Resident Evil-serien har vært med oss lenge nok til å ha gått gjennom flere distinkte faser, der alle spillene befinner seg et sted mellom stemningsladet overlevelsesskrekk og eksplosiv action.
Resident Evil Requiem er derimot litt annerledes fra tidligere spill, for det blander inn begge disse delene sammen på en ny måte – og det gjør det med en imponerende selvtillit.
Et nytt ansikt og en rusten actionhelt
Innledningsvis møter vi den uerfarne FBI-analytikeren Grace Ashcroft, som blir sendt for å etterforske en drapssak på et nærliggende hotell. Et hotell som tilfeldigvis også var drapsstedet for moren til Grace åtte år tidligere.
I forhold til mange av de tidligere protagonistene i serien, er Grace tydelig definert fra starten av. Hun er sjenert, forsiktig og har, forståelig nok, noen vanskelige traumer hun jobber gjennom etter drapet på moren. Det er et tydelig skifte fra seriens forrige hovedperson, Ethan Winters, som først og fremst skulle fungere som en anonym forlengelse av spilleren.
Grace ankommer hotellet, og det første du gjør i spillet er å finkjemme åstedet for ledetråder. Det forlatte hotellet er som snytt ut av nesa på lokasjonene fra de første Resident Evil-spillene, så det er uhyggelig, mørkt og falleferdig.
Hotelldelen lar deg bli kjent med hvordan utforskingen fungerer i spillet. Du finner et kart over bygningen, nøkler og helsegjenstander mens du får hint om at du ikke er så alene på hotellet som du kanskje skulle ønske.
Det skal ikke mye utforsking til før det begynner å dukke opp noen foruroligende koblinger til fortiden, og plutselig er Grace kastet inn i en langt større sak enn den hun var forberedt på.
Etter et kjapt møte med spillets nye skurkefjes, Victor Gideon, våkner du fra bevisstløshet i en ukjent sykeseng. Det første store området i spillet viser seg å være et gammelt sykehjem som «behandler kronisk sykdom», og definitivt ikke driver med noe annet skummelt på siden.
Heldigvis er det ikke bare FBI som har fanget opp de mystiske drapssakene i området, og bare noen minutter etter Grace har ankommet sykehjemmet blir vi reintrodusert for en gammel kjenning.
Selveste Leon Scott Kennedy ankommer sykehjemmet akkurat når han trengs, og han har hele våpenskapet med seg i baklomma. Det har gått mange år siden sist han var en spillbar hovedperson i et nytt spill, men de gamle kunstene sitter i fingerspissene.
Requiem går nemlig tilbake til et element mange likte i de første innslagene i serien, og lar deg spille som to forskjellige hovedpersoner, hver med sine styrker og svakheter.
Grace er en analytisk, forsiktig person som bruker hodet til å komme seg rundt farene. Hun løser gåter, finner nøkler og nøster opp i de lumske planene til skurken.
Hun er ikke forsvarsløs, men kampene hennes er først og fremst fokusert på overlevelse. Hun har ikke nok ammunisjon tilgjengelig til å skyte seg ut av enhver situasjon, men som FBI-agent vet hun hvordan hun bruker en pistol i knipe.
De levende døde er tilbake
Det føles likevel som en tydelig kontrast til Leon sine segmenter, for der går det bokstavelig talt så zombiene flyr veggimellom.
En annen ting som gjør comeback er nemlig zombier. De levende døde har ligget på hylla helt siden Resident Evil 6, hvis du ikke regner med nyversjonene av de første spillene. Etter et par spill med vampyrmonstre og, vel … mugg, så er zombiene et kjærkomment gjensyn.
En stilig vri på zombiene denne gangen er måten de oppfører seg på. Twisten er at zombiene nylig har blitt infisert, og fortsatt viser tegn til personlighetene de pleide å ha som levende mennesker. I en gang finner du en zombie som er besatt av at lysene må være skrudd av. Hvis du begynner å skru på lyset i andre enden av gangen, kommer han etter deg for å fikse det.
Det er flere eksempler også, men jeg synes disse var stilige nok til at de burde oppleves med egne øyne. Dessuten gjør det at zombiene føles litt friskere enn de hadde gjort uten en sånn vri, så jeg satt stor pris på det.
Taktskifte med stålkontroll
Det som gjør Requiem så kult er måten spillet svinger frem og tilbake mellom intens høyoktan-action og ufyselige stemningssegmenter som man motvillig drar seg gjennom. Jeg elsker hvordan hvert område er bygget opp.
Grace sine segmenter er ganske tradisjonelle skrekkspillsegmenter, med sniking, patruljerende fiender som tramper rundt i gangene og gåteløsing som blir veldig vanskelig å forholde seg til når lydbildet prøver å stresse deg ut.
Etter gjennomspillingen har jeg sett over opptakene mine fra både Grace og Leon sine segmenter, og hvis jeg ikke visste bedre hadde jeg tippet klippene var fra to vidt forskjellige spill.
I mindre kompetente hender ser jeg for meg at dette fort kunne endt opp som en 20 timer lang identitetskrise, men det er ikke det vi har fått. Resident Evil har allerede vært gjennom identitetskrisene sine, og kommet sterkere ut på andre siden.
Dette føles mer som et spill som kommer fra noen som har omfavnet hvem de er, og er stolte av det. Det er en så selvsikker, gjennomtenkt og finpusset action-/skrekkhybrid som noen kunne håpe på.
I utgangspunktet er spillet satt opp som at Grace spilles i førsteperson, og Leon i tredjeperson, men denne gangen kan du faktisk velge helt fritt mellom de to perspektivene underveis. Jeg holdt meg til standardinnstillingen for begge figurene i min gjennomspilling, men det å la spilleren velge selv er faktisk et kjempefint grep.
Nyere fans som falt for Resident Evil 7 og Village kan spille gjennom hele dette spillet i samme stil, mens de som føler seg tryggere i tredjeperson står helt fritt til å gjøre det. Utrolig nok fungerer spillmekanismene like bra på tvers av perspektivene, så valget går egentlig mest på hva slags opplevelse du er ute etter.
Tøff og tøffere
Grace og Leon sine segmenter er fordelt utover på en godt balansert måte, og jeg ble positivt overrasket over hvor godt kjent man blir med hvert område. Sykehjemmet er som en studie i klassisk Resident Evil-nivådesign, og senere i spillet fikk jeg hakeslepp av måten spillet fortsatte å eskalere i skala. Jo mindre jeg sier om stedene du skal innom, jo bedre.
I de senere timene av spillet savnet jeg litt mer samhandling mellom de to rollefigurene, for samspillet deres er ganske interessant, satt opp mot resten av serien.
Vi kjenner historien til Leon, helt fra første arbeidsdag. Vi har vært med ham på reisen til å bli den middelaldrende drapsmaskinen han er, og det er noe veldig kult ved å møte ham gjennom perspektivet til Grace, som blir kastet inn i den spinnville konflikten på samme måte som Leon gjorde for nesten 30 år siden.
Jeg vil ikke påstå at historien er spesielt nyskapende, og særlig i den siste halvdelen av spillet følte jeg at spillet lente seg vel mye på etablerte historietråder. Sammenlignet med Resident Evil 7 og Village, som var mer opptatt av sine egne historier, så følte jeg det ble litt vel mye tråkking i gamle spor, rent historiemessig.
Det skader ikke spillet mye, men det var en liten ting jeg bet meg merke i, som en som virkelig elsket Resident Evil Village da det kom ut. Jeg likte å sloss mot noen av de gamle fiendene igjen, men bortsett fra sjefskampene føles fiendegalleriet litt mindre variert enn de siste hovedspillene i serien.
Konklusjon
Jeg er ikke overrasket over at Capcom leverer et stemningsfullt skrekkspill, for det har de alltid vært gode på. At actiondelen sitter like godt, er heller ikke uventet etter den fabelaktige nyversjonen av Resident Evil 4 fra noen år tilbake. Leons del av spillet bygger tydelig på det sterke kampsystemet derfra, og det skinner videre her.
Det mest imponerende er hvor sømløst disse to sidene av Resident Evil smelter sammen til én helhet mens du vekselvis spiller videre med de to rollefigurene. Jeg er fortsatt ikke sikker på hvilken del jeg liker best av dem, nettopp fordi de utfyller hverandre så godt.
For dem som er glade i både skrekk- og actionspillene i serien, er dette et drømmespill. Jeg har noen små innvendinger til historien og enkelte detaljer underveis, men de betyr lite når helheten er på dette nivået.
Alt i alt er dette et av de kuleste spillene jeg har spilt på lenge. Jeg har likt alt som har kommet fra serien de siste ti årene, men jeg var ikke klar for å bli slått i bakken på denne måten.
Nøyaktig hvor det plasserer seg i serien må få synke inn etter flere gjennomspillinger, men at det ligger høyt, er det ingen tvil om.
Resident Evil Requiem er ute 27. februar for PlayStation 5 (testet), Xbox Series X/S, Nintendo Switch 2 og PC.
