Anmeldelse

Sam & Max: Season One

Radarparet Sam og Max har nå inntatt norske butikker, i en samlepakke som inneholder alle seks episodene fra Sam & Max: Season One.

Etter mye omogmen fant radarparet Sam og Max endelig tilbake til spillmediet i november i fjor. Gjennom seks episoder fylt til randen av syk humor, bisarre situasjoner og morsomme gåter vekket de glade og lykkelige minner om tiden da LucasArts fortsatt trodde på mer enn bare Kraften, og eventyrspill hersket på spillmarkedet. I tillegg beviste de at episodebaserte spill faktisk kan fungere, både for spillere og utviklere.

Frilanspolitiet til butikkene

Nå har den første sesongen av Sam & Max funnet veien til europeiske butikker. Jeg har allerede omtalt alle de seks episodene i denne pakken, så jeg kommer ikke til å gå i detalj om de individuelle spillene, men heller omtale pakken som et helhetlig produkt. Men det kan jo uansett passe å begynne med en aldri så liten introduksjon, slik at nye lesere skjønner hva disse pek-og-klikk-eventyrene handler om.

Hunden Sam og hare-tingen Max er Frilanspolitiet, alle kriminelles verste mareritt. De er den typen politifolk som skyter først, og så glemmer å spørre, og som gjerne sprenger et helt kvartal i luften for å få has på en enkelt skurk. I deres øyne er Miranda-rettighetene noe man skremmer ungene med, og ikke noe som skal adlydes i praksis. Sam er duoens hjerne og velartikulerte tunge, mens Max er de skarpe tennene og de sjeleløse, kullsorte øynene.

Amerika i fare

Uheldigvis er Sam og Max de eneste som kan redde Amerika fra en fryktelig konspirasjon, som blant annet involverer massehypnose, et verdensomspennende datavirus og en invasjon fra det ytre rom. I løpet av de seks episodene må de to elskverdige antiheltene blant annet kjempe mot en gigantisk Abraham Lincoln-statue (som de deretter blir venn med), infiltrere den fryktede leketøysmafiaen, spille i en rekke dårlige TV-programmer, stille til presidentvalg og reise til månen.

I tillegg møter de en rekke merkelige personligheter. Den nærmeste naboen deres er Sybil, som får ny jobb i hver eneste episode, og som stadig klarer å involvere seg i etterforskningen (som oftest ufrivillig). Den lokale nærbutikken eies av Bosco, en paranoid fyr som stadig kommer opp med nye og stadig dårligere forkledninger for å lure staten, som han er overbevist om at er etter ham (noe han selvsagt har helt rett i).

Skurker får vi også nok av. En tidligere barnestjerne, en talkshow-vertinne som har gått fra vettet, en skruppelløs mafiaboss og en amerikansk president er noen av figurene du må bryne deg på, stort sett med kjempemorsomme resultater. Resten av persongalleriet er like fargerikt, og selv om noen figurer definitivt vil gå deg på nervene etter hvert (de tre sodapopperne og den superplagsomme selvhjelpsguruen Hugh Bliss, for eksempel) har Telltale klart å skape et figurgalleri full av minneverdige personligheter.

Omtrent som en TV-serie

Alle episodene har tilnærmet lik struktur, og som i en TV-serie møter vi de samme bifigurene gang på gang. Noen, som Sybil og Bosco, dukker opp i hver episode, mens andre kommer inn en gang i blant. I tillegg foregår omtrent halvparten av hver episode i gaten til Sam og Max, noe som betyr at du vil bruke mye av tiden med Sam & Max: Season One i de samme omgivelsene. Resultatet er at det blir en del repetisjon, igjen som i en typisk TV-serie.

Hver episode varer i gjennomsnitt mellom to og tre timer, avhengig av hvor lang tid du trenger på å løse de mange gåtene. Dette gir oss en samlet spilletid på tolv-femten timer, og sammenlignet med andre moderne eventyrspill er ikke dette spesielt dårlig. På grunn av måten spillene er strukturert på, blir det nok litt slitsomt å spille gjennom hele sesongen som man ville spilt gjennom et vanlig eventyrspill. Det å for eksempel ta en episode hver helg vil nok være litt lurere.

Les også
Anmeldelse:

Da jeg omtalte de individuelle episodene var det lengden og repetisjonen som var de største ankepunktene. Kvaliteten var det stort sett ikke så mye å si på - serien begynner sterkt, før den blir litt svakere i de to neste episodene, og så hopper tilbake på et høyt nivå hvor den forblir ut sesongen. Flesteparten av gåtene er morsomme og fantasifulle, humoren er glitrende, og i tillegg serveres vi noen av spillhistoriens mest geniale situasjoner noensinne. Jeg tør ikke røpe detaljene her, men jeg tør love at hvis du er i besittelse av et snev av humor, vil du sannsynligvis storkose deg.

Lav vanskelighetsgrad

Vanskelighetsgraden var også et element som ble nevnt ofte i de andre omtalene. Hvis du ser etter en utfordring, vil du sannsynligvis ikke finne det her. Gåtene holder jevnt over et mye lettere nivå enn det kjernetilhengere av sjangeren er vant med, og selv om jeg personlig er mye mer komfortabel med denne tilnærmingen enn den vi finner i for eksempel Runaway (hvor utviklerne bare har lesset på med vanskelige og til tider ulogiske gåter for å få spillet til å vare lenge), hadde jeg ikke protestert om den generelle kompleksiteten hadde økt et lite hakk.

Jeg tror uansett at den relativt lave vanskelighetsgraden er noe Telltale Games har vært veldig bevisste på. Deres ønske ser ut til å være å tilby en morsom og innholdsrik spillopplevelse, ikke nødvendigvis en utfordrende spillopplevelse. I stedet for å bruke for mye tid på å gruble på ulike gåter, vil du kose deg med dialoger, more deg over de mange artige kommentarene du får når du klikker på ulike ting rundt i miljøene, og generelt bare ha det moro.

Selvfølgelig er det ikke slik at du bare klikker deg gjennom episodene uten å måtte klø deg litt i hodet av og til. Noen av gåtene er ganske minneverdige, og hadde det ikke vært for at jeg tror vi blir holdt under oppsyn av «spoiler-politiet» er det mye jeg kunne hatt lyst til å trekke frem. Humor spiller generelt en ekstremt viktig rolle i Sam & Max: Season One, og dette oppleves som et friskt pust i et til tider alt for seriøst spillmarked.

Telltale Games har av mange blitt karakterisert som LucasArts arvtakere, og Sam & Max: Season One viser hvorfor. Mens mange av dagens eventyrspill sliter med dårlig gåtedesign, klisjéfylte historier og tvilsomme oversettelser til engelsk, leverer Telltale den samme profesjonaliteten og selvsikkerheten som LucasArts gjorde i sine glansdager.

Vellykkede episodespill

Sam & Max: Season One er sannsynligvis et av de første virkelig vellykkede forsøkene på å lage episodebaserte spill. Spillene kom med kort mellomrom, holdt generelt en høy kvalitet og kostet i tillegg såpass lite at den korte spilletiden i hver episode egentlig ikke var noe problem. For Season Two håper jeg imidlertid de gir oss en litt sterkere historie som kan fungere som en rød tråd gjennom episodene og bygge opp spenningen etter hvert som historien utvikler seg.

Det at Season One i stor grad mangler dette kan forsåvidt være positivt. Episode to og tre er begge hyggelige, men de føles litt billigere enn resten av serien, og hvis du er redd for å gå lei bør du kanskje vurdere å hoppe over dem slik at du opplever de tre siste episodene – for de er virkelig verd å oppleve. Du bør i alle tilfeller begynne med den første episoden, som ikke bare er veldig god, men også fungerer som en rimelig nødvendig introduksjon.

Som seg hør og bør med en slik samling, får vi også litt ekstramateriale på platen. Først og fremst har vi en liten «bak kulissene»-dokumentar, som for så vidt er ganske interessant. Dokumentaren har intervjuer med flere folk fra Telltale Games, samt seriens skaper, Steve Purcell. Dessuten får vi en samling trailere, konsepttegninger og bakgrunnsbilder, samt en mengde låter fra spillets fabelaktige lydspor (i MP3-format). Ekstramaterialet er helt greit - ikke grunn nok til å kjøpe platen om du allerede har de individuelle episodene, men artig nok til at det holder deg okkupert en stund.

Konklusjon

Hvis du fortsatt ikke har skaffet deg Sam & Max: Season One er tiden inne nå. Her får du massevis av herlig humor, hysteriske situasjoner og morsomme gåter. Sam og Max er spillindustriens kuleste hovedpersoner, og sammen med en herlig gruppe fargerike bifigurer tar de oss med på det ene syke eventyret etter det andre.

De individuelle episodene ble, slik jeg ser det, holdt litt nede av den korte lengden og resirkuleringen av gammelt innhold. Når de slås sammen til ett enkelt produkt blir ikke disse problemene like tydelige. Den totale spilletiden ligger omtrent der man forventer av et kommersielt fullpris-eventyrspill, og når man ser hele pakken i ett det ikke så rart at mye av innholdet stadig vender tilbake. Resultatet er altså et produkt du rett og slett ikke kan ignorere, enten du allerede er eventyrspilltilhenger eller du bare er en vanlig gamer som liker humor.

Siste fra forsiden