Schizofren flerspiller?
Det har blitt pratet spesielt mye i forkant om flerspilleren til Medal of Honor. Ikke fordi den skulle finne opp hjulet på nytt, men heller fordi den ikke skulle bli utviklet av Danger Close – studioet som har laget enspillerdelen. Flerspilleren er det derimot DICE som står for, gutta bak kassasuksessen Bad Company 2.
Dessverre må det sies først som sist at flerspilleren lukter konspirasjonsteori lang vei; ønsket DICE egentlig at Medal of Honor skulle stjele Bad Company-spillere? Det virker nesten ikke slik.
For å sitere en forumbruker på spillets diskusjonsfora, "Bad Counter Honor: Company Strike Medal?". I mine øyne stemmer det godt: Flerspilleren MoH leverer virker som en suppe rørt sammen med mye Battlefield, litt Counter-Strike og ørlite gammelt Medal of Honor. Nå finnes det riktignok verre utgangspunkt, og stort sett fungerer formelen godt.
Flerspilleren er fryktelig hektisk i begge modusene, både i Rush-lignende "Combat Mission" og flaggbaserte "Sector Control". Stopper du opp, dør du. At tempoet er såpass hektisk skyldes i all hovedsak at brettene er svært små i forhold til eksempelvis Bad Company, og følgelig blir det derfor langt oftere trefninger mellom fiender. Det brutale tempoet er stort sett et pluss, ettersom det alltid skjer noe, men dessverre betyr det også at man sjeldent klarer spesielt lange økter i gangen. I hvert fall skal det godt gjøres.
Flerspillerens største problem, i likhet med enspilleren, er dog at den ikke bringer noe nytt til bordet. Modusene er som hentet rett fra Battlefield, og ergo relativt kjedelige. Det samme gjelder progresjonssystemet. X antall drap låser opp et nytt våpen eller et nytt sikte, og så videre.
Noe originalt er dog måten overlevelse belønnes på. Klarer man å knerte et vist antall fiender på rad får man muligheten til å kalle inn diverse bonuser. Det som er litt spesielt er at bonusene er forskjellige om man er i forsvar eller angrep. Forsvarere vil ofte eksempelvis bli belønnet med skuddsikre vester for et gitt antall minutter, mens angripere eksempelvis kan kalle inn rakett- eller artilleriangrep. Minuset er at bonusene ofte kommer såpass brått på at man sjeldent får brukt de fornuftig før man dør.
Les også:Sniktitt: Medal of Honor
Konklusjon
Medal of Honor er omsider tilbake. Var det verdt å vente på? Tja. Spillet bringer trist lite nytt til bordet, men klarer likevel å holde seg flytende takket være god atmosfære og en gangbar historie. Når det er sagt, skal det også sies at jeg tviler på at denne utgaven av Medal of Honor får stor plass i historiebøkene. Selv om den riktignok er fornøyelig, klarer ikke enspiller-biten å sette noe varig avtrykk i hukommelsen – hovedsaklig fordi den er en trist lite original og en skammelig kort opplevelse. Flerspilleren på sin side føles mest av alt som pauseunderholdning, utmerket for de som begynner å bli lei Bad Company 2 og venter på Call of Duty: Black Ops.
Medal of Honor er i alt et greit spill, men neppe et spill som blir husket spesielt lenge. Derimot blir det forhåpentligvis husket som spillet som sparket liv i Medal of Honor-serien. Jeg krysser nemlig fingra for at Danger Close og EA ikke gir seg, og heller graver litt dypere i kreativiteten neste gang.
Medal of Honor er ute til både Xbox 360, Playstation 3 og PC. Spillet er testet på både PC og Playstation 3.
- Les også: Vennlig hilsen eller upassende galgenhumor?
- Les også: Mer gratis spilletid i Final Fantasy XIV
- Les også:Anmeldelse: Wii Party
