ANMELDELSE: Metro 2033
Anmeldelse

Metro 2033

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Metro 2033 er laget av det relativt ukjente 4A Games, som foreløpig ikke har et eneste annet spill under beltet. De involverte mangler dog ikke erfaring, siden selskapet ble stiftet av blant andre utbrytere fra Stalker-utvikleren GSC Gameworld.

Ikke uventet er det viktige likheter mellom spillene, men utbryterne har en helt annen og mye mer tradisjonell tilnærming til det å lage skytespill, og til syvende og sist er de to ukrainske spillene vidt forskjellige dyr.

Anmeldelse: Stalker: Call of Pripyat

Dagligliv på stasjonen.
Dagligliv på stasjonen.

Året er (du gjettet det) 2033 og Moskva har fått sin del av det som tilsynelatende er en global atomkatastrofe. Landjorden er livsfarlig og ubeboelig, noe som har gjort at de overlevende i den russiske hovedstaden har slått seg ned i byens omfattende t-banenettverk. Hovedpersonen er den unge Artyom, som opplever at metrostasjonen han har vokst opp i og kaller sitt hjem blir truet av mutanter som virker litt mer organiserte enn de kanskje burde være.

Artyom setter derfor ut på en reise til metroens største stasjon, også bebodd av den største grupperingen av de overlevende, i håp om å få hjelp mot trusselen.

Metro 2033 har som handlingen tilsier en veldig lukket verden, og fremdriften er fullstendig lineær og forhåndsbestemt. Dette er et renspikket skytespill for én spiller, uten de rollespillelementer som ellers ofte dras inn i sjangeren om dagene. Det ville ikke forundre meg et sekund om utviklerne er store tilhengere av Half-Life, for opplevelsen vi her får servert minner på mer enn én måte om Valves storhet.

Herlig bakteppe

Dvergene i Ringenes Herre gravde for dypt ned i grunnen og avdekket hemmeligheter som burde fått være i fred. Menneskeheten i Metro 2033 har "gravd" for dypt i teknologien, nærmere bestemt atomteknologien, som nesten ender med å utslette mennesket. Straffen for menneskenes uforsiktighet er alt annet enn trivelig. Ikke bare må de overleve den materielle katastrofen, men også tåle at det ene overnaturlige fenomenet etter det andre viser sitt stygge ansikt. At militær ammunisjon fra før katastrofen fungerer som spillets valuta er kanskje en god illustrasjon av hva hverdagen går ut på. Det er en passende straff for menneskeheten, som spillets egen lille profet uttrykker det.

Man får også en sjelden anledning til en tur ut. Spesielt frisk luft er det dog ikke.
Man får også en sjelden anledning til en tur ut. Spesielt frisk luft er det dog ikke.

Ukrainske forfattere og spillskapere har nok fortsatt Tsjernobyl-katastrofen fra 1986 hengende over seg. Sjansespillet med atomkraft resulterte i katastrofe – og moralsk sett er det påfallende likt det som har hendt i Metro 2033s verden. Slike historier er riktig nok på ingen måte forbeholdt ukrainere. Half-Life har de samme moralske lærepengene om menneskers forhold til teknologi, og det samme mysteriepreget, men Metro 2033 deler først og fremst sin tilnærming til katastrofetemaet med nettopp den ukrainske Stalker-serien. Det er noe veldig mytologisk og nærmest spirituelt over den verdenen forfatteren og utviklerne har bygget rundt katastrofen.

Symbolverdien i at det formelig vokser intelligent ondskap der teknologien har fått fritt spillerom er tydelig nok. Eller er det egentlig ondskap? Tematikken i Metro 2033 spinner flere tanker i hodet på spilleren enn det jevne actionspill, men inntrykket mitt er at de burde gjort enda mer ut av dette. Metro 2033 er opprinnelig en bok av Dmitry Glukhovsky, og opplevelsen har tydelig hatt godt av å bli basert på et solid litterært fundament, selv om historiefortellingen ikke står så sentralt som den burde.

At det for eksempel foregår en krig mellom kommunister og nazister får man vite veldig lite om. Isteden får man muligheten til å plaffe begge gruppene ned for fote.

Les også: Autentisk Metro 2033

Enkelt, men godt

Samspillet mellom lys, mørke, luft og partikler er lite annet enn nydelig.
Samspillet mellom lys, mørke, luft og partikler er lite annet enn nydelig.

Et relativt godt skytespill er det i alle fall. Våpenleken er akkurat det vi er vant med fra utallige andre solide skytespill. Utvalget av våpen er basert på sovjetiske militære etterlevninger og en stor andel hjemmelagde løsninger, noe som gir et autentisk preg over det hele – og variasjonen i måten å angripe situasjoner på er slett ikke verst.

Banebrytende som skytespill er det likevel på ingen måte. Skademodelleringen er så som så, mens den kunstige intelligensen til dine fiender begrenser seg til det helt elementære. Stilige skriptede sekvenser bryter tidvis opp spillet, og av og til krever de også aktivitet fra spilleren, men det er trolig tidenes enkleste "quick time events". Man blir aldri bedt om å trykke en eneste kombinasjon, men må istedene hamre den samme knappen igjen og igjen.

I tillegg til skyting har man anledning til å løse en del situasjoner med sniking. Å holde seg i mørket, og ødelegge lyskilder er viktig for ikke å bli sett. Om man er så heldig å ha kastekniver eller lyddemper på pistolen kan man også drepe uten å bli oppdaget. Hvor godt dette systemet fungerer er dog en annen sak. Det var sjeldent særlig lett å snike seg forbi fiender, og vanskelig å forutse hvorvidt de faktisk ville klare å se deg eller ikke. For min del ble det med noen forsøk, før jeg til slutt valgte god, gammeldags og brautende våpenmakt.

Mesterlig fremstilling

Tilstanden til luftfilteret ditt indikeres av en nedtelling på armbåndsuret.
Tilstanden til luftfilteret ditt indikeres av en nedtelling på armbåndsuret.

Utviklerne har gått for en linje helt uten kunstige grensesnitt. En notatblokk med skriblerier om den gjeldende oppgaven og en kompassnål står for den mest nødvendige informasjonen, mens tilstanden til luftfilteret kan høres på hvor tungpustet hovedpersonen er. Dette er løsninger som vi kan like, og som bidrar til innlevelsen.

Rent visuelt er spillet en fryd, noe som er en ganske stor bragd i seg selv med tanke på at mesteparten av det foregår i mørke tunneller. Skyggespillet og lyseffektene er hentet fra aller øverste hylle, og sammen med gasser, tåke og partikler i luften gir de stor stemning til de underjordiske omgivelsene. Overflater og detaljer er det ingenting å si på, og det eneste ankepunktet er kanskje de noe livløse ansiktene, om vi skal legge listen høyt. Atmosfære er uansett et av de viktigste ordene for å beskrive opplevelsen av Metro 2033. En del av områdene er interessante og unike, selv om det også er en vesentlig andel ordinære tunneller.

Les også: Lover lekker grafikk

Som en påminner om hva du har i vente ligger det menneskelik strødd. Heldigvis har de ofte ammunisjon på seg.
Som en påminner om hva du har i vente ligger det menneskelik strødd. Heldigvis har de ofte ammunisjon på seg.

Mørket og mutantene skaper naturligvis en viss angst for hva som venter rundt neste hjørne, men i motsetning til det man kanskje kunne forvente i forkant er ikke dette noe utpreget horrorspill. Skremselen kommer i andre rekke, til fordel for en ferd der det enten er et øyeblikks ro akkompagnert av illevarslende lyder, eller en veritabel storm av fiender rundt deg.

Konklusjon

Metro 2033 har vært vel verd tiden jeg investerte i det. Som skytespill er det godt gjennomført, med preg av autentisitet og høy innlevelsesfaktor. Spillet er en visuell maktdemonstrasjon, men det er også litt synd å konstatere at de burde ha ha gjort litt mer ut av spillmekanikkene. Kamp, sniking eller utforsking med enda mer dybde hadde for eksempel hevet opplevelsen enda noen hakk.

Spillets største styrke er det relativt unike scenarioet. Den post-apokalyptiske settingen som spillet gjør sin egen unike vri på er både forfriskende og interessant, og burde vært utnyttet i enda større grad. Det er glimt av storhet i den historien som ligger bak spillet, og jeg er overbevist om at mer fokus på den kunne laget en skikkelig perle. Isteden er det "bare" blitt et godt skytespill med et fyldig bakteppe.

PS. Spillet slippes til Xbox 360 (testet), og Windows-PCer den 19. mars.

Kommentarer (21)

Forsiden akkurat nå

Til toppen