Endelig er de sammen, to av spillhistoriens største ikoner. Hvem skulle tro at Mario og Sonics første samarbeidsprosjekt skulle bli et sportsspill? Mario & Sonic at the Olympic Games er en samling minispill med neste års Bejing-OL i ryggen. Helt siden legendariske Winter Games og Summer Games så dagens lys har flere etterlyst et skikkelig OL-spill, men dette er mer fantasiidrett enn autentiske øvelser og konkurranser. Det hindrer imidlertid ikke spillet å være morsomt, spesielt når man spiller sammen med kompiser i sofaen.

Stor idrett

Mario & Sonic kommer med en rekke muligheter for å nyte idrett på et høyt nivå. Du kan teste enkeltøvelser, gjennomføre turneringer med flere øvelser eller forsøke å klare ulike utfordringer. Her kan du ta kontroll over en rekke spillfigurer fra Mario og Sonics spillunivers, ikke bare hovedpersonene selv. Alle har ulike egenskaper, selv om disse synes uvesentlige om du virkelig kan svinge de bevegelsesfølsomme kontrollene riktig. Min favorittfigur er imidlertid min selvlagde Mii. Han ser utrolig bra ut i sin oransje kondomdrakt, en drakt han stiller opp i uansett øvelse. Mii-en virker imidlertid å gå på alt som finnes av dopingmidler, maken til rekordknuser har jeg aldri sett tidligere i idrettshistorien – for en allrounder!

For det er rekordjaget dette spillet handler om, i hvert fall når du spiller alene. Det er deilig å stadig slipe ned tiden på 100 meteren eller hoppe lengre og lengre i lengde. På alle vanskelighetsgrader i turneringsspillet er det likevel for lett å dominere i feltet, og enspillerdelen blir mest en kamp mot deg selv – ikke de dopfrie datafigurene. Ja, du låser opp øvelser og turneringer hvis du presterer i enspillerdelen, men det i seg selv er ikke nok til å holde varigheten oppe.

Denne opplåsningspolitikken er faktisk en større ulempe enn en fordel, spesielt om man skal nyte spillet sammen med andre. Opptil fire spillere kan konkurrere mot hverandre i samtlige disipliner, og da er det bedrøvlig at flere øvelser er låst i starten av spillet. Likevel er flerspillerbiten Mario & Sonics største styrke, her våkner virkelig konkurranseinstinktet ditt til liv. Jeg koser meg stort når kompiser blir slått sønder og sammen av min egen Mii ute på friidrettsbanen eller når jeg svømmer fra dem i det olympiske basseng. Det blir ekstra deilig når du samtidig kan gni en verdensrekord inn i trynet på dine rivaler. Ja, jeg er en forferdelig dårlig vinner – til gjengjeld tar jeg tap enda mindre profesjonelt.

Som deltager i sommer-OL 2008 på Wii vil du etter hvert få tilgang til over 20 øvelser. Mange er gode, men flere er også merkelig løst. Blant favorittene finner vi den klassiske 100 meteren, bueskyting, sleggekast og diverse stafetter i svømmebassenget og på friidrettsbanen. Disse har enkle kontroller, og kan avgjøres til din fordel uten for mye knoting. Ulike fantasiutgaver av enkelte øvelser, som er litt mer avanserte enn de tradisjonelle, er også morsomme og varierte. På den andre enden av skalaen har vi øvelser som roing, trampoline og fekting. Her synes jeg rot rundt kontrollerne overskygger underholdningen.

Festbrems

Når man lager et festspill, noe Mario & Sonic er, er det nemlig viktig at det gjøres tilgjengelig for så mange som mulig. Da er det synd enkelte øvelser ødelegges av slette kontroll-løsninger. Det enkle er ofte det beste, spesielt hvis du vil involvere barn i spillingen. Smårollinger har ikke noe problem med å takle de morsomme øvelsene, der enkle grep får deg fra start til mål. Disipliner som trampoline og fekting er derimot helt bak mål når det kommer til brukervennlighet. Man har gjort knappetrykkingen alt for avansert og rotete, noe som ekskluderer alt annet enn relativt erfarne gamere. Hvorfor ikke gi alle de samme premissene til å delta, Mario & Sonic?

Videre er enkelte øvelser laget slik at det er ren flaks om du lykkes. I tresteg skal du rykke i både Wii-moten og Nunchucken om hverandre for å få til et langt hopp. Problemet er at du ikke ser hvor bra du har prestert før etter at det aktuelle steget faktisk er tatt. Rykker du for hardt blir det mislykket. Skjulte parametere er en uting i et spill som dette. Selv om de fleste øvelsene baserer seg på enkle bevegelser, bør disse i det minste være synlige når du faktisk skal prestere. Med så unike kontrollere burde man løst det på en annen måte, flere av øvelsene drar jo utmerket godt nytte av bevegelsesfølsomheten – hvorfor ikke dra alle over den samme kontrollerkammen?

Jeg har tidligere nevnt min egen Mii, og det at du kan ha med dine selvskapte figurer i spillet er en visuell genistrek. Jeg elsker å se «meg selv» prestere på toppnivå! Alle deltagere viser følelser etter øvelsene, enten det gikk bra eller dårlig. Du får også muligheten til å se repriser av dine prestasjoner, noe som er både morsomt og nyttig i forhold til fremtidige rekordforsøk. Animasjonene på figurene er langt mer tegneserieaktige enn realistiske, akkurat slik det skal være. Spillet er lisensiert av Beijing 2008, og har «ekte» arenaer og logoer. Fargespekteret kunne imidlertid vært noe mykere, det svir nesten i øynene under enkelte øvelser – alt takket være uhyre glorete farger.

Lydbildet i Mario & Sonic er relativt anonymt. Du har en speaker som høres ut som en tyskamerikansk barnehageonkel, og som elsker å lire av seg navnet på deltagerne. Dessuten sier han «ready?» på en litt nifs måte, akkurat som han holder startpistolen mot tinningen min. Musikken er akkurat slik det pleier å være i denne typen spill: Leken, men uspektakulær. Du kan også låse opp litt ekstra musikk ved å runde noen uspektakulære minispill. Deltagerne ytrer også små kommentarer underveis i enkelte øvelser. Det er gledelig at Mario, Sonic, Luigi og de andre høres nøyaktig ut som seg selv, både i seier og i nederlag.

Konklusjon

Mario & Sonic at the Olympic Games ble en svært blandet opplevelse for meg. På sitt beste er dette rasende festlig flerspillermoro, der du virkelig jubler når seieren er et faktum. Likevel blir spillet alt for ofte rotete og frustrerende fordi kontrollene skyter litt høyt over mål. Videre er det en uting at man skal drive å låse opp såpass viktig innhold som sentrale øvelser. Disse burde være tilgjengelig fra start i et OL-spill. I sum er Mario & Sonic et greit alternativ ved festlige lag, men folk som er redd for svettelukt og stive ledd bør holde seg unna – i kampen om seieren er dette en høyst fysisk opplevelse.