Anmeldelse

Call of Duty: Modern Warfare III

Så flaut har ikke Call of Duty vært før

Modern Warfare III burde vært seriens klimaks, men ender heller opp som en skamplett.

Price er ikke kul lenger.
Activision

Call of Duty: Modern Warfare III fullfører på mange måter sirkelen etter den originale Modern Warfare-trilogien, men det skal sies at vi denne gangen får en nye mindre inspirert pakke. Likevel er det ofte flerspilleren man kommer og blir for, så hvordan er Sledgehammers Call of Duty anno 2023?

En tafatt kampanje

Call of Duty 4: Modern Warfare begynte et spilleventyr nærmest uten like da det i 2007 introduserte sin kampanje med Soap MacTavish og Captain Price. Call of Duty ble etablert som et serie med sterke fortellerstemmer og actionfylte sekvenser, og som ble gjort enda bedre av flerspillerdelene sine. Den ferske nystarten Call of Duty: Modern Warfare i 2019 – som regnes som en «reboot» – fulgte i disse fotsporene, men oppfølgeren i fjor sank i kvalitet. Og nå har vi nådd bånn i bøtta.

Et stilig, om ikke et litt skummelt fengsel.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Modern Warfare IIIs fortelling er ikke bare kjedelig, men den er frustrerende uinspirert. Selv om den tar sterk inspirasjon fra Modern Warfare II, gjør den alt på en svakere og tammere måte, og det som i 2009 ble sjokkerende scener, er nå utvannet og klisjegjort. Erkeskurken Makarov er mindre skremmende og omgjort til en en mer rolig, smilende gærning, som tross alt har blitt veldig vanliggjort i media i det siste tiåret. Det er liksom ingenting som virker overraskende ved ham lenger.

Om ikke fortellingen selv er kjedelig, er brettene fullstendig tannløse. Noen skiller seg ut, som den første banen der man infiltrerer et fengsel, men så mange av de andre fremstår som kopierte seksjoner av en Warzone-bane. De er åpne og ofte med enkle mål, men kan bli fullført på minutter, og uten spesielt mye trøbbel i det hele tatt.

Dette er nok den klart verste Call of Duty-kampanjen jeg har spilt, og gjør absolutt ingenting for å nå opp til gamle høyder, for ikke å snakke om å innovere med egne nyvinninger – rett og slett tragisk.

Hva har skjedd på et år?

Vi har fått et nytt Call of Duty hvert år siden siden 2007, og for det aller meste er det – ikke overraskende – samme formelen vi står overfor i år også. DNA-et fra omstarten i 2019 sitter fortsatt godt i, selv om vi nok like gjerne kan sammenligne med Modern Warfare II fra i fjor. Den samme gode skytefølelsen er tilbake, og den føles så smidig som det bare går. En ny tilnærming til bevegelse, nemlig at man beveger seg litt mer enkelt, litt kjappere, og at man nå kan «kansellere» visse handlinger som sprinting og lading av våpen, gjør at opplevelsen over ett føles kjappere.

Det er koselig nok med gamle gjensyn, men vekten av gamle baner gjør at spillet føles halvhjertet.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Samtidig har utvikler Sledgehammer økt helsen til hver enkelt spiller med et par hakk, som – avhengig av om du liker lynkjappe eller litt mindre lynkjappe drap – kan føles noe uvant i begynnelsen, men som man snart venner seg til.

Det er kult at våpen man har låst opp i Modern Warfare II også låses opp fra start i Modern Warfare III, men selv om de for det meste føles og høres bra ut, er det noen frustrerende momenter dette kan føre til. På grunn av helseendringene, er det visse kombinasjoner som nå ikke funker like bra som i fjor, og som kan tvinge deg til å endre spillestilen noe. Jeg digger å løpe rundt med min to-salvo-hagle i MWII, men i MWIII gjør den mye mindre skade, såpass mye mindre at jeg måtte revurdere valgene mine. Morsomt på noen måter, litt skuffende på andre, ettersom det fører til at visse halvautomatiske våpen kan føles litt svakere enn tidligere.

Man finner noen kule sekvenser i kampanjen, men for det meste er det dørgende kjedelig.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Brettene er så godt som alle nyversjoner fra enten Modern Warfare fra 2007 eller Modern Warfare 2 fra 2009. Det er unektelig morsomt å se igjen en del av disse, blant annet godgutten Terminal. For meg er det nok likevel ingen av banene – spesielt de nye – som føles så friske eller visuelt unike som i Modern Warfare 2019, og sammen med den tamme enspillerkampanjen og det som i det hele tatt er litt penere kopier av gamle brett, fremstår Modern Warfare III som en halvhjertet pakke.

På toppen av det hele kommer en videreføring av det helt horrible brukergrensesnittet fra Modern Warfare II, som nå om mulig er enda verre. Det er ufattelig kinkig og frustrerende å ta seg frem og tilbake i disse menyene, som ofte stopper opp med unødvendige veiledninger, i tillegg til at man må klikke seg forbi alskens mikrotransaksjonsvinduer og annet tull. Jeg savner de enkle menyene fra den originale Modern Warfare-serien, men selv den i 2019 var brukbar.

Dette får meg til å gremmes. Hva i alle dager er det vi holder på med?
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det vi har å gjøre med nå er ikke annet enn en svulstig, frustrerende og korrumpert skamplett av et brukergrensesnitt som gjør tiden mellom kamper stressende og forvirrende, spesielt om du er en nykommer som har lyst på en god oversikt over hva du får låst opp, og hvor du kan finne det.

Konklusjon

Call of Duty: Modern Warfare III gjør akkurat så mye som det må i flerspilleren for å fenge, og Call of Duty-formelen er unektelig avhengighetsskapende når alt klaffer. De litt kjappere bevegelsene og den litt lenger tiden det tar å kvitte seg med motstanderne dine, gjør at MWIII føles enda litt bedre enn MWII, selv om endringene kan føre til noen rare gjensyn med gamle favorittvåpen som ikke oppfører seg som for et år siden.

Det faktum at enspillerkampanjen når et nytt lavmål er trist, og det frustrerer inderlig at vi ikke får et bedre menysystem enn den samme, frustrerende søla vi måtte bryne oss på i fjor også. Og kanskje er det ikke så rart; rapporter tilsier at MWIII ble jobbet på i bare halvannet år, halvparten så lenge som et vanlig Call of Duty-spill, selvfølgelig med en hel del overarbeidete utviklere. Det er trist lesning, spesielt fordi jeg hadde store forhåpninger til Modern Warfare-serien da jeg anmeldte den første nyutgaven i 2019. Det er rett og slett trist å være der vi er nå, på et punkt der det som burde være en triumfgang i stedet ender opp som en halvhjertet utvidelsespakke fremfor et eget selvstendig praktverk.

Med andre ord er Call of Duty: Modern Warfare III på mange måter bare mer av det samme, ganske så bokstavelig ettersom såpass mange av flerspillerbrettene er dratt rett fra spill som kom ut på 2000-tallet. Joda, jeg kommer nok til å spille en god del mer etter dette, men det er ikke fordi Modern Warfare III i seg selv bringer noe banebrytende til serien – det er fordi Call of Duty er Call of Duty, og det kommer det tilsynelatende alltid til å være.

Call of Duty: Modern Warfare III er ute til PlayStation 4, PlayStation 5, Windows (testet), Xbox One og Xbox Series X/S.

5
/10

Siste fra forsiden