Anmeldelse

Bioshock Infinite: Burial at Sea

Et verdig punktum for Bioshock-serien

Hva sier du til å vende tilbake til Rapture en aller siste gang?

Glade mennesker, varme farger, skimrende lysfontener og latter under overflaten – det er da virkelig ikke slik jeg husker Rapture fra mine to foregående besøk i undervannsbyen. Det er likevel dette man får slengt i trynet når man setter i gang Bioshock Infinite: Burial at Sea, Bioshock Infinites episodebaserte oppfølgereventyr. Det hele er delt opp i to meget ulike episoder, og på tvers av disse avsnittene får man tid til å leke seg litt i skoene til både Booker og Elizabeth, i en ny, men velkjent setting.

I praksis er Burial at Sea mer eller mindre Irrational Games’ siste heisatur i Bioshock-universet, og sånn sett lykkes spillet med å nøste opp diverse løse tråder på en meget tilfredsstillende måte – noe annet hadde nesten vært overraskende.

Det er ikke noe å være redd for her.

Tilbake til fremtiden

Men hvorfor befinner disse personene seg i Rapture i utgangspunktet? Spranget fra himmelby i 1912 til undervannsby på slutten av femtitallet kan i utgangspunktet virke uforståelig, og selv de som fullførte Bioshock Infinite blir stående med skjegget i postkassa til langt ut i den andre episoden. Hva er koblingen mellom eventyret i Columbia og dette nye i Rapture? Er det virkelig den samme Elizabeth som står der med hvitpudret ansikt og en glødende sigarett? Hvorfor drar ikke Booker kjensel på sin tidligere følgesvenn?

Spørsmålene er mange, og tradisjon tro er det ikke alltid sikkert at to og to blir fire når det er Ken Levine og kompani som sitter med regien. Burial at Sea er med andre ord et mystisk lite produkt som det rett og slett ikke er greit å bli klok på, i det minste ikke til å begynne med.

Den første episoden sparker uansett i gang handlingen rett før det nye året (1959) tikkes inn i Rapture. Det er dagen før alt går til hundene, bare timer før det ellers så utopiske samfunnet forvandles til et dystopisk mareritt. Inn døren kommer et velkjent ansikt: Elizabeth, den selvsamme figuren vi fikk gleden av å bli kjent med i det originale Bioshock Infinite. Selv tar man nok en gang kontroll over Booker DeWitt – privatdetektiv av yrke, hovedperson av rang – og plottet skyter fart i takt med jakten på en jente som har forsvunnet i undervannsbyen.

Det tar imidlertid ikke lang tid før mysteriene tårner høyt over alt annet, samtidig som velkjente ansikter og ikoniske ideer dukker opp i hytt og gevær.

Idyll?

Velkjente følelser

For under overflaten er dette fremdeles den samme gamle undervannsbyen vi fikk skyte og skvette oss gjennom for respektivt syv og fire år siden. Idyllene kastes fort til side, og i møte med de langt mørkere distriktene i Rapture og deres psykopatiske beboere, lar man seg lett forføre av de selvsamme følelsene som raste gjennom spillhoder verden over midt i 2007: angst, desperasjon og nysgjerrighet.

Mest angst egentlig, først og fremst fordi universet man får utforske er et dystert, skittent og truende sted. Fiendene du støter på er genmodifisert herfra til helvete, og der de sjangler rundt i halvveis oversvømte restauranter og grumsete leketøysbutikker (omgivelser som forteller historier i og for seg selv), er det vanskelig å ikke bli litt skvetten av seg.

Motstanderne er lette nok å hamle opp med, med Bookers velutviklede arsenal av håndvåpen og superkrefter, men man føler seg aldri mektig – ammunisjonstørken er konstant, og ofte ender det opp med en lang heisatur for å ransake en bortgjemt krinkelkrok i skobutikken man tuslet forbi for fem minutter siden.

Fargerikt og vakkert.

Det er likevel en spennende jakt, og miljøene i Rapture er som vanlig preget av interessant design, denne gangen gjengitt med flere av de samme malingstrøkene som ble brukt i Bioshock Infinite. Spillet ser rett og slett fabelaktig ut, og alt fra Elizabeths nye kostyme, til Andrew Ryans lokale platesjappe, er satt sammen med detaljer og skjønnhet for øye.

Den første episoden er spesielt fargerik, men jeg skulle likevel sett at det første avsnittet hadde langt mer substans enn det det faktisk har. Man får riktignok leke seg med et par nye tilskudd på våpen- og plasmid-siden, men Bookers eventyr er for kort til at man virkelig får kost seg med de nye kreftene, og mer enn noe annet fungerer Episode 1 som en prolog til Elizabeths eventyr.

Snikende tidsreiser

For rosinen i denne sjøpølsa dukker ikke opp før man kommer til utvidelsespakkens andre akt. Her går man som sagt til verks i rollen som Elizabeth, og fra første stund står hennes fortelling i førersetet. Handlingen sys sammen med en veldig annerledes spillopplevelse, hvor man i rollen som en langt nettere hovedperson må ty til sniking for å overleve. Omgivelsene i Episode 2 er utformet med dette for øye, og en rekke nye spillmekanikker introduseres underveis.

Muligheten til å sende fiender inn i drømmeland med giftpiler, usynlighet og et slag i bakhodet er alle velfungerende måter å takle motstanderne på, og det fungerer stort sett ganske bra, selv om man etter en stund ser seg lei av bøling på bøling med irriterende og ikke minst dumme fiender. Etter en stund oppdager man også at systemene som er satt i stand kan manipuleres med veldig liten innsats, og da er spillet nesten litt for lett. Med mindre man havner i kamp med en Big Daddy selvsagt.

Din gamle dykkerkumpan dukker nemlig opp igjen, sammen med flere tilbakevennende elementer, som alle viser seg i nye og spennende drakter. Det er fornøyelig å støte på gamle bekjente, og det går et sukk i meg hver gang jeg dulter borti noe som helst fra de foregående spillene, være seg det er Sander Cohen eller et bortgjemt Vita-kammer.

Det er også forfriskende å oppdage hvordan alt faktisk henger sammen med Elizabeth og hennes reise gjennom tid og rom. Det er en slags sans og samling bak all galskapen, og for en kar som er frelst av en lidenskap for både tidsreiser og parallelle handlinger, er dette virkelig verdi for pengene. Irrational rykker og napper i flere røde tråder, tråder man kanskje ikke engang visste eksisterte, og resultatet er en herlig spillfortelling som virkelig gir fans av serien det de vil ha.

Konklusjon

Bioshock Infinite: Burial at Sea er to meget interessante spillepisoder, som til sammen danner et meget godt undervannseventyr. Turen tilbake til Rapture er en man kan ta med glede, selv om opplevelsen fort koker ned til de samme grunnleggende følelsene man fikk servert forrige gang man var på besøk i Andrew Ryans rike. Dette er spennende følelser dog, og sammen med herlige skytemekanikker og superkrefter kan man ta byen med storm i rollen som Booker DeWitt.

Den første episoden varer derimot ikke særlig lenge, og fungerer aller mest som en oppvarmingsøkt før det avgjørende avsnittet. Og når man får hoppe inn i stilletthælene til den alltid like sjarmerende Elizabeth, setter Irrational Games virkelig alle kluter til, til tross for snikemekanikker som ikke tåler å resirkuleres i mer enn et par timer.

Det som følger er flere lykkelige gjenforeninger med alt fra Big Daddy til Sander Cohen – og det beste av alt er at det hele gir mening, sett i sammenheng med både Bioshock og Bioshock Infinite. Tråder i alle regnbuens farger nøstes sammen på tilfredsstillende måter, og sånn sett er dette et mer enn verdig punktum for Elizabeth, Ken Levine og resten av de forhenværende ansatte hos Irrational Games.

8
/10
Bioshock Infinite: Burial at Sea (Episode 1 og 2)
Et mer enn verdig punktum for Bioshock-serien.

Siste fra forsiden