Anmeldelse

Somerville

Kjedelig stemningsfullt

Limbo- og Insideskaperens nyeste spill når ikke helt opp.

Jumpship

Jeg digger både Limbo og Inside. Det er to av de spillene jeg alltid trekker fram når det blir snakk om de aller beste spillopplevelsene jeg har hatt. Det er bare et eller annet som gjør at de to spillene skiller seg ut, og derfor er det naturlig at jeg har sett fram mot Somerville.

Nå er ikke Somerville fra Playdead, men det er Dino Patti og hans nyeste selskap Jumpship som står for utviklingen. Patti var med å starte opp Playdead, og var også produsent på Limbo og Inside. Da blir det naturlig å dra sammenligninger med de tidligere utgivelsene Patti har vært en del av.

En rolig start

Stemningsfullt.
Gøran Solbakken/Gamer.no

En normal kveld med familien tar en brå vending mot katastrofe når romvesen invaderer, og ting ramler fra himmelen rundt deg og huset ditt. Du er familiens far, og etter en kjapp introsekvens våkner du nesten alene i et rasert hus. Det er kun hunden som er igjen, både barn og kone er borte.

Der starter Somerville, og store deler av spillet handler om å manøvrere deg igjennom ulike steder på leting etter familien din. Det starter langs landeveiene fra huset ditt, men du er innom mange ulike steder på veien. De eneste kontrollene i spillet er en interaksjonsknapp du bruker for alt av handlinger med omgivelser i spillet, to «evner» med skulderknappene og det at du beveger hovedpersonen.

Animasjonene er gode, og jeg liker veldig godt den visuelle stilen og stemningen i spillet. Den er gjennomgående god, og til tross for null dialog eller tekst i spillet så formidles det en historie på en god måte.

Områdene du beveger deg igjennom er varierte, og måten de mikser to- og tredimensjonalt på i spillet fungerer effektivt. Det kan tidvis være litt vanskelig å manøvrere gjennom hindringer, og det er ikke alltid enkelt å se hvor man kan, og hvor man ikke kan gå.

En liten rast
Gøran Solbakken/Gamer.no

De aller fleste områdene har litt forskjellige gåter eller hindringer som må løses, men det er nesten litt drøyt å kalle de hindringer. Det er veldig rett fram hva som må og skal gjøres, og det er sjeldent vanskelig. Ingen av oppgavene gjorde at jeg stod fast, og selv om det ikke var hovedfokuset til utviklerne, så tror jeg Somerville hadde dratt nytte av mer spillmekanisk variasjon og vanskelighetsgrad. Til tider så blir det rett og slett litt kjedelig, og selv med interessante omgivelser så blir det litt for mye transportetapper.

Det hjelper også lite at det er gjennomgående klønete å gjøre handlinger underveis i spillet. Enkle manøvere å dra opp en dør blir unødvendig irriterende fordi spillet må ha det til å stå på nøyaktig den riktige pikselen for å trigge animasjonen. Enkelte ganger måtte jeg også laste inn sjekkpunkter på nytt fordi noe låste seg, og kontrolleren min vibrerte konstant den siste tredjedelen av spillet, uten at jeg fikk gjort noe med det.

Litt tynt

Historien og meningen spillet prøver å formidle skal ikke jeg analysere eller skrive mye om her. Det får være litt opp til hver enkelt hva man legger i det, og hvor godt den treffer. Men det er en dypere mening her under overflaten, og til tross for en god formidling så treffer det ikke hundre prosent. En del av problemet ligger i at historien er litt vel obskur. De kunne med hell ha gitt spillerne litt mer informasjon, og ikke latt så mye være opp til hver enkelt persons tolkning og opplevelse. Det blir rett og slett litt tynt når rulleteksten kommer.

Den var ikke der i går.
Gøran Solbakken/Gamer.no

Det er ingen tvil om at Dino Patti har en stil på spillene han er med på, og han prøver også å gjøre noe av det samme her som i Limbo og Inside. Men han treffer i hvert fall ikke meg like godt, og selv om avslutningen har en god oppbygging og kurve, så faller det litt flatt sammenlignet med tidligere nevnte spill. Kan hende det er meg og mine oppfatninger av historien, men det blir ikke helt fulltreffer denne gangen. Enkelte sekvenser og scener underveis treffer godt, men etter avslutningen så satt jeg dessverre ikke igjen med så mye annet enn at Somerville hadde vært en helt grei opplevelse.

Totalt sett så tok det meg rundt 4 timer å spille igjennom første gangen. Det er ting underveis jeg har gått glipp av som jeg siden har gått tilbake for å finne ut av, og det har gitt spillet litt mer levetid. Men gjenspillbarhet er det lite av her. Dette er et spill du opplever og gjør deg ferdig med.

Konklusjon

Somerville er ikke et dårlig spill på noen som helst måte. Det finnes verken tekst og dialog, men utviklerne greier uansett å etablere en stemningsfull og god opplevelse. Et ekstra pluss i boka for musikken i spillet, som ikke er mangfoldig, men veldig god når den først er der.

Hjem, kjære hjem.
Gøran Solbakken/Gamer.no

Den visuelle stilen, animasjonene og områdene er vellagde, og jeg synes historien og meningen spillet gav meg er bra. Men det er heller ikke så veldig mye mer enn det. Litt for mange ganger i løpet av de fire timene føltes det tomt ut, og selv om det kanskje var meningen så gjorde det lite for spillet.

Og avslutningen på spillet traff ikke meg helt på den måten jeg mistenker at utviklerne hadde håpet, og da sitter vi igjen med en fin, men på ingen måter spesielt minneverdig opplevelse.

Somerville er ute til PC (testet), Xbox One og Xbox Series X/S.

6
/10
Somerville
En fin, men på ingen måter spesielt minneverdig opplevelse.
Somerville

Les også

Siste fra forsiden