars-fantast. Med andre ord ser det alt i alt svært så praktfullt ut.
Hva lyden angår er ting derimot litt todelt. Stemmeskuespillet er, som i det forrige spillet, av absolutt ypperste klasse. Selv om historien spillet leverer er så å si fraværende, leveres den i hvert fall svært så flott innpakket. Dessverre sliter spillet med at lyden tidvis forsvinner, eller rettere sagt, forsvinner på enkelte kanaler. Spesielt under mellomscener kan lyden plutselig forandre tonespekter – noe som selvsagt er svært synd ettersom dette til dels spolerer for det ypperlige stemmeskuespillet.
Konklusjon
Starkiller er tilbake, halvveis i hvert fall. Den utvilsomt største skuffelsen med Unleashed 2 er at spillet ikke bygger videre på den sterke historien fra det første spillet, i stedet tar spillet oss med på en runddans rundt grøten – som vi ikke får smake på.
I utgangspunktet er det nesten grunn nok til å stå over denne tittelen i protest, men du bør likevel vurdere turen Starkillers andre kapittel: Utviklerne har gjort en glimrende jobb med å perfeksjonere en allerede solid og særdeles underholdene spillmekanikk, faktisk er det såpass godt at det er kun et par hakk unna den beste opplevelsen med lyssabler hittil – sett i action-øyne.
Faktisk er Unleashed 2 verdt et kjøp ene og alene fordi dette spillet kommer sabla nærme å sette deg i skoene til en faktisk Jedi. Så for det så være at historien, og brettene med tilhørende miljøer føles ut som tilleggspakke-innehold til det første spillet, morsomt er det likevel.
- Les også: Kan Black Ops overta flerspillertronen?
- Les også: Ha det grisemoro med Enslaved
- Les også: På zombiejakt med JFK
