Anmeldelse

Phoenix Wright: Ace Attorney

Du kan si mye rart om japanske spillutviklere, men de har i hvert fall aldri gått av veien for teite ordspill. Så også denne gang, hvor "Phoenix Wright" er vår helt for anledningen. Ser du? "Phoenix Wright"? En "rettsføniks"? En forsvarsadvokat som selv med enorme odds mot seg er i stand til å snu en rettssak, og vende det totalt håpløse om til en ny himmel av rettferd og sannhet? En mann som til stadighet vil reise seg – som en fugl føniks fra asken, så å si? Se der, ja! Jeg visste det var et teit ordspill i den tittelen.

Phoenix Wright er et advokatspill. Du trer selvfølgelig inn i rollen som Phoenix selv, en ung spjæling av en forsvarsadvokat som knapt er blitt tørr bak øra før han kastes inn i sin første store rettssak. Og det er ikke en gang forventet av ham at han skal ha sitt på det tørre: Dommeren kjører en kjapp quiz for ham før den første rettssaken begynner, bare for å forsikre seg om at fyren er kar for jobben. Om du ikke har fulgt nøye med, har du kanskje alt glemt hva den tiltaltes navn var, eller hva som var mordvåpenet, men ikke fortvil: Om du skulle ha glemt det er det ingen skam å tippe om igjen.

Og når du etter hvert får svart riktig på alle de innledende spørsmålene, er alt igjen i skjønneste orden, og av en eller annen grunn er det ingen som gidder å kommentere at du rotet med den tiltaltes navn. En skulle jo tro dét var nok til å gjøre deg totalt uskikket som forsvarsadvokat, eller?

Med andre ord: Hadde vårt eget rettssystem fungert som i dette spillet, hadde jeg rømt landet.

Herlig japsejuss

Denne lettbeinte holdningen til faktisk juss er noe som preger hele spillet. Phoenix Wright er aldri i nærheten av å være noen rettsalssimulator: For eksempel gjør spillet det til en regel at ethvert vitne kan knekkes, og at alle som ikke har rent mel i posen før eller siden vil avsløre seg ved å motsi seg selv. Dermed kan det også definere spillerens rolle ganske tydelig: Det du i hovedsak gjør, er å lete i vitneutsagnene inntil du finner en selvmotsigelse. Du har muligheten til å presse hvert vitne på hvert enkelt utsagn de kommer med, og ofte er det først etter å ha problematisert litt at de kommer med de virkelige brølerne.

Når du så har sett hva det er som lukter fisk, er det tid for å hente fram bevisene. Et enkelt eksempel: Et vitne påstår at klokken var rundt ett da han så gjerningsmannen rømme fra stedet, men etter en rask titt i obduksjonsrapporten blir det klart at drapet foregikk mellom fire og fem. Dette er en opplagt selvmotsigelse, og for å vise dette finner du først frem utsagnet hvor vitnet påstår at klokken var ett, og deretter legger du fram obduksjonsrapporten som motbevis.

Det er et enkelt eksempel, men det demonstrerer hvor mye Capcom har forenklet rettspraksis for å få det til å fungere som spill. I stedet for å kjede deg med paragrafer og late som det er realistisk, dreier Phoenix Wright seg om å gjøre rettsprosedyren så underholdende og spennende som mulig. Da får det bare være at du aldri åpner en eneste lovsamling.

Enda bedre er måten spillet belønner deg for strevet. Når Phoenix først får fingrene sine i en riktig saftig selvmotsigelse, anlegger han nemlig, uten unntak, et bredt smil og en hovererende holdning. De flotte tegningene sørger for at få ting er mer tilfredsstillende enn å se den unge mannen i den blå dressen rekke ut pekefingeren i selvsikker positur, eller se ham dunke fingrene gjentatte ganger mot bevismaterialet. Eller hva med måten advokatene stadig slår håndflatene i bordet når de skal protestere på noe? Eller måten hele skjermen skriker "Objection!" med store, røde bokstaver i samme øyeblikk? Uerstattelig.

Det hele er så opplagt poserende at vi ikke kan annet enn å elske det. Det er japsejuss slik bare folk oppfostret på posør-anime gjør det, og det er en underlig og rimelig original form for premiering.

Enda bedre er måten vitnene reagerer på når du plukker av dem den ene unnskyldningen etter den andre. Ganske snart framstår vitneprovene deres som rene lappetepper av unnvikelser og bortforklaringer, siden de for hver innvending du kommer med må justere på utsagnene sine for å få dem til å henge i hop. Og når de før eller siden endelig knekker, er det på måten som kun ekte, onde skurker gjør: Kledelige tupéer og pent anlagte smil forsvinner, og gir plass til monstrøse raserianfall, glødende øyne og klør. Hvis du i det hele tatt skulle komme til å tenke tanken om at dette har noe med virkelig juss å gjøre, så blåser disse sekvensene bort det siste støvkorn av tvil.

Med forstørrelsesglass og notisblokk

Den andre delen av spillet består av alt som foregår mellom rettssakene. Som under prosedyren er det en del snakking med alle de ulike birollene og potensielt medskyldige, men det handler også om å gjennomsøke åstedene for de fem mordene på leting etter spor. Phoenix Wright kan her ofte bli vel så mye av en privatdetektiv som en advokat, og han har ingen skrupler med å plukke opp bevismateriale og holde det for seg selv, for så å kunne legge det fram som overraskende beviser på passende tidspunkter i retten.

Disse mer eventyrorienterte delene har en tendens til å bli litt mer langtekkelige enn feidene i retten – det er en del reising fra det ene stedet til det neste, og utviklerne kunne godt bidratt med flere detaljer i hver scene, og mer tradisjonell eventyrspillinteraksjon. Når dette mangler, er det gjerne fordi Phoenix Wright på DS er en utvidet port av et GBA-spill som kom for flere år siden i Japan, og det er sånn sett masse rom for videreutvikling her før en eventuell oppfølger. Dette blir veldig tydelig i den siste delen av spillet, som er spesialutviklet for DS. Her tar utviklerne i bruk både 3D-grafikk, mikrofon og pekeskjerm mye mer aktivt enn før, og resultatet er altså et enda mer engasjerende spill. Eller hva sier du til å kunne studere bevismaterialet i 3D på leting etter nye spor? Eller muligheten til å pudre suspekte overflater med pennen, og så blåse bort overflødig støv for å avsløre fingeravtrykk? Mer av dette, og Phoenix Wright 2 kan bli enda mer monumentalt.

Den andre innvendingen man kan ha mot spillet, er at det er så teksttungt som det er. Svært mye av spilltiden går med på å klikke seg gjennom dialogene, enten det er i rettslokalet eller utenfor, og disse har en tendens til å være lange. Dette blir aldri et egentlig problem, siden historiefortellingen og replikkene som regel sitter som spikra, og siden spillet så ofte tipper over i det hysterisk morsomme, men er du allergisk mot å lese tekst kan det være dette ikke er spillet for deg. Phoenix Wright er mer interaktiv komediekrim enn noe annet, og både historie og spillflyt er totalt lineære, men for min del gjør det lite så lenge jeg sitter og humrer, ler og til og med gråter over det som utspiller seg på skjermen. Spillet klarer på magisk vis både å fortelle en svingende god historie, og å gi deg et følelsesladet forhold til alle de i utgangspunktet karikerte tegneseriefigurene. En aldri så liten kraftdemonstrasjon, bare det.

Det vil si, i noen tilfeller er det litt synd at spillet er så lineært som det er. Noen ganger ser man flere inkonsistenser i vitnesbyrdet med en gang, og da er det synd at det kun er en av dem som vil føre fram, og at man pent må vente til siden med å legge fram sine andre gode argumenter. Spillet forventer aldri mer enn ett enkelt svar fra deg, og inntil du har dette, kan det bli en del prøving og feiling.

Til slutt kan det være verd å få med seg at Phoenix Wright dessuten er et langvarig spill. Jeg tipper det vil ta den jevne spiller i hvert fall 20 timer å komme seg gjennom det hele, og selv om det første kapittelet er fort unnagjort, stiger de fire påfølgende kapitlene i kompleksitet, inntil du kommer til det femte kapittelet, som i seg selv varer rundt seks timer og innebærer en rettssak som går over mange dager. Dette i sterk kontrast til DS-ens andre gode eventyrspill, Another Code, som var over i løpet av rundt seks timer alt i alt.

Konklusjon

I alle tilfelle er det liten grunn til å tvile på Phoenix Wrights krav om å få bli en del av spillsamlingen din. Det er et av de beste spillene jeg har spilt på flere år, og det føles friskt og nytt nettopp fordi vi aldri har sett noen advokat-sitcom før, men også fordi historien sitter som et skudd, med herlige vrier og overraskelser, veltegnede personer og velskrevet dialog. At musikken og grafikken er av slaget du rett og slett forelsker deg i gjør ikke noe, det heller.

Det er tegneseriejuss, javisst, og det er teksttungt som få andre. Men du verden så underholdende.

Vurdering


Phoenix Wright: Ace Attorney DS DS 8/10 Wii iPhone

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 31. mars 2006
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: Capcom
  • Utvikler: Capcom

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen