ANMELDELSE: Streets of Rage 4
(Foto: Espen Jansen/Gamer.no)

Råtøft og griselekkert

Streets of Rage 4 er dypt nostalgisk og beintøff beat 'em up-moro.

Med klassikere som Double Dragon-, Final Fight- og Golden Axe-seriene på samvittigheten, er det ingen tvil om at beat 'em up-sjangeren var blant de mest innflytelsesrike spillsjangerne i overgangen mellom 80- og 90-tallet. Ikke bare brant disse spillene hull i lommebøker i arkader verden over på den tiden, men de spilte også en meget sentral rolle i videreutviklingen av Street Fighter-serien og dermed også slåssespillsjangeren som helhet.

«Round 1. Fight!». Foto: Espen Jansen/Gamer.no

En serie som dukket opp litt senere, men som likevel var meget sentral i denne bølgen av spill, var Streets of Rage. Med tre spill som kom ut i kjapp rekkefølge på begynnelsen av 1990-tallet, var det mye ståhei knyttet til spillserien, før den nesten like raskt døde igjen etter lanseringen av det tredje spillet i 1994. 

Nå, 26 år senere, vender Streets of Rage tilbake fra asken med et splitter nytt nummerert spill. Mye har skjedd i spillbransjen siden 1994, og selv om deler av dette reflekteres i Streets of Rage 4s oppdaterte grafikk og overdrevne kombinasjonsangrep, er det fremdeles et spill som er ekstremt tro mot tidsånden der det hele begynte. Og det er det stort sett tjent med.

«Choose your fighter»

Streets of Rage 4 plukker opp tråden ti år etter handlingen i det tredje spillet i serien. Den mannevonde Mr. X er fortsatt borte, og i stedet er det hans to tvillingbarn, Mr. Y og Ms. Y som lager baluba for Axel Stone og Blaze Fielding i spillets fiktive storby. 

Fortellingen er av mye det samme kaliberet som den gang da, noe som betyr at vi får servert handlingen i små doser spredd jevnt utover mellom hver bane. Eventyret er ikke enormt omfattende og generelt lite står på spill til enhver tid, men det gjør likevel en god jobb med å etablere figurene og deres grunner til å banke hverandre helseløse opp og ned de titulære gatene.

For det er fremdeles det som er kjernen i Streets of Rage 4 – dette er et godt, gammeldags beat 'em up-spill, og det med stor «B». Dette innebærer at man kaster seg inn i rollen som en av spillets mange stereotypisk kule figurer for så å traske gjennom spennende baner mens man denger alt som rører seg. 

Dette er kjernen i Streets of Rage 4, men man låser også opp en håndfull retro-inspirerte figurer fra tidligere spill i serien etter en stund. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Spillet begynner med fire helter man kan velge mellom, før man senere låser opp en håndfull nye og gamle skikkelser man kan bruke i og utenfor historiemodusen. De ulike figurene har alle sine styrker og svakheter, med unike kampstiler, angrep og kombomuligheter. Den tidligere nevnte Axel er for eksempel en passe treg hardhaus som kan denge ut en rekke slag i rask rekkefølge, mens nykomlingen Cherry kan løpe, hoppe lenger og sette seg på skuldrene til fiender, men til gjengjeld tåler mye mindre enn resten av rollegalleriet.

Blaze Fielding ble raskt min favoritt i Streets of Rage 4. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Selv falt jeg raskt pladask for den nye utgaven av Blaze, som ved siden av å være en god mellomting mellom styrke og fart, lar deg plukke opp fiender fra bakken og forlenge komboer et stykke lenger enn de andre figurene i spillet.

Deilig detaljert

Det de alle har til felles er det faktum at de er nydelig designet og fenomenalt animert, og dette kommer som en naturlig videreføring av at alt i Streets of Rage 4 ser griselekkert ut. Fra stillbildene som benyttes for å levere historien, HUD-en som lyser opp når man gjennomfører komboer, til omgivelsene man utforsker og figurene som utforsker dem – alt er tilsynelatende tegnet for hånd og møysommelig detaljert.

Robotarmer kommer godt med når man skal denge gangstere. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Spesielt imponerende er altså hvordan figurene beveger seg, og det blir aldri kjedelig å studere hvordan Blaze bedagelig kaster på håret når hun har kjølhalt alle fiender i nærheten, eller hvordan Floyd skjærer grimaser idet han sømløst løfter to fiender over hodet og denger de i hverandre.

Spillet er rett og slett utrolig lekkert, og med flott fargebruk og sirlig utformede nivåer, blir det aldri kjedelig å se hva som venter rundt neste hjørne.

Det samme gjelder også for lydsporet, som er en eklektisk samling av synth-basert, dypt teknisk og funky jazzpop. Her har en rekke mindre og mer kjente komponister arbeidet sammen for å lage en større helhet – alt fra chilenske Das Mörtal og franske Olivier Deriviere, til den japanske Kingdom Hearts-komponisten Yoko Shimomura er med på notene – og det merker man godt. Variasjonen er ekstrem, men det er hardtslående og fengende stort sett hele tiden.

Spillet har også en flerspillerdel, og her er det en del moro å hente. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Det beste forsvar ...

Og det kan man for så vidt også si om spillets kampsystem. Streets of Rage 4 er som sagt et ekte beat 'em up-spill, hvor man veksler mellom å denge løs på fiender med bare nevene, våpen man finner rundt omkring i verdenen og superangrep man låser opp ved å plukke opp stjerner som er sånn passe godt skjult i omgivelsene.

Figurene har alle forskjellige måter å angripe på, men det faktum at man til enhver tid kun har én knapp for vanlige angrep og én knapp til spesialangrep gjør det lett å bytte mellom og eksperimentere med de forskjellige kamphanene underveis.

Kjernen i spillet er utrolig, utrolig god.

Det finnes selvfølgelig et dypere lag i spillet, og hvis man vil, kan man etter hvert begynne å sette sammen ganske omfattende kombinasjonsangrep. Jeg savner likevel enda større frihet: Figurene beveger seg rett og slett litt tregt, og muligheten til å blokke eller dukke unna på en mer effektiv måte er sårt ettertraktet. Dette går kanskje på akkord med det sjangeren er kjent for – altså fullt fokus på angrep – men det er likefremt mange anledninger hvor jeg føler at jeg ikke har mulighet til å komme meg unna skade. Og det er ikke gøy.

Historien fortelles gjennom flotte stillbilder. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Litt lite innhold

Streets of Rage 4 kan nemlig være ganske så utfordrende til tider. Spillet benytter seg av et typisk livsystem, som betyr at man har begrenset med sjanser og må starte den aktuelle banen på nytt hvis man stryker med. 

Opplevelsen er heldigvis utformet slik at det sjelden blir frustrerende å ta de samme banene flere ganger – mer enn noe annet er det jo dette som er poenget, all den tid dette fremdeles er et arkadeinspirert spill hvor man søker høye poengsummer og klatrer på topplister.

Likevel er det ikke sikkert det er så veldig mye mer jeg kommer til å spille Streets of Rage 4 nå som jeg først er ferdig med historiedelen. Det er for all del masse spennende å finne og låse opp på tvers av eventyret, og har man en kompis eller tre er det artig å spille sammen med disse, men det er også alt. 

Jeg skulle helst sett at det var enda flere baner i løpet av historien, eller kanskje bare en litt annerledes modus man kunne få utforsket når rulleteksten har sagt sitt. «Arcade» og «Boss rush» er ting det er interessant å lefle med en gang eller to, men det er på ingen måte noe som holder meg igjen. Da er det kanskje lov å håpe at utviklerne pøser på med en slags epilog og et par nye figurer etter hvert – det er disse som er kjernen i spillet, og den er til gjengjeld utrolig, utrolig god.

Detaljene i spillet er nydelige. Bare se på de skoene, da! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Streets of Rage 4 er et meget godt gjensyn med 80- og 90-tallsmoro. Ikke bare er det et spill det er lett å plukke opp og kose seg med, men det er også et spill som stadig imponerer takket være nøye detaljert grafikk, herlig musikk og et kampsystem som rett og slett bare fungerer veldig bra.

Jeg skulle helst sett at spillet hadde flere defensive verktøy – til tider er det veldig frustrerende å dø på grunn av trege figurer og fiender som ikke gir fra seg tegn før de går til angrep – men sett over ett er det meget fornøyelig å kaste seg gatelangs også 26 år etter forrige spill i serien.

Purken får svi i Streets of Rage 4. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Figurene er kjernen i spillet, og her er det noe for enhver smak. Cherry er rask og mobil, mens Floyd er en bauta som kan svimeslå fiender med lillefingeren. Midt imellom disse er resten av rollegalleriet, og alle har en rekke unike egenskaper og spillestiler som gjør at det alltid er noe nytt å prøve.

Til syvende og sist er det spillets mangel på innhold som er det største aberet med Streets of Rage 4. Til tross for at historien er nokså lang, spennende og fylt med ekstra innhold og poengsummer å jakte på, blir det antagelig bare med den ene gjennomspillingen (med mindre man får med seg en venn eller tre på gruppeslagsmålet).

Likevel er det vanskelig å se bort fra de enorme kvalitetene som ligger til bunn i Streets of Rage 4. Det er langt fra feilfritt og over tid kan det lett bli bittelitt repetitivt, men det er også et fargerikt, hardtslående og beint fram nydelig arkadespill det er veldig gøy å spille så lenge det varer.

Vil du ha flere lekre todimensjonale spill? Da kan vi anbefale både Cuphead og Ori and the Will of the Wisps.

Vurdering

"Griselekker og råtøff beat 'em up-moro så lenge det varer."

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen