Bare for å illustrere hvor gammel jeg er: Min introduksjon til gaming var Nintendo 64. Jeg hadde aldri den første Playstationen, men jeg hadde den andre.
Min bror hadde imidlertid Xbox. Ja, den var svær, håndkontrollerene var svære, alt var svært. Men den hadde Halo, og kunne lagre musikk fra CD-er man satt inn i den. Det er kanskje kun en liten glede, men det var faktisk veldig gøy å skyte romvesener mens Rammstein dundret i bakgrunnen. Dermed ble det Xbox på meg også da neste generasjons konsoller rullet ut fra elektronikkforhandlerene.
Xbox 360 er derfor den konsollen som vekker mest av gammel gamer-nostalgi i meg. Nå har jeg riktignok hatt både Playstation 3 og 4, men har siden 360ens dager alltid følt meg som en Xbox-mann. Det er ikke alltid like lett.
«Xbone»
Xbox One hadde sine problemer. Da den ble lansert, var noen raskt ute med å klippe sammen alle gangene «sports» ble nevnt under lanseringsshowet. Det Microsoft aller mest ønsket å formidle med sin nye spillkonsoll var tydeligvis hvor fantastisk det var at man kunne se sport på den. Xone ble raskt omdøpt «Xbone» i det folkelige lag. Viftestøyen var direkte utrivelig. Skulle man sende TV-signaler gjennom den (for å se «sports», selvfølgelig) måtte man finne seg i å ha viftesus i stuen mens man så serier. Istedenfor å bare se seriene uten å koble alt via boxen, og dermed unngå all støy. For eksempel.
X1 måtte etterape og overgå PS3-ens standby-modus, ved å innføre sin «instant-on». Man kom raskere igang med et pauset spill, uten å måtte gå gjennom hele den sedvanlige oppstartsrutinen både på maskin og i spill. Ulempen var igjen lydstøy. I sin dvale avga Xone en høyfrekvent summing, som man særlig begynte å legge merke til om man forsøkte å lese studier i samme rom. Pianolakken som lett fikk riper, og power-knappens touchfunksjonalitet som gjorde at katten til stadighet kom til å slå på konsollen med halen, hjalp ikke på inntrykket. Man skulle tro disse to trekkene ble forkastet da de fortrinnsvis forsøkte dem på X360ens Elite-utgave noen år i forkant. I det hele tatt begynte man som gamer å føle at man ble gjort til forsøkskanin av Microsoft. Dette skjedde allerede i slutten av 360ens levetid, før den nye generasjonen kom.
Microsofts forsøksdyr
X360 var tidlig ute med å teste ut Microsofts nye flisebaserte brukergrensesnitt. Dette kom med en oppdatering relativt sent i konsollens levetid. Flisene var naturligvis tilpasset berøringsskjermer da det på denne tiden (2011) foregikk et paradigmeskifte over til akkurat denne typen skjermer. For yngre lesere kan man minne om at telefoner før hadde knapper, og at nettbrett ikke fantes. Det som eksisterte av berøringsskjermer før Apple revolusjonerte dem, inviterte ikke akkurat til optimisme. Man måtte nærmest hamre løs på en virtuel knapp med knyttneven for å aktivere den. Det som tidligere hadde vært tilpasset mus og tastatur, skulle nå gå over i nye taktile høyder.
Litt underlig var det jo at Microsofts genier tenkte at flatskjermen tre meter foran meg skulle trykkes på med fingrene. Eller at denne skjermen hadde berøringsfunksjon i det hele tatt. Hvilke fordel store brikker skulle ha for det å navigere med en håndkontroll, er det ingen som vet. I tillegg til at man ble sittende å måpe over hvordan noen hos Microsoft kunne få seg til å godkjenne et slikt grensesnitt, ble vi som gamere sittende igjen å føle oss som lab-rotter. Det opprinnelige brukergrensesnittet på Xbox 360 var perfekt tilpasset stikkemanøvre på en kontroller, og var et av de bedre menysystemene spillkonsoller generelt har hatt både før og siden. Gjorde Microsoft dette for å teste ut noe nytt hos en kundegruppe som ble sett ned på, før de satte det i omløp blant de høyerestående borgere med nettbrett og Windows-telefon?
Den observante leser har gjerne lagt merke til at jeg ennå ikke har kommet til Kinect.
Misforstå meg rett, jeg likte i utgangspunktet dette spionasjetillegget til Xone. Nytten i spill var litt sånn halvt om halvt, men muligheten til å kunne pause en film eller serie når man skulle late vannet, ved en simpel stemmekommando, var uovertruffent. Litt som med musikkplater og den første Xboxen, altså. Små gleder. Litt mindre greit var det at den ikke fungerte sammen med operativsystemets norske oppsett. For å bruke stemmekommandoer måtte man stille språket inn til engelsk, og foreta en ganske langtekkelig omstart av maskinen. Da kunne man endelig «trykke» på knapper på skjermen ved å si — med så god imitasjon av amerikansk aksent man kunne få til — hva som stod på knappen. Dette fungerte helt til man skulle kjøpe noe i systemets interne nettbutikk. For å velge engelsk språk måtte man skrive inn et engelskspråklig land som bosted. Da fungerte ikke lommeboken, og man måtte gå over til «Norge» og «norsk», for deretter å ta omstart igjen. Sikkert et midlertidig problem, siden Microsoft fra starten hadde hevdet at de holdt på å lage en norsk versjon. Kinect solgte miserabelt og ble tilslutt forkastet av selskapet. Ingen norsk versjon dukket noensinne opp.
Hvorfor kunne de ikke i det minste laget en slags mellomting, hvor man kunne bruke de engelske kommandoene selv om man brukte norsk som språk? Bare sånn for alle oss som lot oss lokke til å forhåndsbestille den dyrere utgaven av Xbox One hvor Kinect var inkludert. For ettertiden ser det mer ut som om Microsoft forsøkte å begrave et tilsynelatende bedrag av egne kunder.
Jeg likte altså egentlig Kinect, men at Microsoft lot oss i stikken, avskyr jeg dem for. Den norske spilljournalistikken greide heller ikke å følge opp dette grove overtrampet mot norske forbrukerrettigheter på noen god måte. I den engelskspråklige diskursen foregikk en livlig og krass kritikk mot «Xbone», men for disse kritikerene var selvfølgelig et særnorsk oversettelsesproblem med Kinect helt ukjent. Hvor var den fjerde statsmakt?
En siste anklage gjelder sammenblandingen av den personlige gamingopplevelsen med det kommersielle domenet. Xbox Live var til å begynne med en adskilt aktivitet. Man måtte aktivt vippe seg over til fanen for nettbaserte funksjonaliteter. I utgangspunktet gjorde det ikke noe at Xboxen, som andre konsoller, ble mer knyttet til nettet. Problemet er at skillet mellom privat og online gradvis ble visket ut. I praksis betyr dette at vi nå ser annonser på dashbordet, enten vi vil eller ei. Vi trenger ikke lenger oppsøke butikken for å se reklame, Microsoft tvangsfôrer oss med den.
Tilgitt?
Til tross for all denne kritikken er det fortsatt Xboxen som dominerer i heimen. I en fase av livet hvor det ikke er plass til mye spilling er det Series X som sveives igang når det først blir anledning. Jeg har nesten glemt at den fortsatt bruker fliser. Nesten. Crossplay med ungene i Minecraft fungerer ypperlig, skjønt man kan lure på om dette egentlig er Mojang sin fortjeneste. Lurer på hvorfor Microsoft brukte 2,5 milliarder dollar på å erverve spillet? Spørsmålet er retorisk. En skal ikke undervurdere optikken av å ha noe som faktisk fungerer. Dessuten er det jo greit å gi inntrykk av at man faktisk setter pris på spillerene.
Microsoft har stått for mange gleder i livet. Likevel skal gudene vite det er vanskelig å like denne korporatistiske behemoten av og til. I det siste virker det som de har sittet stille i båten. Series S/X surrer og går. Generasjonen har ikke skapt lignende kontroverser som den foregående. Da er det bare å krysse fingrene for at de ikke klarer å ødelegge for seg selv.
Akkurat hva det er å like med Xbox, er jeg litt usikker på. Kanskje er det mest nostalgi. Bakoverkompatibilitet hjelper mye. At ting bare fungerer, er jo også greit. Og så er det denne X-faktoren. Noen ganger liker man bare ting uten helt å vite hvorfor.
Jeg har fortsatt en snikende følelse av at de spionerer på oss. Men det gjør vel alle, så da må det vel være greit.
Dette debattinnlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn et tekstbidrag til [email protected], merket «Debattinnlegg».
