ANMELDELSE: Flingsmash
Anmeldelse

Flingsmash

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Noen ganger er det en prøvelse å være spillanmelder. En ting er skuffelser, som for eksempel når en tittel du har høye forventninger til viser seg å være litt halvhjertet og uferdig.

Men det absolutt verste må være at innimellom dukker det opp titler som viser seg å være like tiltalende som ei fersk kuruke – og du har intet annet valg enn å rulle deg i den, du har tross alt en jobb du skal gjøre.

Flingsmash er ei slik kuruke, attpåtil lagt av ei ku som antagelig snart har rautet sitt siste mø.

Å nei! Den fryktede pikslerte, runde ballen!
Å nei! Den fryktede pikslerte, runde ballen!

Hvor ille kan det bli?

Det korte svaret er "veldig". Jeg har aldri tidligere vært borti et spill som til de grader tryner på alle områder. Men la oss ta det fra starten.

Flingsmash tar deg med til den lille øya Suthon, hvor øyfolket lever i fred og fordragelighet. Men det varer selvsagt ikke lenge, hva er et spill uten en skurk som forsurer tilværelsen? Slemmingen Omminus formørker bokstavelig talt øya, og for å redde prinsessen på øya vekkes en sagnomsust helt til live igjen.

Strengt talt er den syltynne historien fullstendig unødvendig for spillets del. Jeg har aldri før vært borti en spilltittel som så til de grader oppsummerer hele spillopplevelsen. Du slenger og knuser – og det er egentlig alt.

Mon tro om den forsvinner hvis jeg lukker øynene?
Mon tro om den forsvinner hvis jeg lukker øynene?

Nevnte helt oppbevares nedlåst i en skattekiste, og kongen lurer naturligvis på hvorfor øyas store helt behandles på denne måten. Jeg tror jeg vet svaret. Det kan muligens ha noe med fullstendig fravær av sjarm, og lyder som høres ut som noen har gravd opp fra åttitallets arkademaskiner å gjøre.

Du velger deg ut enten en mannlig eller kvinnelig helt i form av en kule med armer og bein, og et permanent fårete glis påklistret. Så er det bare å hoppe rett ut i dritten.

La det svinge til du mister all kontroll

Da jeg testet Motionplus i fjor lot jeg meg begeistre av den forbedrede nøyaktigheten til kontrolleren. Når Flingsmash kommer bundlet med en Wiimote med Motionplus innebygget, forventet jeg da også eksemplarisk bruk av teknologien.

Klosset kanonknalling.
Klosset kanonknalling.

Og når den sidrumpa introsekvensen var over, så det da også ut til å leve opp til forventningene. På skjermen har du en digital kopi av kontrolleren din, som også beveger seg i samsvar med bevegelsene du gjør med den fysiske kontrolleren. System check, ready for take off med andre ord.

Og det er her det begynner å gå virkelig galt. Spillmekanikken i seg selv er så enkel at en ikke skulle tro at det var mulig å kløne det til; du knuser klosser ved å vippe Wiimoten i retningen du vil at kulehelten skal sprette og trykker på A-knappen for å stoppe midt i lufta. Og er du for treig, blir du spist av en ikke spesielt skummel orm. Vi snakker ikke rakettforskning her, liksom.

Så hvorfor fyker ikke kula i den retningen jeg vipper Wiimoten? Hvorfor er det tilnærmet null samsvar mellom hva jeg gjør og hva som skjer på skjermen? Attpåtil har spillet baller nok til å gi meg kjeft når jeg i ren desperasjon veiver vilt for å få sendt kula i riktig retning.

Kort sagt: Styringen kan på mange måter sammenlignes med en kjøretur på speilblank is. Med glattpolerte sommerdekk.

Nittitallet ringte

Det er ikke til å legge skjul på at Wii-en ikke kan hamle opp med sine konkurrenter på det rent grafiske, men med bøttevis av sjarm og engasjerende spillmekanikker har jeg aldri hittil sett på det som noe problem.

Skittkasting.
Skittkasting.

Inntil nå. Det er ingen pen måte å si det på, men Flingsmash ser rett og slett ut som noe som hadde vært elendig allerede på Nintendo 64s tid. Super Mario 64 har bedre teksturer og karakterdesign, for ikke å snakke om animasjon og anti-aliasing, og det var lanseringstittel til N64 i 1996.

Lydbildet er heller ikke mye å skrive hjem om. Musikken er repetitiv og ulydene som kommer fra figurene er mer irriterende enn fjortiser på toget som tester polyfone ringetoner på mobilen sin. En eufemisme som for øvrig er like utdatert som Flingsmash selv.

Konklusjon

Sjeldent har vi fått tilsendt et større makkverk enn Flingsmash. Spillet tryner rett og slett på absolutt alle felter. Ikke bare er kontrollen upresis og frustrerende, men spillet ville grafisk og lydmessig vært ille allerede for 15 år siden. Sleng på en total spillopplevelse som er like variert som en pose brun Non-Stop (som utrolig nok finnes i Sverige under navnet Never Stop), og katastrofen er total.

Egentlig tror jeg dere allerede har luktet lunta nå, men for å være helt på den sikre siden – styr unna, for dette spillet stinker.

Spillet er å få kjøpt i butikker nå, bundlet med en Wiimote med innebygget Motionplus. Heldigvis selges denne kontrolleren også separat, noe som er verdt å tenke på hvis du verdsetter din mentale helse.

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen