Det var på ingen måte gitt at det skulle bli engasjerende TV-titting av bakgrunnshistorien til den sympatiske tjuvradden fra 2016-filmen Rogue One. Men det viste seg raskt at Cassian Andor hadde en rekke fingre med i den spede begynnelsen til motstandbevegelsen som står så sentralt i Star Wars-universet.
Sånn blir det spennende serieunderholdning av.
Den første sesongen av Andor ble raskt en favoritt blant både tilhengere og kritikere – etter å ha brukt påskehelgen på å «binge» både den første og kommende andre og siste sesongen, kan jeg skjønne hvorfor. På sitt beste er det lite i Star Wars som kan måle seg med dette.
Floker med fin framdrift
Kampen mot den stadig mer undertrykkende overmakten er fortsatt helt sentral når sesong to plukker opp handlingen et drøyt år fra der den forrige slapp.
Cassian Andor har for alvor inntatt rollen som en vaskekte «rebell», og vi kastes hodestups inn i historien når han roter seg bort i villmarken et knapt kvarter inn i den nye sesongen. Her blir han raskt en ufrivillig brikke i en smått absurd, Fluenes Herre-aktig dragkamp mellom to motstridende bander som begge kjemper for å komme seg ut av den samme hengemyra.
Hovedpersonen forblir selvfølgelig ikke værende i denne floken altfor lenge, for også denne sesongen har en tydelig, ufravikelig framdrift.
De totalt 12 episodene er pent fordelt på en rekke løst adskilte akter, med hver sin langsomme oppbygging og dertil hørende crescendo. Det er en øvelse serieskaperne allerede har vist at de mestrer godt, og dette tillater Andor å fortelle en rekke unike historier.
Politisk spionasje
Der forrige sesong lot oss bli med på alt fra et litt annerledes bankran til en Prison Break-aktig fengselssekvens, får vi denne gangen delta på sabotasjeoppdrag, snikskyting og merkelige bryllup.
I sesong to er det riktignok ikke fullt så lett å finne fellesnevneren mellom de mange forskjellige sidesprangene, og særlig til å begynne med kan det virke som om noen av figurene trår vannet mens vi venter på at det skal skje store omveltninger et annet sted i galaksen.
Sett over ett gjør sjangerblandingen seg fortsatt svært godt, og det er like givende å følge serien når den leker spionthriller som når den utgir seg for å være et fullgodt politisk drama.
I møte med utømmelig ondskap
Andor er likevel på sitt klart beste når de forskjellige handlingsforløpene og stilartene begynner å møtes og gå på kryss og tvers hverandre, noe som slår ut i full blomst når sesongen nærmer seg et kritisk vendepunkt litt over halvveis uti. Særlig den tredje akten står igjen som en emosjonelt enestående reise som virkelig viser hva som står på spill.
Forrige sesong gjorde en fantastisk jobb med å vise oss en mer brutal og kalkulerende side av det eneveldige Imperiet, og det blir ikke nevneverdig lystigere denne gangen. Også denne gangen lefler forfatterne med svært dyster, tidvis ubehagelig tematikk, og tortur, voldtekt og folkemord er enorme tankekors som dukker sporadisk opp underveis.
Dette er Star Wars på sitt klart mørkeste, men også beste, mest troverdige. Her er det ingen lasersverd eller mektig magi som kan redde dagen, bare vanlige mennesker som må gjøre sitt beste i møte med ren skjær ondskap.
«De onde» blir kanskje litt i overkant onde til tider – litt parodiske i sine fakter og utømmelige mangel på empati – men samtidig er skuespillerne dyktige nok til å virkelig selge Imperiet som en skruppelløs organisasjon som er villig til å gjøre hva som helst for å beholde makten over galaksen.
Dette er figurer det etter hvert har blitt en fryd å hate: Denise Gough storspiller nok en gang som den ærgjerrige Dedra Meero, mens Ben Mendelsohn gjentar rollen som den fordervelige Orson Krennic fra Rogue One.
Andre gode rolleprestasjoner kommer i form av Stellan Skarsgård som den resolutte dukkeføreren Luthen, Kyle Soller som på nytt ikler seg den merkelige skikkelsen til Syril Karn og Genevieve O'Reilly i rollen som Senator Mon Mothma. Spesielt sistnevnte imponerer stort, og står igjen som en fantastisk figur jeg håper vi får se mer av også etter Andors slutt.
Farlig nær tidløst
Det er flere øyeblikk i løpet av de tolv episodene hvor spenningen er til å ta og føle på: lange sekvenser hvor jeg sitter helt på kanten av stolen; utvekslinger hvor jeg skrur opp lyden et par hakk ekstra for å få med meg alle nyanser, alle detaljer i dette nydelige, nervepirrende maktspillet.
Store deler av Andor er rett og slett bare fryktelig, fryktelig spennende, med godt skisserte figurer og et særs effektivt manus. Det er flere interessante paralleller til vår egen verden underveis, og noen virkelig tankevekkende øyeblikk gir meg gåsehud langt utenpå kroppen.
Selv når historien av og til dabber litt av – slik som i en siste episode som føles mer som et pliktløp for å plassere figurene der de må være ved begynnelsen av Rogue One enn noe annet – er det en umiskjennelig brodd som alltid lurer like under overflaten.
Ispedd Star Wars-universets særegne audiovisuelle stil, får man et serieunivers som er farlig nær tidløst.
Konklusjon
Andor fortsetter å levere noen av de beste og mest unike fortellingene fra Star Wars-universet, og etter en litt langsom start, slår det virkelig gnister av denne andre og siste sesongen.
Hovedpersonen er stadig det minst interessante aspektet ved serien, men hans tilstedeværelse og påvirkning på noen av de største og mest avgjørende øyeblikkene i Star Wars-sagaen er likevel en glede å følge.
Også oppfølgersesongen veksler elegant mellom en rekke handlingsforløp og sjangere, og det er svært givende å bli videre kjent med de mange unike bifigurene.
Tematikken er svært mørk til tider, og når flere og flere karakterer etter hvert spiller med livet som innsats, blir det akkurat så spennende og emosjonelt som man kunne ønske seg. Især den siste halvdelen av sesongen byr på en rekke enormt intense, hjerteskjærende og tankevekkende sekvenser.
Noen ganger føles det riktignok som om sesongen brenner noe av kruttet litt tidlig, og andre ganger går enkelte handlingsforløp tydelig på tomgang. Til å begynne med er det regelrett vanskelig å finne fellesnevneren mellom de mange adskilte plottrådene, og mot slutten føles det som om enkelte figurer feies under teppet i overkant fort.
Likevel er det vanskelig å se på Andor som noe annet enn en uovertruffen suksess for Star Wars-merkevaren; et bevis på et man kan lage svært engasjerende eventyr uten hverken lyssabler, Skywalker-ere eller mektig magi.
Sesong to av Andor har premiere på Disney+ den 23. april, og det vil slippes tre nye episoder hver uke framover. Anmeldelsen er basert på alle tolv episoder.
