Anmeldelse

B-Boy

B-Boy er noe så befriende som et spill som tar utgangspunkt i hip-hop-miljøet, uten å være "in yo' face," eller "bling, bling - money aint' a thing." Her skal du ikke vasse rundt som en morratrøtt 50 Cent i storbyen og leke tøffing, og du fullfører heller ikke spillet ved å skaffe deg den feiteste kjerra (med tilhørende kvinnfolk) eller de største gullenkene.

Alternativ tekst mangler
Skjermbilde fra PS2-versjonen

Joda, B-Boy er hip-hop så det holder, men det føles mer ekte, og det klarer å presentere en forholdsvis troverdig framstilling av breakdance-miljøet - i hvert fall dømt ut i fra den kunnskapen undertegnede innehar om dette. Dessuten handler spillet ene og alene om breakdancing. Utviklerne har ikke skvist inn små minispill med bilkjøring og skyting, kun for å skape en bred markedsappell, og takk Gu ... eh, The Sugar Hill Gang for det.

Livin' Da Life

Med det samme spillet starter vises en stilig introduksjonsfilm hvor digitale versjoner av diverse kjente og ukjente breakere utfører halsbrekkende bevegelser, akkompagnert av Eric B. & Rakims legendariske Don't Sweat the Technique. Ganske imponert og nysgjerrig på hvordan breakdance faktisk fungerer på spillkonsoll, entrer du spillets enspiller- og hovedmodus: Livin' Da Life. Her lager du deg din egen figur, enten B-Boy eller B-Girl, starter fra scratch som den nye gutten (eller jenta) i gata, og er nødt til å hevde deg for å vinne respekt. Tilholdsstedet ditt, et slags gammelt laboratorium, fungerer som en meny hvor du kan sjekke datamaskinen din, se en oversikt over alle triksa du har lært, endre klesstil og selvfølgelig trene på dansinga di. Du kan riktignok ikke utføre bevegelser som leker med naturlovene med en eneste gang, for i starten har du nemlig kun tilgang til et knippe basistriks.

De fire hovedknappene; kryss, firkant, runding og trekant er knyttet opp mot hver sin basisbevegelse, henholdsvis six step, baby freeze, top rock, og windmill. Etter hvert som du avanserer i spillet vil du åpne opp nye bevegelser som legger seg under en av disse basisbevegelsene, og derfor må du først utføre basisbevegelsen for å kunne gå over i et annet triks innenfor den gruppa. Chair freeze, for eksempel, krever at du først er godt planta i en baby freeze. Når figuren din blir dyktigere åpner du riktignok nye overganger som går forbi denne hovedregelen og lar deg gjøre mer kreative krumspring, men spillet bygger uansett opp rundt disse fire basisbevegelsene.

Alternativ tekst mangler
Skjermbilde fra PS2-versjonen

I tillegg til å måtte holde kontroll på de ulike knappekombinasjonene, er du nødt til å ha rytmen på plass for virkelig å gjøre suksess med din virtuelle dansedukke. Rundt bena på figuren din finnes nemlig et rytmemeter, som er utformet som en sirkel med fargede uthevelser på rytmeslag. Ved hjelp av enten L(1) eller R(1) holder du rytmen i gang ved å trykke på skulderknappen når markøren på rytmemeteret er over de fargede områdene. God rytme er vitalt når du skal prøve deg mot andre breakere, ettersom det lar deg utføre et triks lenge uten å feile. I tillegg er det flere triks som krever presis timing, og alle freezes - altså triks hvor figuren fryser i en bestemt stilling - krever at du holder balansen med skulderknappene.

Etter noen minutters erfaring med B-Boys spillmekanikk innser du fort at dette ikke er en klassisk knappeknuser hvor hvem som helst kan slå en erfaren spiller ved å gå berskerk på knappene. Snarere enn å utføre en eller annen obskøn knappekombinasjon, er det som nevnt rytme, timing, oversikt og kreativitet som er suksessfaktorer i B-Boy, og det til det bedre. Kontrollene føles gjennomtenkte, og har en ganske direkte relasjon til bevegelsene som utføres. Gutta i Freestyle Games har tydeligvis lagt hjernen i bløt på dette området, og resultatet er tilfredsstillende.

Street cred thru' battles

Målet med enspillermodusen er å ha mest respekt av alle breakerne (eller rettere sagt, de 20 som er involvert i spillet), og det oppnår du ved å gå seirende ut av en rekke turneringer. For hver turnering du vinner, vinner du også litt respekt, og dermed seiler du sakte men sikkert oppover på lista over de mest respekterte danserne. Men for å kunne hevde deg i disse turneringene som eskalerer i vanskelighetsgrad, er du nødt til utvide ditt bevegelsesrepertoar fortløpende, og dette gjør du gjennom såkalte kamper (eller battles, på hip-hop-sjargong), hvor du tester evnene dine mot andre breakere. Vinner du en slik, vil den beseirede danseren belønne deg med et triks som du kan legge til i repertoaret ditt.

Alternativ tekst mangler
Skjermbilde fra PS2-versjonen.

Siden det ikke er noen menneskelig dommer som kan avgjøre hvem som har mest skills på flooret, bruker B-Boy et medaljesystem for å avgjøre kamper. Det finnes fem ulike medaljer du kan tilegne deg mens du danser. Deriblant finnes rytmemedaljen, som du vinner ved å holde rytmen på rytmemeteret, og fundamentmedaljen, som du tilegner deg ved å utføre basistriks for å bevise at du har de grunnleggende evnene innabords.

Når du så har danset og vunnet medaljer, må motstanderen innfri medaljekravene i enda større grad for å vinne medaljene tilbake, og dermed eventuelt stikke av med seieren. De forskjellige kampene legger vekt på ulike medaljer, så målet ditt er å skreddersy en dans for hver kamp i henhold til de aktuelle medaljene, og utføre den så prikkfritt som mulig. Både kamper og turneringer bruker dette vurderingssystemet, som er en god substitutt for det menneskelige dommeraspektet ved breakdance-konkurranser.

Men B-Boy er dessverre ikke skavankfritt, og særlig én spillbarhetsbrist senker helhetsinntrykket av denne ellers gode tittelen. Slik spillet presenterer breakdance-livet, handler det om å trene og perfeksjonere manøvrene sine, før man begir seg ut i kamp mot andre dyktige dansere for å vise dem hvor skapet står og banke dem tilbake til kjøkkenet. Akkurat dette holder du på med i tilholdsstedet ditt; memoriserer triks og overganger, innprenter rytmen i sanger - alt for å være forberedt til kommende dueller. Og så, når du når ett av mange små klimaks ved å ta i mot en utfordring, gjelder det å holde tunga rett i munnen for å klare dette ene forsøket på å dra seieren i land.

Tror du.

Alternativ tekst mangler
Skjermbilde fra PSP-versjonen

Faktum er dog det at skulle nervene ta overhånd og sende deg med hodet først inn i et stygt tap, har du ingenting å frykte. Så fort motstanderen din er ferdig med å høste applaus fra publikum, kommer det nemlig opp en valgmeny hvor et av valgalternativene er noe så hendig som "Restart battle". Med andre ord faller spillets egen logikk sammen, og fjerner en del spenning ved dansekampene som i hvert fall undertegnede opplevde før han oppdaget det overnevnte. Det er synd at spillets helhetsinntrykk blir dratt ned av en slik filleting.

Aint' much choice of music

En annen ting som skuffer ved B-Boy er musikken. Det sier seg vel selv at et rikt og variert musikkutvalg er høyst essensielt for kvaliteten til et spill som dette, og dessverre faller B-Boys noe slunkne låtliste litt igjennom. Joda, det finnes noen perler her, men en perle skinner ikke for alltid, uansett hvor blankpolert den er første gang du ser den. Som kresne konsumenter forventer vi å få det vi ber om, og et større utvalg sanger å vrikke på rockefoten til hadde definitivt stått på ønskelista.

Animasjonene, derimot, er særdeles pene og flytende, både på PSP og PS2. Spillcoveret skryter av ekstensivt bruk av "motion capture"-teknologi i samarbeid med profesjonelle breakere, og det er nødt til å ligge noe i skrytet, for bevegelsene i B-Boy virker svært naturlige og glatte. Her har Freestyle Games virkelig gjort en glitrende jobb.

PS2- og PSP-versjonen er spillmessig helt identiske, men det er visse forskjeller ved plattformene som gjør breakdance på PS2 hakket mer fornøyelig enn på sin håndholdte lillebror. For det første føles kontrollene bedre og mer presise PS2, og for det andre er B-Boy et spill som foretrekker litt størrelse på skjermen og høyttalerne for virkelig å utfolde seg. For det tredje sliter den håndholdte versjonen med et velkjent og frustrerende problem man ofte finner ved spill til PSP: lasting.

Alternativ tekst mangler
Skjermbilde fra PSP-versjonen

Begge versjonene tilbyr flerspillermuligheter hvor man får sjansen til å danse mot ekte intelligens i stedet for kunstig, og det er innlysende nok betydelig enklere å finne en kamerat man kan utfordre til danseduell på PS2, enn å finne en kamerat som også har PSP, samt en kopi av spillet.

Finishin' up

Freestyle Games kommer med noe nytt og uprøvd, og klarer med B-Boy å levere en spillopplevelse som kan tilfredsstille både hip-hop-frelste og vante spillere. Kontrollene er godt gjennomført og implementert, og animasjonene byr på et fyrverkeri av livaktighet. Et snevert musikkutvalg og noen brister i spillbarheten fører dog til at spillet ikke når helt til topps, og særlig PSP-versjonen sliter litt med å vinne min respekt og street cred. Uansett er B-Boy solid nok til å kunne dra folk bort fra gatene og inn i den virtuelle hip-hop-verden. Selv skal jeg gå og perfeksjonere manøvrene mine før jeg utfordrer den legendariske Crazy Legs til duell.

Peace out.

B-Boy PSP

B-Boy PS2

B-Boy PSP PSP 6/10 PS2 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 27. september 2006
  • Plattform: PlayStation Portable
  • Utgiver: SCEE
  • Utvikler: FreeStyleGames

B-Boy PS2 PS2 7/10 PSP 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 27. september 2006
  • Plattform: PlayStation 2
  • Utgiver: SCEE
  • Utvikler: FreeStyleGames

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen