Det er faktisk ganske gode tider for de som liker romstrategispill. Per i dag har vi tre viktige serier i sjangeren, nemlig Galactic Civilizations, Space Empires og Sword of the Stars, samt flere spennende prosjekter (inkludert det danskutviklede Lost Empire). Til neste år vil Stardock og Ironclad Games lansere det som kan bli en ny stjerne i dette herlige nisjemarkedet, nemlig Sins of a Solar Empire.
Imperiebygging i sanntid
Sins of a Solar Empire skiller seg fra sine tre viktige konkurrenter på ett viktig område: Det foregår i sanntid. Dette er ikke første gangen noen prøver å ta sjangeren bort fra sine turbaserte røtter (vi kan jo nevne Imperium Galactica og Haegemonia, begge fra ungarske Digital Reality), men i motsetning til flere andre slike prosjekter betyr ikke sanntidsgameplayet at spillet får mer begrenset fokus og skala. Sins of a Solar Empire er et fullblods imperiebyggingspill, med alle de elementene vi forbinder med sjangeren.
Ironclad Games har valgt en langt åpnere utviklingsprosess enn det vi er vant med, og har allerede lansert flere omfattende betaversjoner av spillet, på tross av at lanseringen ikke vil finne sted før til neste år. Ved å involvere spillermiljøet får de mulighet til å finslipe spillet basert på brukernes tilbakemeldinger, fra et mye tidligere tidspunkt enn det som er vanlig. Dette er en av grunnene til at jeg har stor tro på dette prosjektet. Og takket være kontakten med Stardock (som er et kjent navn i sjangeren) har de allerede fått et stort spillermiljø, noe som utvilsomt er en stor fordel.
Handlingen i Sins of a Solar Empire finner sted i store solsystemer, fulle av planeter og asteroider. Rundt hver planet og koloniserbare asteroide er det et område hvor du kan bygge ulike strukturer (som romskipsverft, forsvarsmekanismer, forskningsstasjoner og så videre), og det er også her du kan kontrollere romskipene dine direkte. For å reise til andre planeter må skipene følge fastsatte baner gjennom rommet, og her kan de ikke kontrolleres. Alt av krigføring foregår med andre ord i områdene rundt de individuelle planetene.
Verdensrommets syndere
Som vanlig i sjangeren begynner du med et lite rike (gjerne med kun én planet), som du så må utvide. Først og fremst kan du sende ut rekognoseringsskip for å finne ut hvem du har som nabo og hvor du kan finne koloniserbare planeter. Men vær oppmerksom på at hver planet og større asteroide har en liten uavhengig forsvarsgruppe, så om du har tenkt å kolonisere må du sørge for en passelig militæreskorte.
Jo flere planeter du får, jo mer penger får du, og jo flere ressurser får du mulighet til å samle inn. Dessuten trenger du flere planeter for å øke antallet romskip du kan bygge. Hvis du kun sitter på én enkelt klode kan du ikke regne med å opprettholde en like stor flåte som naboen din med sine fem planeter, så det kan være lurt å være litt offensiv. Men selvsagt øker også behovet for forsvare i takt med mengden planeter under din kontroll, og koloniserte planeter er alt for verdifulle til at du kan la dem være ubeskyttede.
Underveis må du også sørge for å holde tritt i det teknologiske kappløpet. Spillet kommer med tre ulike «forskningstrær». Ett militært, ett sivilt og ett basert på unike gjenstander som du for eksempel kan finne ved å utforske nye planeter. De to førstnevnte er unikt bygd for hver fraksjon, og dette gjør at de ulike fraksjonene får ulike teknologiske styrker og svakheter. Forskning foregår gjennom forskningsstasjoner, og generelt er det slik at jo flere slike du har, jo mer kan du forske på. Men det koster også ressurser å forske, så det er nødvendig med en balansegang mellom forskning og produksjon av skip og strukturer.
Heftig zoom-funksjon
Hvordan får du så oversikt over alt som skjer i verdensrommet? Jo, ved hjelp av en omfattende zoom-funksjon. Du kan ved hjelp av musehjulet zoome kameraet så tett inn på hver planet at du ser små sveveskip som flyr i atmosfæren, og så langt ut at du kan se hele galaksen på én skjerm. Dessuten har spillet en meny på venstresiden av skjermen, hvor du raskt og enkelt kan klikke deg inn på ulike solsystemer eller romskip. Selvsagt får du også beskjed hver gang noe viktig skjer, slik at du kjapt kan flytte oppmerksomheten din til det relevante området.
Det er ikke dermed sagt at det alltid er like lett å ha oversikt, spesielt når du har et stort imperium (de største kartene kan ha flere solsystemer, og hvert solsystem kan ha en mengde planeter og asteroider), men spillet har også flere andre funksjoner som gjør det lettere å være sjef. For eksempel vil militærenheter stasjonert rundt en planet automatisk gå til angrep på invaderende styrker, slik at du slipper å tape tid på å manuelt måtte flytte deg til en planet og beordre styrkene dine til handling.
Du kan selvsagt også ta manuell kontroll over slagene, og på dette området fungerer Sins of a Solar Empire akkurat som et vanlig sanntidsstrategispill. Vi får ikke den samme dybden som i for eksempel Homeworld-serien, men i et såpass stort spill som dette tror jeg bare vi skal prise oss lykkelige for at utviklerne ikke har gått alt for mye i detalj i forhold til taktikk. Fokuset i Sins of a Solar Empire er klart på strategi, og når du har et halvt solsystem under din kommando og kjemper på flere fronter, skal du være glad du slipper å detaljstyre hvert enkelt romskip.
Konklusjon
Sins of a Solar Empire føles ganske unikt å spille, selv om det låner veldig mye fra tidligere utgivelser. Konseptet kjenner vi selvsagt fra før, men at det er utført i sanntid er relativt uvanlig. Heldigvis later det til å fungere godt, og selv om omfanget er stort virker det så langt jeg har erfart greit å få oversikt over hva som skjer (jeg har imidlertid ikke prøvd å spille i de største solsystemene). Det virker med andre ord som Ironclad Games er på god vei til å gi oss et nytt «må ha»-spill i sjangeren, og det skal vi selvsagt ikke si nei til.
NB: Spillet kommer også med en omfattende flerspillermodus, men min betaversjon krasjet hver gang jeg prøvde å teste denne.
