ANMELDELSE: Plants vs. Zombies
Anmeldelse

Plants vs. Zombies

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Hvis zombiene angriper i morgen, hva gjør du? Det enkleste er vel å barrikadere seg i sitt eget hus og håpe på det beste. Det er også utgangspunktet for Plants vs. Zombies, det nyeste spillet fra PopCap. Når man først sitter i stua og ikke engang kan ta seg en rusletur uten å få hjernen spist opp av de vandøde horder, kan det jo være greit å prøve å holde dem unna så lenge man kan. I Plants vs. Zombies (heretter PvZ) får man tildelt forskjellige planter (overraskende nok) med diverse egenskaper som er nyttige for å bekjempe levende lik.

Og dette er egentlig hele spillet. Zombiene marsjerer snorrett over plenen din, og du setter ut planter for å stoppe dem. Dauingene rusler alltid rett framover i en av de seks oppdelte radene plenen din består av, og plantene angriper eller stopper dem alt etter som. Hvis zombiene når fram til en plante begynner de å spise, antageligvis drevet av den liflige duften av fersk hjernemasse fra verandadøra di. Hvis du ikke stopper dem, sluker de etter hvert hele forsvarsrekka og momser i seg innholdet i skolten din til kveldsmat. Det høres fryktelig enkelt ut, og det er nettopp det som er hele greia. PopCap er kjente for å lage spill som skjærer grunnkonseptet inn til beinet for så å utforske i dybden, og PvZ er dypt så det holder.

Jeg pleide å spille fotball

Å bygge et forsvar uten en vegg av nøtter i forkant, er som regel ikke så smart.
Å bygge et forsvar uten en vegg av nøtter i forkant, er som regel ikke så smart.

PvZ bygger på tower defence-sjangeren, en etter hvert velkjent vri på sanntidsstrategi hvor man stort sett plasserer ut og vedlikeholder stillestående forsvarsverker for å stoppe bølger med fiender som tidvis skyller inn over spillområdet. Den største forskjellen fra sjangerstandarden er at du alltid vet hva som kommer til å angripe (siden du får se det før hvert brett begynner), du vet alltid hvor de kommer til å bevege seg (fra høyre og tvers over plenen), og dermed har du informasjonen du trenger for å planlegge et vanntett forsvar.

I utgangspunktet må du skaffe deg ressurser til å kjøpe nye planter å sette ut. Primærvalutaen i spillet er solenergi, og hvis brettet foregår på dagtid daler det innimellom ned litt energi fra himmelen. Siden dette ikke på langt nær er tilstrekkelig må du også sette ut planter som gir deg mer solenergi. Til å begynne med lager du en vegg av solsikker lengst mot venstre, siden solsikker som kjent utstråler solenergi. Ganske raskt kommer det noen enslige zombier valsende, og dermed må du begynne å vurdere hvordan du skal fordele ressursene for å forsvare sikkene dine.

I starten har du bare noen få planter å rutte med, men det tar ikke lang tid før du kan plassere ut ertepistoler, potetmosere, melonkatapulter, kaktuskanoner, nøtteblokader og soppskytere for å nevne noen få. Siden du har et begrenset antall planter å ta med deg i hvert brett, er det uhyre viktig at du tenker ut en taktikk basert på hva slags situasjon som foreligger.

Jeg har smør på huet

Og her er vi ved sakens kjerne. PopCap har skjønt at ressursforvaltning og taktisk vurdering av forsvarsstrategier i seg selv er en tilfredsstillende og underholdende aktivitet, selv om du ikke har så fryktelig mange variabler å ta med i betraktningen. Hvert brett har et bestemt antall ruter du kan plante på, og innimellom dukker det opp fenomener som påvirker situasjonen og varierer spillopplevelsen. Om natta har du ikke tilgang på like mye solenergi (siden sola ikke stråler ned noe gratis), og du blir nødt til å forholde deg til et innskrenket budsjett. Etterhvert flytter slaget seg over til bakhagen, hvor en tredjedel av plenen er erstattet med et svømmebasseng som introduserer nye taktiske utfordringer. Flere slike variasjoner på grunnkonseptet gjør at akkurat idet du har mestret en taktikk, blir du nødt til å revidere den.

Om natta kan man bruke sopp, som er billigere men ikke så hardføre som vanlige planter.
Om natta kan man bruke sopp, som er billigere men ikke så hardføre som vanlige planter.

Ettersom det finnes en drøss med forskjellige zombier og en drøss med forskjellige planter, ligger mye av utfordringen i å skaffe seg en forståelse av hvordan hver enkelt av dem oppfører seg, og kunne kontre hvert angrep med riktige forsvarsverker. Når du mestrer den biten må du avveie effektivitet mot kostnad, ettersom de virkelig store kanonene koster flesk og tar lang til å lade slik at du kan plante en ny i neste rad. Og dette er egentlig hele spillet. Du må sette opp et budsjettoverslag og en handlingsplan basert på rammefaktorene du får presentert. Så må du vise at du klarer å gjennomføre planen når det virkelig gjelder.

Jeg har et verandadør-skjold

Hvis du tenker at dette høres veldig ut som arbeid, så er det ganske riktig. Strategispill handler om administrasjon, og hvordan man kan få arbeid til å bli gøy. PopCap har gjort dette ved å gi deg en drøss med taktiske muligheter og stadig nye utfordringer, og glasert det hele med en upåklagelig presentasjon.

Grafikken vil neppe stresse PCer laget etter årtusenskiftet, men siden den er så lavoppløst har grafikerne kunnet legge inn tonnevis av objekter samtidig uten at ytelsen lider. Dermed er hver zombie-type særegen, og samtlige spillfigurer er spekket med små detaljer som levendegjør opplevelsen. Solsikkene nikker med hodet i takt med en melodi bare de kan høre, potetmoserne er små moldvarper som myser i sola, og ertepistolene blir stadig barskere desto mer du oppgraderer dem.

Zombiene er et kapittel for seg. Her møter du vanlige, dølle zombier, zombier som leser avisa, høydehopper-zombier, zombie-boblag, gruvezombier og ikke minst Michael Jackson-zombier (Thriller-utgaven, så klart).

Spillet har drøssevis med sjarm, ikke minst fordi hver plante og zombie du møter får sin egen oppføring i almanakken din. Den eneste praktiske funksjonen almanakken har er å fortelle deg om bruksområdet til hver plante og angrepsmønsteret til hver zombie, men det er ikke det viktigste. Hele poenget med almanakken er å lese de vanvittige (og vanvittig morsomme) beskrivelsene av hver figur. Dette er et bevis på hvor stødig designen i PvZ er: Spillet er morsomt i seg selv, men utviklerne har polert det så mye at hvert eneste menyvalg byr på noe underholdende. Andre eksempler er hjelpemenyen (last ned demoen og se selv) og navnene på noen av brettene. Alle spill som inneholder en referanse til en middels svensk dance-gruppe fra tidlig nittitall får pluss fra meg. Dessuten er nesten hver eneste plante du får navngitt med et knusktørt ordspill.

Lydeffektene står absolutt i stil. Hver figur har sin signatureffekt. Det gjør at du reagerer øyeblikkelig selv om du ikke oppfatter hva som skjer visuelt, noe som blir tvingende nødvendig etter hvert som hordene angriper og kaos bryter løs. Musikken er ikke spesielt karakteristisk, men utgjør et behagelig bakteppe.

Hjernemasse er svært kolesterolrikt

Vannliljer er tingen hvis man vil plante noe i et svømmebasseng.
Vannliljer er tingen hvis man vil plante noe i et svømmebasseng.

Det eneste jeg har å utsette på hovedmodusen i spillet er at den er for enkel. Ikke dermed sagt at den er unnagjort i en håndvending (du har femti brett å bryne deg på), men helt mot slutten merker vi at akkurat idet man begynner å slite, er brettet unnagjort. Likevel er det vanskelig å bli ordentlig sur på PvZ av den grunn. Før du når det punktet har du kost deg i timevis med å finpusse taktikker, omgå snikete zombie-angrep og overvinne tilsynelatende umulige odds.

Dessuten er det først når du er ferdig med hovedspillet at de virkelige utfordringene låses opp. Du får noen smakebiter underveis ved at enkelte brett er utformet som små minispill med nye regler, men etter at du har fullført historien får du hele smæla. Det finnes tre kategorier med minispill, og her skal du gjøre alt fra å forsvare deg mot ekstremt raske zombier, ekstremt små zombier eller bare ekstremt usynlige zombier, til å spille bowling med digre valnøtter, knuse vaser som enten inneholder godsaker eller slemme zombier, spille på en automat samtidig som du forsvarer deg mot hordene eller nyte en hysterisk sammenblanding av PvZ og Bejeweled (et annet PopCap-spill). Kronen på verket er overlevelsesmodusen, hvor du raskt finner ut om det var flaks eller dyktighet som fikk deg gjennom hovedspillet. Her vises det ingen nåde, og bare mestertaktikere kan samle alle trofeene det lokkes med.

For å klare seg blir det raskt tvingende nødvendig å spille flere runder for å samle penger, siden den gærne naboen din krever skyhøye beløp for å oppgradere arsenalet med flere åpne plasser til å ta med planter inn i kampen, nye oppgraderinger til plantene dine, ekstra forsvarsverker eller bare nye planter du kan dyrke fram på fritida (noe som igjen gir deg mer å rutte med ettersom plantene dine vokser seg store og flotte). Det trekker litt ned at du må spille gjennom samme minispill flere ganger for å få råd til det du trenger når du skal takle de vanskeligere rundene, men siden alle spillene er like festlig konstruert er det et lite skår i gleden.

Konklusjon

Plants vs. Zombies høres veldig begrenset og nedstrippet ut, men det er før du kommer ordentlig i gang og innser hvor dyp spillopplevelsen er. Utgangspunktet kunne knapt vært enklere, men takket være bunnsolid grunndesign og presentasjon i mesterklasse har PopCap gravd nedover helt til de har funnet gull. Hvis du har så mye som en liten dragning mot administrasjon og ressursforvaltning skal det godt gjøres å kjede seg i det hele tatt. Selv om opplevelsen framstår som kaotisk og uoversiktlig er det til hver tid tydelig at når du mislykkes, er det bare din egen feil. Og det er egentlig hele spillet. Dette er strategispill på sitt mest destillerte og mest kraftfulle. Det er bare å ta av seg hatten, dette er slik det skal gjøres.

PS: Hvis du ennå ikke er overbevist, kan jeg jo nevne at plantene og zombiene har gått sammen om å lage en musikkvideo. (Den samme som øverst i artikkelen, red. anm.) Kommentarer blir overflødige.

Plants vs. Zombies kan kjøpes direkte fra PopCap for 135 norske kroner (tilgjengelig for Mac og Windows), eller via Valves Steam-nettverk for 9,99€.

Kommentarer (11)

Black Week

onsdag

Følg salget på Gamer.no

Vi har oversikten over alle de beste gaming-tilbudene under hele Black Week og Black Friday.

Se alle tilbudene

Forsiden akkurat nå

Til toppen