Korstog i midtøsten, en mytisk odyssé på tvers av de greske øyer, utforskning av gravkamre i egyptiske pyramider og brutale sjøslag i hjertet av Karibia – for å nevne noe. På de snart 20 årene serien har holdt det gående, har Assassin's Creed vært innom det aller, aller meste.
Likevel er det én tidsperiode og setting som har latt vente på seg: den lenge etterlengtede føydalperioden i Japan. Nå er tiden imidlertid inne, og etter et par utsettelser har vi omsider fått teste Assassin's Creed Shadows.
To helt unike figurer
De siste store spillene i serien har alle smykket seg med å la spilleren velge mellom to forskjellige figurer ved spillets begynnelse, men Shadows tar det hele enda et skritt videre. Det er riktignok to hovedpersoner også her, men i stedet for å låse seg til én gjennom hele spillet, kan man fritt veksle mellom de to fra start til slutt.
Den ene er Naoe, en «shinobi» som etter farens død tar opp jakten på den ubarmhjertige skyggekabalen som stakk av med familiens arvegods. Hun er ung, men listig, og har plukket opp en rekke kunster fra tiden sammen med faren.
Vår andre hovedperson er samuraien Yasuke, en forhenværende slave som blir tatt under vingene til føydalherren Oda Nobunaga helt i begynnelsen av spillet. Her lærer han å kjempe med råskap og ære.

Det er snakk om to tydelig unike figurer, og uavhengig av hvem man velger å spille som, dukker de begge opp underveis i spillet — de snakker sammen, interagerer med andre figurer på hvert sitt unike vis og har to ganske forskjellige spillestiler.
Naoe er en litt typisk snikmorder, som klatrer på hustak, svinger seg i trærne med gripekrok og kan sanse fiender ved bruk av den patenterte «eagle eye»-funksjonen. Hun kan hoppe høyere og løpe raskere enn Yasuke, og det er interessant å se hvor utrolig mye smidigere hun er enn motparten sin.
Yasuke er på sin side en okse; brautende, dobbelt så stor som Naoe og brutal i nærkamp. Også han kaster seg fra hustak til hustak, men han er betraktelig mer klosset, med unike animasjoner som tilsier at han ikke er like vant til å løpe etter kjeltringer og løfte seg opp etter armene. Den enorme rustningen han bærer gjør nok heller ikke saken lettere.
Spennende valg
De er altså gode på hver sin ting, og dette blir høyst viktig når man etter hvert kastes ut på oppdrag som inkluderer både sniking, slåssing og alt derimellom.
Med et par nevneverdige unntak – slik som midt i en mellomsekvens eller under oppdrag hvor man i forkant blir bedt om å velge en av figurene – kan man når som helst bytte mellom de to jyplingene. Dette gir spilleren hakket mer valgfrihet enn det man er vant til i Assassin's Creed-sammenheng.

Skal du klatre inn en luke i taket som Naoe eller bryte ned dørene som Yasuke? Ser det ut til at det blir en del slåssing i neste oppdrag? La Yasuke bryne seg på slynglene. Skal du opp i høyden? Det høres ut som et oppdrag for Naoe.
Spillet vet tydelig også at det er slik mange vil tenke, for bare i løpet av de drøyt tre timene vi fikk spille, ble jeg lokket utpå minst to ganger.
En av disse episodene oppstod da jeg skulle snakke med en tjenestepike – jeg tenkte da at den nette Naoe ville ha en mer naturlig passiar med vedkommende. Jeg ble prompte slått i bakken (bokstavelig talt) da tjenestepiken dro fram en slire fra kåpa og kastet seg i strupen på meg. Naoe er ikke all verden til å slåss ansikt til ansikt, og jeg lyktes mye bedre da jeg senere byttet til Yasuke.
Det er en spennende dynamikk, men måten man veksler mellom hovedpersonene skulle jeg likevel sett var annerledes. Slik det fungerer nå, må man nemlig innom pausemenyen, holde inne en knapp i tre sekunder og så vente på en lasteskjerm før man dukker opp som den andre figuren.
Lasteskjermen er riktignok bare fire-fem sekunder lang, men tar meg likevel ut av opplevelsen med svært jevne mellomrom. Det at man i det hele tatt må innom en meny, ødelegger mye, og jeg skulle mye heller ønske at byttet var bundet til en dedikert knapp på kontrolleren.
Japan på langs
Ellers er figurene flotte å se på, med masse særpreg i både animasjoner og ansiktsmimikk – spesielt i mellomsekvenser og på farten.
Når man stopper opp for å prate med oppdragsgivere og forbipasserende er det litt verre stilt, med slappe leppebevegelser og litt av den samme åpen verden-stivheten som går igjen i alt fra Ghost of Tsushima til Horizon-spillene.

På samme måte kan det late til at den åpne verdenen også er på sitt beste når man ikke stopper opp for å beundre blomstene i veikanten.
Man får som vanlig servert en stor og omfangsrik verden, hvor det er en hel masse liv rundt omkring. Små hus og åkere danderer landeveiene, med steinrøyser, templer og diverse fauna spredt rundt omkring. Sistnevnte kan man snike seg innpå og studere, hvorpå hovedpersonene lager prydelige malerier som du kan vise fram i basen din.
Nøyaktig hvor stor denne utgaven av Japan blir, er det fortsatt ikke godt å si. Kartet ser passe stort ut, men ut ifra det lille vi har sett så langt virker det som om det kanskje er en del åpenbare veisperringer som spenner bein på utforskningen.
Det florerer nemlig av ugjennomtrengelige buskas og åskammer flere steder på verdenskartet, noe som gjør at man naturlig ledes langs stier på vei gjennom skogholt, og ned i vannskorpa hvis man skal bevege seg langs kysten.
Dette står i ganske stor kontrast til de åpne slettene i Assassin's Creed Valhalla og frihetsfølelsen det var å legge ut på tur med seilskuta i Assassin's Creed Odyssey, men håpet er at ting åpner seg mer og mer opp jo lenger man kommer fra byområdet man starter i.
På samme måte håper jeg også at spillets utgave av «exploration»-modusen byr på enda større frihet når man kommer seg ut av åpningsområdet. Muligheten til å fjerne tradisjonelle veimarkeringer og sjekklister man må krysse av på, til fordel for å faktisk måtte følge med på oppdragsgivere er noe serien har brukt med stort hell tidligere.
Utviklerne har selv vært ute og brust med fjærene på dette punktet, men i det relativt enkle startområdet i Shadows er det få reelle muligheter til å utforske noe som helst.
Konklusjon
Assassin's Creed Shadows gjør som Assassin's Creed har gjort en stund nå, og leverer en stor åpen verden med massevis av engasjerende innhold. Overgangen fra vikingtokt i Valhall til heltedåder på den japanske landsbygda er riktignok ikke like markant som jeg kanskje skulle håpet, spesielt med tanke på den nokså lange ventetiden. Det må rett og slett være lov å forvente mer.

I stedet leverer serien det den er god for, inkludert spesialisert sniking, presis «parkour» og brutale basketak. Ingen av spillmekanikkene føles unike i denne sammenhengen, og kampene er kanskje i overkant hektiske, men ellers fungerer alt sedvanlig godt.
Hovedpersonene er begge interessante på sitt vis, og jeg tror det blir veldig spennende å følge dynamikken dem imellom i det endelige produktet. Muligheten til å bytte mellom dem stort sett når som helst byr også på flere unike valg i spillingen, men jeg skulle virkelig ønske at selve prosessen var mer intuitiv.
Det vi har fått oppleve av historien hittil har vekket mersmak, med mange spennende bifigurer, fargerik dialog og historiske skikkelser som presenteres med akkurat passe mengde bravur.
Verdenen virker å være godt designet, selv om det basert på det lille vi har sett så langt er flere hakk opp til de beste verdenene i serien. Akkurat dette er det likevel veldig tidlig å mene noe bastant om, og hvis det føydale Japan åpner seg markant opp utover i spillet, kan Shadows fortsatt ende opp som et av de bedre spillene i serien.
Assassin's Creed Shadows lanseres på PlayStation 5, Xbox Series X/S og Windows den 20. mars.