Anmeldelse

Postal 2

Postal 2 trenger vel ingen introduksjon. Spillet er minst like kjent som de absolutt største titlene på PC, og grunnen er enkel: Spillet inneholder ekstremt mye vold, og vold vekker oppsikt. Spørsmålet er naturligvis om spillet kan tilby noe utover denne volden, og svaret er overraskende nok et klart ja.

Side 1
Side 2
Side 3
Side 4
Side 5

Spark inn dørene
Det siste våpenet jeg vil nevne er egentlig ikke et våpen i tradisjonell forstand. Spillet har en egen sparkeknapp, og selv om du kan sparke folk og fe er det mye gøyere å sparke inn dører eller sparke søppel rundt forbi. Det å sparke inn dører burde være implementert i alle førstepersonsskytespill, da det gir mye mer tilfredsstillelse enn å bare åpne døra på gamlemåten. Du kan som sagt også sparke søppel rundt forbi, og hvis du finner ett eller annet ballaktig (bruk fantasien eller spaden) kan du sparke fotball med tilfeldige forbipasserende eller vennligsinnede hunder. Du kan finne mange slags matvarer rundt om i Paradise, og de fleste av dem kan spises for en liten helsebonus. I tillegg har du vanlige medikits og noe som kalles "health pipes". Dette er en pipe som du røyker for en umiddelbar helsebonus, men som er avhengighetsskapende. En periode etter at du har røykt ei pipe vil hjertet ditt begynne å slå raskere, og hvis du ikke umiddelbart røyker ei ny pipe vil du miste en god del av helsa di. Spillet inneholder mange flere ting du kan plukke opp og leke med, men for å finne deres funksjon får du lese i spillets utrolig vittige manual.

Grafikkmessig er Postal 2 som en pose smågodt fra Europris. Det er mye som er svært godt, men også mye middelmådig og til en viss grad dårlig. Som en tommelfingerregel går det an å si at uteområder ser svært flotte ut, mens inneområder ser heller dårlige ut. Privathus og slikt ser ikke så gale ut (selv om det ser ut som at en enkelt møbelfabrikk har monopol i Paradise, da det blir mye repetisjon), men større bygninger, som for eksempel det enorme kjøpesenteret, ser ut til å være tatt ut i fra et spill fra den tiden det første Postalspillet kom ut. Det som gjør at spillet likevel er en svært positiv visuell opplevelse er spesialeffektene og fysikken. Er du en fan av 3D-skytespill husker du kanskje vår omtale av Devastation for en tid tilbake. Der brukte vi mye tid på å skryte av spillets fysikkmotor. Postal 2 bruker samme motor (Mathengine sin Karma-motor), men her brukes den faktisk mye bedre. I Devastation føltes det ofte som om ting var alt for lette, mens i Postal 2 føles alt mye mer realistisk. Prøv å gi en søppelpose et godt spark for å se hva jeg mener. Det at du kan bruke spaden til å slå ting rundt forsterker dette inntrykket av realisme.

Postal 2 har også tønner med bensin som kan veltes og rulles utfor bakker, og også disse fungerer bedre enn i Devastation. I tillegg implementerer spillet ragdollfysikk på en spektakulær måte, faktisk må vi tilbake til Unreal Tournament 2003 for å se en like god utnyttelse av denne. Karakterene du møter på i Paradise er varierte, og de fleste er ganske godt laget. Animasjonene er også gode, og de inkluderer småfikse detaljer som at folk som flykter ser seg over skulderen for å sjekke om den de flykter fra fremdeles følger etter. Lyden er ikke så gal den heller. Det er veldig lite musikk i spillet, men til gjengjeld er lydeffektene stort sett gode. Paradises innbyggere snakker seg i mellom, og de har alltid noen kommentarer på lager. Skuespillerne gjør jevnt over en god jobb. Postal Dude selv spilles av en person med en litt irriterende ondskapsfull stemme, men det tar ikke så lang tid å bli vant til ham.

Mye lasting
Et stort problem er tiden det tar å laste inn en ny bydel. Paradise er delt inn i en haug små bydeler, og lastetiden mellom dem tar gjerne 30 sekunder eller mer, avhengig av hvor mye RAM du har tilgjengelig. Hvis du skal fra en ende av byen til en annen må du i gjennom flere av disse lastetidene (ofte må du laste inn en bydel slik at du kan bruke fem sekunder der på å gå inn i neste), og da blir dette faktisk et veldig kjedelig problem. Utforsking og spilling bare for moro skyld blir mye mindre gøy enn det er i GTA: Vice City, hvor lastetiden er på under ett sekund og det uansett bare er to store bydeler å hoppe mellom. Varigheten er også et problem. Spillet er rett og slett for kort. Heldigvis har utviklerne inkludert et ekstra modus du kan spille i dersom du klarer å gjennomføre spillet. Dette moduset forandrer måten våpnene fungerer på slik at spillet blir mer humoristisk og mindre realistisk (snikskytterrifla skyter f.eks. nå små missiler). Dessuten blir det lettere å finne all slags våpen tidligere i spillet. Du starter også med mer utstyr, blant annet ei politidrakt som du kan bruke for begå alle slags lovbrudd ustraffet (politivold er vanlig i Paradise).

Side 1
Side 2
Side 3
Side 4
Side 5
PC

Les også

Siste fra forsiden