ANMELDELSE: Street Fighter IV
Anmeldelse

Street Fighter IV

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Jeg forbinder Street Fighter med kjip grynting og knuffing iblandet forpinte og forhåpningsfulle utrop. Dårlige unnskyldninger og anklager om juks, syting over oppfattet urettferdighet i spillets balanse. Et veldig intimt og svett oppgjør mellom to unge menn lenket til en Playstation med hver sin arkadestikke. Det er noe jeg ikke snakker så mye om.

Hvorfor er denne tilstanden så attraktiv for meg? En ubevisst nostalgi for svunne tider, da Street Fighter 2 samlet alle guttungene rundt arkademaskinen på pizzasjappa? Andektige oppgjør i Mortal Kombat 2, vist i sakte film på altfor svak maskinvare, så mange som mulig benket rundt en liten skjerm for å se hoder slites av.

Problemet er å finne mennesker å dele denne opplevelsen med. Det finnes få folk som dette. Mange ser på det som en lyssky aktivitet, ikke en unnskyldning man rister av seg for å virke normal når man raver full omkring med en boks voks i håret og alt for liten skinnjakke. Slåssespillkvelder er sjeldne og fagre skapninger, utemmete og ukjent med dagliglivets seige rutine.

Er ferdighetene på plass?

Så det er ikke uten ballast jeg skriver om Street Fighter IV. Og det er ikke uten forventninger jeg setter meg ned med en PlayStation 2-kontroll (hvis historie er en tåreperse om billige USB-adaptere fra Hong Kong) i labbene og prøver å fange det, den intense berg-og-dalbanen av konsentrert konflikt; så mange opplevelser av overlegenhet, tap, selvtilfredshet og intens frustrasjon over min egen utilstrekkelighet. Jeg taper selvsagt også min første kamp.

For Street Fighter IV er ikke noe enkelt og nybegynnervennlig spill slik det har blitt fremstilt til nå. Enhver amøbe kan selvsagt levere fra seg noen slag og spark, kanskje til og med vinne en runde, men det er mange kløfter å krysse før man mestrer spillet. Den første er fingerferdighet.

Det faller slett ikke alle naturlig å dra en presis kvartsirkel til venstre eller høyre på et styrekors eller en analogstikke, men det er inngangsbilletten til Street Fighter IV. Det er et spill designet for arkadehaller og entusiaster med egne stikker, så ethvert forsøk på å flytte kontrollskjemaet over på en håndkontroller må bli et kompromiss (med mindre du er lurere enn meg). Jeg synes fortsatt, etter å ha spilt enorme mengder Street Fighter 3 og over 20 timer med Street Fighter IV, at det er litt vrient å gjøre akkurat som jeg vil på en håndkontroll. Men ikke la det stoppe deg.

Neste kløft er intuisjonen for hvilke angrep som følger hva slags adferd, hvilke utfall som er mest sannsynlige i en gitt situasjon, og evnen til å bygge en strategi basert på observasjon av motstanderens adferd – evnen til å føle seg i kontroll over kampen. Jeg er kanskje en sart blomst, men for meg har humør og stemning alt å si for om jeg klarer å spille slåssespill fornuftig. Det er massevis av flinke spillere (vel, flinkere enn meg) der ute, klare til å krøste meg. Når jeg først blir slaktet er det akkurat som om jeg gir opp og ikke tror på at jeg kan vinne. Å beholde følelsen av at man kan mestre kampen, tross en overlegen motstander, er det første skrittet mot seier.

Evnen til å betrakte kampen kaldt og presist må enten være noe du er født med eller noe det tar en stund å øve opp, og Street Fighter IV krever masse av den. Ildkulene og virvelsparkene er bare trekk i et gjettespill om sluhet og evnen til å overraske motspilleren. Hvis du tror det holder å prøve å vinne, blir du raskt satt på plass og ikke minst snyter du deg selv for masse spenning.

Det stemmer, spenning

Denne spenningen, haukeblikket festet på motspilleren; hele tiden grublende over hva som kommer til å skje, hva som kan skje – hvilken bås passer denne fyren inn i? Hva må eventuelt bygges på den før den passer? Du investerer noe i hvert eneste trekk motstanderen foretar; noe (selvrespekten? Manndommen?) står på spill for hver lille gjetning du gjør.

I løpet av veldig kort tid får du felt en tydelig dom over dine ferdigheter, og du går gjennom flere gleder, sorger, ville impulser og hovmodige feilgrep i løpet av det knappe minuttet konfrontasjonen varer enn de fleste av oss gjør på en hel dag. Eller kanskje en uke, hva vet jeg.

Alle bestanddelene i Street Fighter IV bygger spenning. Supermeteret, som fylles ettersom du skader, blokkerer og avfyrer spesialangrep, lar deg pumpe opp spesialangrepene dine – såkalte EX-angrep – i bytte mot en bit av supermeteret. Hvis meteret fylles, kan du by på en superkombo og kanskje avslutte kampen. Muligheten til å bestemme styrken og hastigheten (eller typen) til hvert spesialangrep sørger for at enhver situasjon har et rikholdig spekter av potensielle utfall. Muligheten til å avbryte et spesialangrep og gli over i et annet gir tvetydighet til nesten all adferd. Bløffer han?

Kommentarer (9)

Forsiden akkurat nå

Til toppen