Anmeldelse

Marvel's Guardians of the Galaxy

Bråkete og sjarmerende Marvel-moro

Guardians of the Galaxy er langt bedre enn fryktet.

Det er ikke mer enn en måned siden jeg langt på vei friskmeldte Marvel's Guardians of the Galaxy etter det som hadde vært en litt brokete og keitete markedsføringskampanje. Å faktisk spille som Star-Lord og kommandere vokterne i kamp var nemlig alt annet enn keitete, og etter en drøy time bak spakene, var jeg i ferd med å bli overbevist.

Nå har jeg brukt helgen på å legge bak meg resten av eventyret, og etter snaut 15 timer kan vi konstatere at dette er langt bedre enn det vi først fryktet.

Kjente fjes.
Espen Jansen/Gamer.no

Genuint og troverdig

Som seg hør og bør er dette et frittstående eventyr basert på henholdsvis tegneseriene og filmene med samme navn, uten at det er noen direkte koblinger til det som har kommet tidligere. I stedet bruker Eidos Montréal sin teft for dialog og figurer til å skape en ny fortelling om den suspekte banden med romvoktere, og dette er overraskende nok spillets største styrke.

Eventyret har meget god flyt, og det er kontinuerlig noe som står på spill, enten man blir tatt til fange av Nova Corps, utforsker en ugjestmild planet eller dykker dypere i en av hovedpersonenes forhistorie.

Figurene står som forventet sentralt gjennom hele reisen, og jeg tar meg flere ganger i å virkelig bry meg om det som skjer med dem. Dette til tross for at de fem kjernemedlemmene alle er feilbare på mange forskjellige måter, og jeg allerede har sett en del av disse fasettene tidligere.

Groot sier fortsatt bare «I am Groot»; Gamora og Drax er hardnakkede og egenrådige drapsmaskiner; mens kjeklingen mellom Rocket og Star-Lord var smått irriterende allerede i den første Guardians of the Galaxy-filmen fra 2014. Bak alle disse sedvanlige momentene og dialogutvekslingene, ligger det imidlertid dype og godt skrevne personligheter, med flere genuint rørende og troverdige enkeltøyeblikk.

Drax, med sin dystre bakgrunnshistorie og tørre humor, er min favoritt.
Espen Jansen/Gamer.no

Dette balanseres opp mot opphavsmaterialets typiske humor, og selv om ikke alt treffer blink, lar jeg meg som regel begeistre en del.

Utviklerne lar også spilleren ta mange valg underveis, og disse har reell påvirkning på ting som skjer i løpet av reisen. Et valg i det åttende kapittelet viste seg for eksempel å svekke en av de siste sjefsfiendene i spillet kraftig, mens en avgjørelse jeg tok allerede i kapittel to ga meg tilgang på flere låste dører langt uti eventyret.

Fin og fargerik galakse

Ikke alle deler av historien er like veldreid, og jeg merker etter hvert at spillet er litt i lengste laget. Noen sekvenser kunne med fordel vært kortere, men stort sett holder handlingen et meget høyt nivå, som takket være sin linearitet aldri rekker å bli kjedelig.

Variasjon fryder.
Espen Jansen/Gamer.no

Spillet er fargerikt, fint og farstfylt, uten at jeg noensinne rekker å bli blåst av banen av det visuelle. Figurene er flotte på sin måte, men både ansikter og animasjoner er i stiveste laget gjennom store deler av spillet.

Men det er likevel en del variasjon her, og det skal utviklerne ha skryt for. Ikke bare er det tonnevis av ulike hoved- og sidekarakterer, men man utforsker også en hel masse omgivelser.

Den typiske utposten Knowhere lar oss for eksempel bli kjent med romvesen av alle mulige slag, samtidig som vi sjekker ut ulike fremtidsduppeditter; mens en rundtur i Lady Hellbenders høysete på Seknarf Nine byr på flere avgjørende dialogvalg, tonnevis av slåssing og gjentatte kappløp mot tiden.

Kjapt og lekent

Felles for det meste man gjør, er fokuset på kjapt og lekent gameplay, og ingenting gjenspeiler dette bedre enn spillets heseblesende kampsystem. Vi spiller hovedsakelig bare som Peter Quill, også kjent som Star-Lord, men kan aktivt gi kommandoer til og aktivere superangrep fra de andre medlemmene av gjengen.

«Pew-pew!».
Espen Jansen/Gamer.no

Star-Lord stiller med sine typiske laserpistoler og enkle slag og spark, før man etter hvert låser opp elementbaserte lasertyper og fire unike spesialangrep. De resterende figurene låser også opp ekstra angrep etter hvert som man spiller, slik at man et stykke ut i spillet kan aktivere opptil 16 unike egenskaper fra de andre medlemmene av gjengen.

Trekjempen Groot kan da for eksempel sende ut røtter som knebler fiender; Gamora bruker sverdet sitt for å volde enorm skade; Rocket Raccoon bruker kuler og granater for å kontrollere slagmarken; mens Drax denger løs på motstandere for å svimeslå dem. De forskjellige angrepene fungerer gjerne godt sammen, slik at man med litt planlegging og manøvrering kan kvitte seg med slemminger mer effektivt.

Og det fungerer stort sett godt. Det å spille som den mest jordnære figuren i rollegalleriet kunne fort blitt litt ensidig, men skytingen er rask og hardtslående, med god bruk av «active reload» og tonnevis av fiender å hamle opp med.

Romhunden Cosmo er en fantasisk figur.
Espen Jansen/Gamer.no

Gi meg Bonnie Tyler, eller gi meg død!

Det blir imidlertid litt mye av det gode til tider, med enkelte kamper som dras ut litt for lenge og andre som dukker opp litt for ofte. Særlig i spillets siste akt merker jeg at jeg begynner å bli mett på slåssingen, og mangel på givende oppgraderinger utover de første par timene hjelper heller ikke.

I tillegg til dette går det av og til for fort unna. Fiender, eksplosjoner og kuler fyller skjermen til bristepunktet, og det blir kaotisk på en slik måte at det er lett å snuble i sine egne føtter.

Dette bærer også spillets bruk av musikk preg av. Noe av det jeg likte aller best med forrige måneds sniktitt var måten kramgode åttitallssanger ble inkorporert i opplevelsen – som kamp-«boostere» man kan aktivere med ujevne mellomrom – men dette fungerer langt fra like godt i det endelige spillet.

«Huddle»-mekanikken er riktignok veldig spennende i og for seg selv, men effekten er ofte altfor kortvarig. Musikken forsvinner nemlig når den aktuelle slåsskampen er over, og det er aldri godt å vite hvor mange fiender man må denge løs på i hver omgang – noen ganger rakk jeg bare så vidt å høre to-tre strofer, før Starship og Rick Astley sa takk for seg.

Det spilles også åttitallsmusikk på skipet.
Espen Jansen/Gamer.no

Spillet lar meg heller ikke håndplukke hvilke av melodiene jeg vil ha på kasettspilleren til enhver tid, og det at jeg gikk gjennom hele spillet uten å snuble over Holding Out for a Hero, Take on Me eller Everybody Wants to Rule the World, er helt uhørt. Bokstavelig talt!

Masete gjeng

Noe av det andre spillet sliter mest med, er det faktum at figurene er ekstremt snakkesalige. Det går sjelden mange sekunder mellom hver gang noen lirer av seg en replikk, og selv om dialogene som tidligere nevnt kan være veldig bra skrevet, blir det litt i meste laget.

Flere ganger skjer det at samtalene rett og slett spiser hverandre levende – spesielt når man ankommer et nytt område – og jeg rives og slites mellom mitt ønske om å høre ferdig hva gjengen snakker om, og å ville bevege meg videre gjennom nivåene.

Nei ... hva skal man si?
Espen Jansen/Gamer.no

Stemmeskuespillet er i tillegg en litt blandet opplevelse. På den ene siden er dette levende og menneskelige stemmer, men det er flere sekvenser hvor ting faller sammen, særlig når det skal illuderes at figurene roper til hverandre i kamp eller i møte med store fiender. Hovedpersonenes tendens til å bytte ut alminnelige banneord med kleint kaudervelsk er også noe jeg håper jeg aldri trenger å forholde meg til igjen.

Spillet er veldig pent i perioder.
Espen Jansen/Gamer.no

Alt i alt blir det rett og slett veldig masete og bråkete i perioder.

Konklusjon

Marvel's Guardians of the Galaxy imponerer periodevis takket være god flyt, troverdige figurer og tilfredsstillende gameplay, men klarer ikke å holde tritt i de snaut 15 timene historien varer.

Klar for nye eventyr.
Espen Jansen/Gamer.no

Spillet leverer stort i form av variasjon, reelle dialogvalg og fargerike handlingsforløp, og det er en fornøyelse å bli kjent med disse utgavene av romheltene. Jeg merker at en del av de unike personlighetene er ting jeg har sett og opplevd tidligere, men den ekstra skjermtiden tillater at man blir bedre kjent med alle involverte.

Dette leder til en håndfull genuint rørende øyeblikk på reisen, og humoren underveis er heller ikke så aller verst.

Det hele blir likevel litt for kaotisk, litt for masete og litt for upolert for sitt eget beste. Selv om det altså er enormt med sjarme og hjertevarme i bunn.

Marvel's Guardians of the Galaxy er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One, Xbox Series S/X, Windows og Nintendo Switch. For andre superheltspill, kan vi anbefale Marvel's Spider-Man og inFamous: Second Son.

7
Guardians of the Galaxy
Solide figurer og lekent gameplay som ikke holder tritt hele veien.
Marvel Guardians of the Galaxy

Les også

Siste fra forsiden