ANMELDELSE: Wolfenstein
Anmeldelse

Wolfenstein

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Møt agent Blazkowicz, med de noe uheldige forbokstavene B. J. Denne mannen har vist seg å være nazistenes endelige banemann flere ganger tidligere, såpass at hvis vi plusser på nazistene superagenten dreper i det ferskeste Wolfenstein-spillet snakker vi hele bataljoner, armadaer til og med.

My name is Job. Blow Job.

BJ fremstår som en mutt og skjeggstubbet versjon av James Bond. Men hvor godeste Bond i stor grad overlever på geniet Q sine innretninger drar BJ Blazkowicz god nytte av okkulte krefter og en rekke supervåpen som tilsynelatende går på pur fantasikraft. Såklart, vi snakker andre verdenskrigs Tyskland her, klassikere som maskinpistolen MP40 og andre trofaste metalliske dødsmaskiner gjør også sine opptredener. Det som er hakket mer originalt er den andre halvdelen av BJs arsenal, som består av sjokkmedførende teslavåpen og diverse pulveriserende dødsstråler som forvandler skumle nazister til litt mindre skummelt naziststøv.

Verden fra et LSD-vraks perspektiv
Verden fra et LSD-vraks perspektiv

Det våpnene har til felles er at de alle føles autentiske; både de virkelige variantene som panzerschrekk og MP43, og de litt mindre virkelige pulveriseringstrålene ligger umakelig godt i BJs hender. Våpenfølelse er ekstremt viktig for førstepersonsskytere å få til, og Wolfenstein innfrir til de grader i så måte. Det er rett og slett svært morsomt å plaffe ned nazizombier i hopetall, så får det heller bare være at utvikleren kanskje har lånt bittelitt for mye fra Call of Duty-spillene når det gjelder mekanikkene som ligger i bunn - kontrollen og mye av det tekniske fungerer nemlig på nøyaktig samme måte som i de populære krigsspillene

Er det enkleste virkelig det beste(ste)?

Wolfenstein har mer enn bare tankeløs skyting å by på dog, våpnene skal også oppgraderes underveis. Basert på hvor bra man klarer et oppdrag utdeles det en pengepremie. Disse pengene kan brukes i forskjellige butikker rundt om i byen, på oppgraderinger som gir våpnene økt skadeevne, presisjon og lignende. Utvikleren får pluss i min bok for at oppgraderingene er merkbare, både visuelt og ved at våpenet faktisk blir betraktelig mer effektivt etter hvert som det oppgraderes.

Settingen, eller kanskje heller unnskyldningen for den betraktelige skaden agent Blazkowicz etter hvert får påført det tredje riket er som følger: Tyske SS har under innsyn fra selveste Himmler satt i gang en serie okkulte eksperimenter hvis mål er å utnytte en fryktinngytende og dødelig kraft til å skape diverse supervåpen og supersoldater. Dette er selvsagt for å sørge for at Hitler og hans tredje rike skal oppnå den vesle mannens våte drømmer om verdensherredømme. Denne historien blir delvis fortalt gjennom litt aldrende utseende filmklipp, delvis gjennom dialog og hendelser som inntreffer under selve spillingen.

En av de mer fryktinngytende fiendene i spillet
En av de mer fryktinngytende fiendene i spillet

Ze nazis arr coming-g!

Klisjéfylt er stikkordet, Wolfenstein-serien har og vil aldri høste særlige lovord for plott og historiefortelling. At absolutt alle du treffer på i spillet snakker en helt forferdelig engelsk med tysk aksent hjelper absolutt ikke. Det innleide skuespillerensemblet, som ikke akkurat later til å representere det yppeligste av filmtalent i bransjen, har tydeligvis fått streng instruks om å legge på Z-lyder på hver minste stavelse; forvent å høre fraser som ”Ze nazis arr coming-g!” minst tyve ganger i løpet av spillet. Irriterende? Så absolutt, men på tross av aksentflausene fungerer historien godt til sitt formål; selv om dialogen og plottet er mer enn litt preget av diverse okkulte B-filmreferanser klarte jeg ikke la være å rives med etter hvert som historien bygget opp mot spennende klimaks.

Disse klimaksene er spredt fint utover spillet, og poengteres ofte ved noen ytterst spektakulære bosskamper. Slike er nærmest forduftet fra den typiske førstepersonsskyter i dag, og det gleder nostalgihjertet å se at Wolfenstein-teamet har holdt seg tro til gamle skikker og tradisjoner. Disse erkeskurkene er sterke, tøffe og dør på spektakulære måter. Kampene er i seg selv også underholdende, det er aldri snakk om å bare tømme magasin etter magasin i ti minutter, og så faller fienden død om. Nei, i Wolfenstein tvinges du til å hoppe, dukke og streife fra side til side, i beste Zelda- eller Mario-stil, samtidig som du forsøker å utnytte fiendens svakheter.

Ze nazis are coming, really!
Ze nazis are coming, really!

For å finne bossenes svake punkt kommer BJs magiske krefter inn i bildet. Tidlig i spillet gir en krystall agenten muligheten til å entre en slags parallell dimensjon, som i tillegg til å gi et stilig, skrekkfilmaktig film-noir perspektiv på ting også gir Blazkowicz økt bevegelseshastighet og et slags røntgensyn som viser fiendene og deres svake punkter. Dette sløret, som spillet velger å kalle det, er bare den første av fire forskjellige krefter. Kreftene, som henholdsvis gir kraftigere kuler, beskyttende skjold og mulighet for å manipulere tid, er langt i fra nyskapende isolert sett. Men utviklerne har vært flinke til å finne forskjellige måter å gi oss små gåter og fiendetyper som forutsetter kreativ bruk av de fire grunnleggende magiene. Og selv om BJs magiske krefter kan oppgraderes er hans kapasitet i denne forbindelse ganske begrenset: Det blir etter hvert livsviktig å hele tiden være på utkikk etter magipåfyll.

I tillegg må man passe på og ikke svi av hele magireserven, kanskje lurer en av de usynlige, lynkjappe og sverdbærende leiemorderne i gangene?

Du får det du betaler for, og mer til

BJs eventyr er langt, sammenlignet med andre spill i sjangeren. Spillets struktur har en del til felles med sandkassespillene; Blazkowicz har den fiktive krigspregede byen Isenstadt som et slags springbrett for de forskjellige oppdragene. Byen er på generell basis helt fri og åpen for utforsking og skattejakt, sistnevnte later til å være er en av superagentens favoritthobbyer. I tillegg til en omfattende enspill får vi også en mer enn kurant flerspillerdel med i pakken, som bør gi en god del ekstra timer underholdning for de konkurransesugne.

I Isenstadt finnes det for det meste soldater, både nazister og opprørere er plassert ved de fleste veikryss og bakgater i byen. Det kan etter hvert bli trøttende å kjempe mot de samme fiendegrupperingene om og om igjen. Flere oppdrag krever nemlig at BJ løper på kryss og tvers bak fiendes linjer. Heldigvis blir det etterhvert mulig å snike seg forbi soldatene, eller ta i bruk skjulte passasjer og hustak for å traversere fra punkt A til B.

Spillets generelle struktur er ikke-lineær, hvilken rekkefølge oppdragene gjøres i er ofte helt opp til spilleren. Oppdragene i seg selv derimot, er linære. Bare én vei fører til målet, og som oftest skal ting gjøres i en spesifikk rekkefølge. Men illusjonen av frihet hersker, Wolfensteins oppdrag føltes aldri restriktive av natur.

Organisert kaos?
Organisert kaos?

”Jeg husker hvordan det var da jeg var ung” …

En av Wolfensteins store styrker, og som i stor bidrar til å gjøre opplevelsen til såpass spennende og engasjerende er nettopp denne forhåndsbestemte oppbygningen av oppdragene. Tempoet i Wolfenstein er heseblesende og drivende, og de største trefningene er glimrende satt sammen av spillmakerne. Ispedd en rekke uforutsigbare variabler som magibrukende fiender og ulike typer mini-bosser føles aldri slagene like. Til tross for at spillet ikke har så alt for varierte gjøremål for enmannshæren BJ så følte jeg aldri at jeg hadde opplevd akkurat det samme tidligere.

Oppdragenes konservative oppbygning, om man kan bruke dette begrepet, jobber i tandem med spillets audiovisuelle kvaliteter; resultatet er en uovertruffent anspent og spennende stemning. Spillets mange forskjellige oppdrag finner sted på helt forskjellige lokaler; alt i fra skumle underjordiske tunneler og skyskrapende slott til høyteknologiske flygende zeppeliner. Rent teknisk er ikke Wolfenstein verdt noen stående applaus, men spillets områder står like fullt til kunstverksstatus. Orkestermelodier som slår inn akkurat på rett tidspunkt, som enten er mystiske og forstyrrende, engasjerende og drivende, eller en blanding bidrar også stort til å gjøre spillets atmosfære uovertruffen.

Konklusjon

Wolfenstein er en tributt til det velprøvde og velkjente. Spillet er rett og slett et old school skytespill som er både langt, utfordrende, fylt med spennende bosskamper og med oppdrag med bare én løsning. Forgjengeren Wolfenstein 3D var revolusjonerende i sin tid, det samme kan ikke sies om dette spillet.

Spent stemning
Spent stemning

Men den samme uhøytidelige, grove og simplistiske ånden til klassikeren lever videre i X360-versjonen. Wolfenstein er selvsagt ekstremt blodig og makabert. Synet av gurglende fiender som desperat prøver å stoppe flommen av blod som pøser ut av halsen med sine bare hender bør ikke inngå i noen som helst barneoppdragelse, og når sant skal sies – det ble nesten litt for mye for meg også til tider.

Historien er småplatt og til tider ufrivillig komisk, og det tekniske står ikke til toppkarakter på noen måte. Men Wolfenstein gjør opp for dette med upåklagelig stemning og grunnleggende morsomt gameplay, slikt vi er vant til fra gamle dager. Wolfenstein er en ren berg-og-dalbane i rå, magevridende action, og er akkurat den typen spill vi trenger når vi blir for opphengt i teknikaliteter som bilder per sekund og antall piksler. Herlig!

Kommentarer (9)

Forsiden akkurat nå

Til toppen