Terminalterror
Etter hvert snubler vår herremann i grønt også over ulike terminaler som er utplassert på strategiske steder. Noen brukes til å låse opp dører, noen er helt vanlige arbeidsstasjoner som folk har jobbet ved og enkelte andre har spesielle oppgaver i forhold til hvor i spillet man befinner seg. Interaksjonen med disse terminalene er imidlertid integrert så sømløst som det lar seg gjøre, og de er en ren fryd å bruke i forhold til det vi har vært kjent med fra tidligere. Ved å bevege seg i nærheten av en slik terminal, får man kontroll over en musepeker på terminalen. Etter at du har gjort det du skal (eller får fullstendig panikk på grunn av ukjente lyder som høres i gangen bak deg) er det bare å ta et par steg unna eller å snu seg rundt, og fortsette akkurat som før. Utrolig pent og behaglig, og designet på en slik måte at det føles som en helt naturlig del av spillet. Samtidig bidrar det til at man føler seg litt mer integrert i spillverdenen, noe som aldri kan sies å være et negativt trekk.
Spillet har automatisk lagring hver gang man forflytter seg til et nytt område, men som i de fleste spill av denne typen får du raskt bruk for hurtiglagre- og hurtiglastfunksjonene. F5 og F9 kommer til å få sjelsettende spor fra et par runder i høstmørket med dette spillet, litt avhengig av vanskelighetsgraden du velger å spille på. I utgangspunktet har du tre forskjellige nivå tilgjenglig, der det fjerde nivået er avsatt til de som allerede har kommet seg gjennom det vanskeligste.
Skalerbar herlighet
I tillegg til at historien fortelles i form av det man kommer over av notater og videodisker på basen, er det også plass til enkelte filmsekvenser. Disse tar plass i motoren, rett inn i spillet. Modellene er godt utformet og veldig detaljrike, slik at man også lar seg imponere på dette området. Teksturene i spillet holder generelt et veldig høyt nivå og tillater flere og bedre detaljer enn det andre spill gjør. Alle grafikkmulighetene og det overlegne utseendet krever selvsagt maskinkraft herfra til helvete, men de som sitter på litt eldre skjermkort skal nok også la seg skremme. Doom 3 glir nemlig overraskende godt også på oppsett med lavere ytelse, selv om du nok skal passe deg litt for å skru opp detaljnivået og oppløsningen så veldig høyt. Fullstendig spillbart og med et fortsatt meget imponerende utseende beviser Carmack og id Software at de ikke leker butikk.
Med en spillmotor som det Doom 3 viser oss, er det klart og tydelig at vi har tatt steget over i en helt ny generasjon av spillmotorer. Ved å utnytte mulighetene vi får fra nye skjermkort med ulike utvidelser og spesialtilpasset funksjonalitet, får vi endelig et fullt behov for skjermkortene vi har investert både ukelønna og godteripengene våre i. Ytelsen ser ut til å være tilnærmet lik for begge de to store skjermkortaktørene, spesielt etter at ATI slapp spesialtilpassede drivere for nettopp Doom 3 samtidig som spillet ble lagt ut for salg i USA. Personlig opplevde jeg ingen grafiske feil eller abnormaliteter med disse driverene, så dersom du sitter på et ATI-kort er det absolutt å anbefale å gjøre et forsøk med de nye driverene.
En, to, tre, fir
Musikkmessig er det ikke mye eksplisitt å snakke om i spillet, men bakgrunnsmusikken oppfyller akkurat det formålet den skal ha. Den underbygger stemningen som skapes av det grafiske inntrykket og det resterende lydbildet, og du kan formelig ta og føle på spenningen etter hvert som musikken endrer seg i takt med spenningskurven. Glimrende bruk av nesten usynlig musikk som påvirker sinnsstemningen på akkurat den måten det skal gjøres. Med et enkelt ord: storslått.
