Skrevet av: Tobias Tveter Ellefsen, lærer og journalistikkstudent.
Siden jeg var barn har jeg hatt et personlighetstrekk jeg har skammet meg over: vordende grinebiter.
Jeg har alltid kjent på behovet for å stikke meg ut. Jeg skulle heie på et fotballag ingen andre holdt med, andre likte Converse – jeg likte Vans, Playstation var det store – jeg skulle ha Xbox, og listepop var det verste jeg kunne tenke meg.
Du skjønner poenget: jeg har alltid hatt en iboende trang til å være kontrær og tverr.
Og i 2005, totalt ubevisst fra min tante og onkels side, så bidro de sterkt til å dyrke dette monsteret. De ga meg Guitar Hero.
Rockemusikk og listepop
Det åpnet en ny verden for meg: rockemusikk. For Windows Media Players hypnotiserende animasjoner blinka fortsatt i takt med Karpe Diem sin Glasskår, mens jeg ble forbanna på klassekamerater som hang seg på etter landeplagen Piano.
Jeg derimot, tok avstand fra Karpe Diem etter Rett fra hjertet-albumet. Da ble de jo allemannseie.
Men med Guitar Hero – sammen med min søsters innflytelse gjennom My Chemical Romance og Panic! At the Disco – var jævelskapen fullbyrdet.
En hel musikkverden lå for mine føtter. Og det beste av alt: ingen andre på min alder, i min omkrets, likte det.
Jeg var spesiell.
Jeg var han fyren.
Og jeg nøt det.
Å se ned på de som hørte på musikken som ble spilt på NRJ (96,6 på FM-nettet, for de som skulle lure).
Det skal sies at jeg pressa musikken på de andre i klassen, og det var selvfølgelig noen som introduserte meg for ny musikk også, så jeg fant noen likemenn etterhvert. Og det er jo egentlig musikken jeg vil frem til her, ikke hvor gjennomført grell fyr jeg er.
Fra plasttromme til rungende symbaler
For i førsteomgang, Guitar Hero, og senere Rock Band, var sjelsettende opplevelser for meg. Det er kanskje de to spillfranchisene som i aller størst grad har påvirket meg til å bli den jeg er i dag, gjennom deres gjennomgående presentasjon av ny (for så vidt gammel) musikk.
Avenged Sevenfold, Rush, Metallica, The Clash og alt tenkelig. Jeg slukte det rått.
«Det her er musikk. Det her er det som er fett», tenkte jeg mens jeg trykket i stykker plastgitarer og pådro mamma naboklager gjennom tre mørbankede plast-trommesett.
For meg ble det her starten. Starten på musikkgleden – eller kanskje ikke det da, men det vekket hvertfall en dypere interesse i meg – jeg skulle bli trommis. Og jeg skulle ikke bli så veldig god trommeslager. Nå var det tross alt punk som gjaldt. Men jeg skulle bli trommis, og jeg skulle spille i band. Vi ble slett ikke så dårlige heller (landsmønstringen i UKM, om jeg får skryte). Og det takker jeg Guitar Hero og Rock Band for.
For disse spillene åpnet en hel katalog av inspirasjon, mestring og samarbeidsglede – til tross for at både mamma og pappa har hørt på rock, vist meg mye musikk og tatt meg med på konserter som KISS, AC/DC, Bon Jovi, Scorpions og…
Westlife?
Men aldri før hadde jeg tilgang på hard, «ulovlig bråkete» musikk som Sex Pistols, Ramones, Avenged Sevenfold, Rise Against, System of a Down, Disturbed, og, ja.
Fornektelse
Hvis vi hopper mange år fram i tid, til da jeg var 24 år og ferdigutdannet lærer, og jobbet på barneskole. Da skulle jeg igjen møte den nysgjerrige, musikk-, fotball- og dataspillelskende gutten jeg én gang var – men jeg så meg selv igjen i elevene.
De ante ikke hva Guitar Hero eller Rock Band var. Ei heller Weezer, The Clash, Judas Priest eller Dragonforce. Nei da, de hadde oppdaget Snoop Dogg, Eminem og Metallica. Og er det én setning som fikk blodet mitt til å koke, og pulsåra til bedrive zumba i panna, var det svaret deres da jeg spurte hvordan de hadde blitt introdusert for denne musikken:
«Det er den sangen fra Fortnite!»
Å hei du, for en grinebiter de vekte i meg. «Sangen fra Fortnite»!?
Når i salte granskogen var Drop it like it’s hot, Ride The Lightning og Lose Yourself fra FORTNITE!?
Spillet jeg koste meg med sammen med kompiser i 2018, som jeg hadde lagt fra meg for lengst. Og disse unga er født i 2014!
Dag inn og dag ut snakket de om spillet - det ga dem så mye. De spilte sammen, opplevde gaming på sitt beste og sitt verste; «toxic» oppførsel, drittslenging, men også mestring, vennskap, kameratslig tulling og samarbeid.
Snakk om «events», konserter og hva enn som skulle skje til helgen.
Trygling til foresatte om å få være oppe for å oppleve dette. Til slutt ble jeg frista til å kaste meg inn i spillet igjen selv – og jo da – det var et gøy spill. Til tross for at sikteferdighetene og min strategiske overveining ikke var på topp, var det gøy. Men det er jo ikke dét som er poenget!
Nostalgi
For da jeg satt hjemme etter jobb, så kom jeg på å ha sett uendelige snutter av folk som spilte Guitar Hero i Fortnite. Eller Fortnite Festival, som jeg fant ut at det het.
Så etter å ha saumfart menysystemet i Fortnite – som er fullstendig uoversiktelig for en 30-åring, fant jeg til slutt Fortnite Festival.
Men hva i alle dager? Spille gitar, bass, vokal og trommer med “F, G, J, K og L” på tastaturet. Det kunne jo ikke måle seg med Activisions plastinstrumenter. Det var rett og slett på grensa til dumt. Men jeg ga det en sjanse.
Tre sanger uti, og jeg var hekta. Det vekket de samme følelsene i meg, som da jeg stod med Xbox-mikrofonen på øret i 2009, og hørte kompisene mine sin delay av plastknapper som ble ihjeltrykket.
Da vi avtalte bruk av «star power» for å maksimere mengden poeng i Beast and The Harlot, da vi måtte redde hverandre inn igjen etter en litt for vanskelig trommesolo, og delte gleden av å endelig fullføre Judas Priest sin Painkiller sammen.
For det er dette som er poenget.
Forsonelse
Kulturutrykkene jeg fant i Rock Band og Guitar Hero - de finner dagens barn og unge i Fortnite. At Fortnite, det tøysete «battle royal»-spillet med dansende bananer og Neymar-kostymer skulle videreføre musikkgleden jeg en gang opplevde, det traff meg både som et balltre i trynet, men også som en himmelsk åpenbaring fra Jesus sjøl.
Til tross for grinebiteremnet i meg, så kjente jeg på glede og forståelse.
En glede av at dataspill fortsatt bidrar til å viderebringe musikk og kultur jeg har fryktet vil dø ut. At de introduserer yngre for nye (gamle) kulturuttrykk. At de blåser liv i Star Wars (som aldri egentlig har vært dødt, la oss være ærlige), rockemusikken og hip-hopen.
Når strømmetjenester har gitt oss tilgang på alt nytt, sekundet det slippes, så står utrolig nok Fornite der, som én av tjenestene som viderefører tradisjonen ved å presentere «gammel» kultur til barn og unge. En liten del av meg liker jo så klart ikke at dét er konklusjonen jeg drar.
Men samtidig, så varmer det meg at dataspill fortsatt har denne rollen i barn og unges liv, og at de kan være med på å forme en generasjon som interesserer seg for musikk og kultur.
Så nå, Activision. Nå er det egentlig bare å få ræva i godt gammalt gir, la unga på nytt få leke seg med plastinstrumenter, og la gamle Tobbefar få si:
«Guitar Hero? Hah, det dreiv jeg med da jeg var på deres alder. Detta er ikke no’ nytt!».
Vær så snill!
Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kommentarer til [email protected], merket «Gjestekommentar».
