Etter en lang og strabasiøs uke rundes helgen av med en rolig søndag i sofaen. Her er fem spillanbefalinger som treffer søndagsfølelsen midt i kjakan, for deg med null planer i kalenderen og et ønske om litt eskapisme.
Søndagsfølelse, substantiv. Et bestemt inntrykk mottatt gjennom sansene i forbindelse med eksterne og interne omstendigheter. Ofte relatert til en positiv eller negativ følelse av ensomhet, ro, melankoli og mottakelighet for refleksjon og ettertanke. (Gamer.no, april 2025).
5) Metroid Prime
La oss være ærlige: Hvis «søndagsfølelsen» skal beskrive et fenomen som skaper en følelse av å være alene – helt alene – mot naturen, planeten og alt den har å kaste mot deg, så kunne vi inkludert nærmest hele Metroid-katalogen. Men ettersom vi for ikke lenge siden fikk nye bilder fra det kommende og svært etterlengtede Metroid Prime 4, så er det klassikeren fra 2002 jeg ønsker å løfte fram som et perfekt søndagsspill.
For mer enn 22 år ramlet den første utgaven av et Metroid-spill i 3D ned i postkassen min, og forventningene var skyhøye. Etter å ha fortært alt som – det fortsatt briljante – Super Metroid hadde å tilby, måtte jeg som en svoren Metroid- og Nintendo-fan vente lenge på neste mulighet til å styre Samus Aran (Smash Bros. teller ikke). Den som venter på noe godt…
Vi fikk ikke bare ett, men to mesterverk: Metroid Fusion til Game Boy Advance ble lansert samtidig, i noe som må ha føltes som en feberdrøm for sulteforede Metroid-fanatikere.
Tilbake til Metroid Prime, der nevnte Samus nok en gang befinner seg på en øde planet hvor alt ønsker å ta livet av henne. Et perfekt lydspor satt sammen av Kenji Yamamoto med en atmosfærisk, ambient musikk forsterker den isolerte følelsen man sitter med fra første sekund etter krasjlandingen.
Uro og nysgjerrighet smelter sammen etter hvert som du beveger deg inn og ut av grotter, låser opp nye områder og – ikke minst – oppgraderinger. Været er konstant grått og deprimerende, så den lettelsen du ville kjent på etter å ha kommet helskinnet tilbake fra et dødelig grottesystem og en enda mer dødelig «boss» holdes konstant i sjakk.
I en verden fylt med alle varianter av skytespill, første- og tredjepersons, på jorda og i verdensrommet, så er det fortsatt noe helt unikt med nettopp Metroid Prime for meg. Kanskje er det nostalgibrillene (som jeg alltid vet å verdsette, ikke hate); at overgangen fra 2D til 3D var så imponerende i 2002 at spillet sikret en permanent plass i hjertet mitt (jeg ser på deg, Mario 64). Uansett, så er det sånn at jeg alltid vender tilbake til Tallon IV. I blant for å føle meg som en bad ass bounty hunter i verdensrommet. Men oftere enn det, fordi jeg savner musikken, den isolerte følelsen og stemningen.
Ofte på søndager.
4) Inside
Få spill har truffet søndagsfølelsen bedre enn den danske utvikleren Playdead med deres mesterverk Inside, den spirituelle oppfølgeren til Limbo fra samme selskap. Før du får justert volumet og forhandlet ferdig med sofaen for å finne den perfekte sittestillingen, har en bleik, stille gutt ramlet ned fra venstre på skjermen, og du er i gang.
Du kan ikke gjøre annet enn å løpe mot høyre, så da løper du mot høyre. Kameraføringen er fantastisk og skaper en uhyggelig følelse av at noen overvåker deg for hvert skritt du tar. Du løper mellom trærne, og for hver gang gutten er bak noe på skjermen så kommer frykten for noe.
Følelsen av frykt skal raskt vise seg å være berettiget. Inside gjør en fantastisk jobb med å fortelle en større historie i kulissene. Disse scenene kombinert med den monokrome paletten skaper noe sjeldent stemningsfullt som anbefales på en ekstra regnfull dag med fyr i peisen. Litt som en god, men nifs bok, fortsetter du å bla om sidene for å finne ut av hva slags verden det er du rømmer fra – og løper mot.
I motsetning til nevnte Metroid der du blir jaktet eller jakter, avhengig av egne ferdigheter og tilgjengelige våpen, så er du alltid et byttedyr i denne handlingen. Plutselig – en lommelykt fra en mørk siluett i bakgrunnen. Menn, hunder, biler. Uansett hva som beveger seg blant kulissene så prøver du instinktivt å unngå det. Med rette.
I tillegg til dette fantastiske samspillet mellom for- og bakgrunn byr Inside på en rekke smarte puslespill og kaster noen herlig surrealistiske tvister din vei. Jeg skal ikke røpe hva, men de som vet, de vet.
3) Journey
Et sted i verden finnes det en person som ga meg en helt unik spillopplevelse. Jeg aner ikke hvem det er og kommer aldri til å finne det ut. Det er noe av magien med Journey.
Journey er enda et spill som kaster deg ut i en verden uten å si så veldig mye med ord, men som til gjengjeld perfeksjonerer kommunikasjon gjennom omgivelsene og spillmekaniske funksjoner.
«Spillmekaniske funksjoner» er absolutt ikke den rette måten å selge inn denne perlen av et spill. Jeg er en mystisk, kappekledd… skapning som befinner seg i en stor og øde ørken. Jeg glir, flyr og svever gjennom det massive landskapet, med musikken og vinden som mitt eneste selskap. For hver ruin jeg møter på veien, hver hindring i form av en gåte som må løses, så blir jeg mer investert.
Der hvor Inside var et levende portrett av gråtoner, er Journey det samme i et tørt hav av beige. I starten, hvert fall.
Det fortelles en historie her, i noe som best kan beskrives som åpningsscenen av The Legend of Zelda: Wind Waker, minus faktiske ord. Levende veggmalerier guider meg videre og som hinter til at jeg er en del av noe større. En liten trøst der jeg vandrer ensomt og alene i en forlatt verden.
Den klassiske musikken og gjenskinnet fra sola på glinsende sandkorn er intet mindre enn bevegelig, interaktiv kunst. Ta et skjermbilde når som helst i gjennomspillingen, og sjansen er stor for at det kan henges rett på veggen.
Jeg ser et fjell i det fjerne. Kanskje det er veien. Selvfølgelig er det veien.
Og så. Ut av ingenting. En lyd. Samme lyd som jeg selv lager for gøy. En annen spiller! I min verden. Spørsmålene er mange. Jeg trodde at jeg, som så mange ganger før, hadde begitt meg ut på et soloeventyr. Ingenting ved spillet fortalte meg noe annet, og det er akkurat det som gjorde denne opplevelsen så sterk for meg.
Instinktivt løper vi mot hverandre, skjerfene lyser opp i det vi danser av glede for å ha møtt noen – hvem som helst – andre.
Landskapet endrer seg. Det blir mørkt. Igjen. Det blir hvitt. Jeg og min nye venn takler alt på vår felles ferd. Vi snakker et primitivt, men effektivt språk. Vi hopper, svever og hermer etter hverandre gjennom reisen. Det er åpenbart at gleden er gjensidig. Det er ingenting vi ikke kan takle sammen.
Jeg sitter med en følelse av at noe magisk skjer foran meg. Akkurat her, akkurat nå. Fredrikke, som jeg døpte henne, har åpenbart vært på ørkenreiser før og står for brorparten av løsningene som sørger for at vi kommer oss videre. Det er helt greit. Hun gjør ikke narr av meg.
Det er mange år siden nå, så detaljene er litt uklare, men etter en lang marsj mot mål så mister jeg henne av syne. Jeg svever tilbake. Ikke der. Jeg svever fremover. Ikke der heller. En følelse av mild panikk griper meg idet jeg innser at hun er borte. Ingen farvel, ingen utveksling av ord overhodet. Borte.
Jeg venter. Lenge. Etter godt og vel 30 minutter må jeg erkjenne at hun ikke kommer tilbake, og jeg setter ut på den siste delen av ferden. I løpet av en kveld klarte dette spillet å gi meg følelsen av å ha fått – og mistet – et ekte vennskap. Jeg har ikke spilt det siden den gangen. Det blir ikke det samme.
2) Minecraft
Denne krever kanskje litt forklaring. For mange er Minecraft utelukkende en flerspilleropplevelse, der hvor du uansett skjerm, gammel eller ny maskinvare, touch- eller håndkontroller, eller tastatur, leker digital lego med ulike groteske regler avhengig av hvilken server man befinner seg på.
Men for meg har de fineste øyeblikkene kommet alene i såkalt survival «vanilla»-modus. Ingen modding, ingen kreativ modus, bare meg mot klossene.
Jeg er helt alene i en verden fylt med muligheter, og hvor bare fantasien setter grenser. Slår noen trær, lager utstyr, overlever de første nettene og bygger en base. Sakte, men sikkert drister jeg meg ut på eventyr over land og strand, til havs eller under bakken. Og på et eller annet tidspunkt, like sikkert som at Stian Blipp headshotter en stakkar i CS og putter det på Instagram, så treffer det meg.
Kanskje på en slette, eller toppen av et fjell eller ute til havs.
Sola er på vei nedover. Etter et konstant jag om mat, utstyr og flukt fra fiender, er jeg nå rolig. C418-lydsporet fyller ørene mine med behagelig, rolig pianomusikk. Plutselig glemmer jeg blokkene. Glemmer dagens må-være-fake, men faktisk-ekte-og-deprimerende-sitater fra Donald Trump. Glemmer uro fra hverdagen.
Det er eskapisme uten noe å overkomme eller en klokke som stresser meg.
Jeg kan bli akkurat her, i hvert fall en stund til, eller dra tilbake til basen. Kanskje tømme hodet mitt helt og grave etter diamanter den neste timen. Eller skal jeg se om jeg finner «intelligent» liv i form av en landsby med «NPC-er». Mulighetene er mange, men jeg trenger ikke gjøre noe som helst. Det forteller musikken meg. Og det er derfor Minecraft er et perfekt søndagsspill.
1) The Legend of Zelda: Breath of the Wild
Det beste minnet jeg har fra Zelda: Breath of the Wild er ikke en spesiell «Boss Fight» eller et bestemt sideoppdrag. Ganske tidlig i spillet hadde jeg gått meg vill, som jeg til stadighet gjør. Det i seg selv gjorde ingenting: Verden lå der for meg å oppdage, og jeg hadde nok tillit til Eiji Aonuma og Nintendo til at min nysgjerrighet ville bli belønnet – uansett hvor jeg rotet meg bort.
Jeg kommer meg ut av en skog og over en knaus og herregud, er det et sovende troll?
Kontekst er viktig. Jeg hadde gått blindt inn i lanseringsspillet til Nintendo Switch for over åtte år siden. Alle visste at det kom til å være bra (kremt), og jeg ville ikke få spolert et sekund gjennom verken reklamer eller «clout»-søkende brukernavn på internett.
Og selv om Zelda-serien er blant mine absolutte favoritter, så kommer man ikke unna at det har vært særdeles strømlinjeformede spill hvor velregisserte og planlagte hendelser har drevet historien videre. Løp du i feil retning på slettene til Hyrule i The Legend of Zelda: Ocarina of Time, så var det ikke så veldig mye å oppdage, liksom.
Her gikk jeg helt bevisst blindt ut i den store verden, og der var det altså et sovende troll. Jeg visste ikke en gang at troll fantes i Zelda-universet.
Det løftet som spillet ga meg der, var at denne verden er fylt med moro, og hvis jeg oppsøkte fremmede plasser så ville jeg bli belønnet. Jeg skulle etter hvert møte både bøllete steinklumper, skremmende løve-kentaur-monstre og magiske drager. Og jeg elsket hvert sekund av det.
Oppdagelsesgleden ga seg aldri. Og nysgjerrigheten som ble trigget fra starten fikk meg til å bestige de høyeste fjell og utforske alle sletter, uansett hvor intetsigende de fremstod fra lang, laaangt unna. Sammen med et tilbakeholdent, minimalistisk lydspor så tok Breath of the Wild pusten fra meg på best mulig vis.
Det er ikke slåssingen, fiendene eller historien som sitter igjen i meg den dag i dag. Det er den følelsen av å gå seg vill, møte på et sovende troll og de uendelige mulighetene som derfor må ligge foran meg. Søndagsspill, ditt navn er Zelda.
Honorable mentions: Firewatch, Outer Wilds, Death Stranding, Limbo, No Man's Sky, Hollow Knight... Noen andre gode forslag?
