Sniktitt

The DioField Chronicle

Nytt kampsystem, foreldet japansk rollespillformel

Det skal mer til enn taktiske sanntidskamper for å drive et rollespill av høyt kaliber.

Ut på nye, taktiske eventyr.
Square Enix

Det er blitt flere og flere varianter av turbaserte- og sanntidskampsystemer i spillverden de siste årene. Ikke bare har Square Enixs egen Final Fantasy-serie alltid eksperimentert med diverse systemer, men nå kommer en helt ny type inspirert av serier som XCOM og andre taktiske actionrollespill. The DioField Chronicle lover heseblesende kamper i flotte miljøer og med spennende fortellinger og figurer, men klarer Square Enix å holde løftene? Vi har tatt en sniktitt på det kommende verket, og føler både det ene og det andre om det nye japanske skaperverket.

Krigen truer med å svelge hele verden.
Square Enix

En verden på randen

Det mangler ikke på høyt politisk spill i The DioField Chronicle. Helt fra begynnelsen får vi høre om krigen som raser på kontinentet mellom «Imperiet» og «Alliansen», og hvordan konflikten sakte, men sikkert fører til at en tredjepart – Kongedømmet Alletain – involveres i krigens flammer. Alletain får føle krigens stikk ettersom landet deres, DioField-øya, ligger på en haug med ressurser av typen som kreves til moderne krigføring. Slik sprer krigen seg utover dens opprinnelige grenser, men ikke alt var fredelig på DioField selv før fremmede soldater ankom.

Våre helter er litt for endimensjonale til å sjarmere.
Square Enix

Kongedømmet Alletain har nemlig sine egne politiske intriger å hanskes med, blant annet forholdet mellom de kongelige, diverse hertuger, og andre som våger å spille maktens spill. Alt dette får vi servert på sølvfat av en forteller, hvis stemmeskuespiller er ingen ringere enn Doug Cockle, selveste Geralt fra Rivia.

Det er i denne konteksten at våre helter, Andrias, Fredret og Izalit, tre stolte krigere, slutter seg til en aristokratisk gruppe leiesoldater (du leste riktig) for å se til at landet er beskyttet fra banditter og hva verre er. Om alt er så enkelt, og hvilke planer våre helter har, gjenstår å se.

Taktikk i sanntid

The DioField Chronicle handler om å bane seg vei gjennom fiendtlige krigere, men i motsetning til andre rollespill fra utvikleren, snakker vi ikke rene turbaserte kamper. DioField innfører nemlig et nytt system kalt «Real-Time Tactical Battle System», et navn som spiller på det kjente «Active-Time Battle System». Elegant. Konseptet er imidlertid ikke så fjernt som man skulle tro.

På sitt beste er taktikken morsom, og mulighetene mange.
Square Enix

Til enhver tid styrer vi maks fire figurer på slagmarken fra et fugleperspektiv, litt i samme stil som man kontrollerer figurene i Divinity-serien. Unntaket er at her foregår alt i sanntid, og at figurene alltid kan bes om å gjøre ting. Det eneste man må følge med på er spesielle evner som må vente før de kan brukes igjen, men ellers er det lite annet som stopper deg fra å gjøre det du vil. Når du gir ordre til en figur stopper kampene opp, men ellers må man tenke kjapt og følge med på det som skjer i kampens hete, for det finnes ingen egen pauseknapp. Selv om introduksjonsslagene er enkle, går det ikke alt for lenge før lagkameratene dine står i fare for å dø.

Sjefskampene er så langt det beste med spillet, fordi de faktisk byr på en solid utfordring.
Square Enix

DioFields kampsystem krever med andre ord at du tenker taktisk. Her har vi de velkjente klassene bestående av en «tank», en ridder som er kvikkere til beins, en bueskytter og en magiker. Sistnevnte fungerer også som lege. Hver og én tilbyr forskjellige evner som hjelper stort i kampens hete, og å kombinere dem med et system der å angripe fienden fra flere sider gjør dem ekstra sårbare, gjør at man kan skape situasjoner der oddsen velter i ens favør. DioField er på sitt beste når man bruker spesialevnene sine til det ytterste, og når man kombinerer de med superkreftene som tilbys av velkjente guddommeligheter som blant annet Bahamut.

Kult konsept, men er det nok?

Les også
Square-rollespillet The Diofield Chronicle nærmer seg lansering

The DioField Chronicle fremstår som et litt annerledes rollespill, men som likevel tilbyr mange av trekkene vi kjenner fra japanske rollespill. Her får vi lagkameratene som ikke gjør annet enn å «hype» opp hovedfiguren, overfladiske figurer som hører til visse arketyper – den sterke, den smarte, den kule og mystiske og så videre – og dessverre en for tynn fortelling som ikke lever opp til bakgrunnshistorien. Det er også noe rart ved at vi for det meste møter på levende døde, magi og overnaturlige krefter, før vi plutselig må kvitte oss med en litt for ivrig adelsmann som har kidnappet en haug med kvinner og tvunget dem inn i prostitusjon.

Sånn skjer når man bruker superkrefter!
Square Enix

Selv om sistnevnte omhandler noe ekstremt alvorlig, blir det gjort svært lite ut av situasjonen, og det hele fremstår nærmest fornærmende med tanke på hvor seriøs tematikken er kontra hvor lite man får ut av hele greia. Dette eksempelet føyer seg inn i rekken av fortellingsmomenter som blir forklart enkelt og konsist av vår kjære forteller. Joda, vi får diverse mellomsekvenser hvor figurene prater sammen, men for det meste får jeg følelsen av at The DioField Chronicle har aller mest lyst til å få meg ut på oppdrag fremfor å fordype meg i denne verdenen og dens figurer. Det kan man jo alltids lese seg opp på i spillets eget iboende bibliotek, men jeg savner mellomsekvenser som gjør at man får leve seg inn i denne nye og ukjente verdenen.

Områdene er litt for kjedelige til å virkelig imponere, selv om grafikken er nokså pen.
Square Enix

Utenom kampene foregår mye av spillet inne på leiesoldatbasen. Der kan man faktisk løpe rundt i tredjeperson som man vil, og utforske herskapshuset man er stasjonert i. Her finnes alt man skulle trenge når man senere befinner seg på slagmarken, som nye våpen og muligheter til å oppgradere figurer, deres utstyr og evner. Er man i det snakkesalige hjørnet kan man også prate med sine kompanjonger og andre som er til stede, og ta på seg sideoppdrag som ikke fremmer hovedfortellingens gang. Med andre ord er dette et såkalt hub-område, og selv om det ikke utgjør noe særlig mer enn en overdådig pust i bakken, er jeg glad for at det er der.

Konklusjon

Vi har ikke spilt mer enn en håndfull timer med The DioField Chronicle, men demoversjonen tilbyr likevel en god smakebit på ferden vi har i vente. Enn så lenge fremstår dette som en blandet opplevelse – en opplevelse som er morsom nok til at man vil finne ut av hva som faktisk foregår, men samtidig en som nok ikke er verdt timene det kreves.

For DioFields kampsystem er hittil bare helt greit, spillets figurer er sjelløse klisjeer, og fortellingen ser på dette stadiet ut til å ha tatt seg litt for mye vann over hodet. Forhåpentligvis klarer det fulle spillet å gi givende svar og enda morsommere kamper når vi får satt kloa i det. Men på dette tidspunktet har jeg på følelsen av at DioField ender opp som en mindre sjarmerende versjon av Squares andre nysatsinger – og det er ikke akkurat en tillitserklæring fra undertegnede.

En demoversjon av The DioField Chronicle slippes 10. august til PlayStation 4/5, Xbox One/Series og Nintendo Switch, før spillets endelige utgivelsesdato 22. september 2022, der spillet også blir å se på Windows PC.

The DioField Chronicle
Windows
The DioField Chronicle
Nintendo Switch
The DioField Chronicle
Xbox One
The DioField Chronicle
PlayStation 5
The DioField Chronicle
Xbox Series X
The DioField Chronicle
PlayStation 4
The DioField Chronicle

Les også

Siste fra forsiden