Anmeldelse

Sonic Frontiers

Sjokkerende bra

Sonic Frontiers er overraskende nok et av de beste Sonic-spillene i nyere tid.

SEGA

Jeg tar vel ikke mye feil når jeg påstår at Sonic har hatt en noe ujevn overgang fra to til tre dimensjoner. Helt siden det første tredimensjonale spillet i serien så dagens lys på slutten av 90-tallet, har man nærmest kunnet kaste kron og mynt for å vite om kvaliteten på det blå pinnsvinets nyeste 3D-eventyr har vært bra eller beintfram bedritent.

Selv har jeg for det meste holdt meg til de gode Sonic-spillene, hvor barndommens Sonic Heroes, det utskjelte Sonic Unleashed og det fenomenale Sonic Generations står igjen som personlige høydepunkter.

Det var derfor med en beskjeden grad av optimisme jeg meldte meg til å anmelde det nyeste spillet i serien. Etter en rekke halvhjertede framvisninger tidligere i år, har spillet sett bedre og bedre ut fram mot lansering, og etter en drøy uke kan jeg langt mer enn friskmelde Sonic Frontiers.

En ny verden.
Espen Jansen/Gamer.no
Klatring på vegger, check!
Espen Jansen/Gamer.no

Litt som Zelda

Det har gått fem år siden det forrige originale spillet i serien, og utviklerne i Sonic Team har tydelig brukt tiden flittig. Sonic Frontiers er nemlig intet mindre enn en helt ny retning for serien, og mange har dratt paralleller til The Legend of Zelda: Breath of the Wild i forkant av spillets lansering. Det viser seg etter hvert å være med rette.

Også her får man servert en stor, åpen verden hvor gåter og gamle ruiner står i fokus, og underveis blir man både mer utholdende og bedre utrustet for å ta innpåslitne fiender av dage.

Området man får til rådighet i Sonic Frontiers går under tilnavnet Starfall Islands, og kommer i form av fem separate øyer som må utforskes i tur og orden. Ferden går fra de gresskledde engene på Kronos Island til golde sanddyner og grotter dypt under Ares Island, og underveis snubler man over sporadiske drypp av en helt ålreit historie.

Som vanlig er det opp til Sonic å redde vennene hans – Tails, Amy og Knuckles – og jaggu tror du ikke Eggman har en finger med i spillet også. Nytt av året er den besynderlige skapningen Sage, som er fortellingens virkelige lyspunkt. Via henne og spor i omgivelsene, plukker man opp ledetråder knyttet til hva som har skjedd med øyenes forrige besøkende, mens hovedpersonene lirer av seg enkle introspeksjoner.

Stemmeskuespillet er for det meste utrolig platt og stivt, og hjelper ikke akkurat på det ellers ganske middelmådige spenningsnivået.

Likevel er det som sagt en helt ålreit fortelling med noen genuint flotte øyeblikk, men den kan fint ses med et halvt øye åpent uten at man føler man går glipp av så altfor mye.

Enkelte å de mindre bossene er fantastisk kule!
Espen Jansen/Gamer.no

«Snappy» pinnsvin

Handlingen fungerer imidlertid utmerket som et grunnlag for reisen man legger ut på, og det er her spillets virkelige styrke ligger: Følelsen av flyt og framgang på tvers av de mange forskjellige stedene på Starfall Islands. Felles for samtlige områder er at hvorhen man går finner man spor av en gammel sivilisasjon som har etterlatt mysterier, ruiner og et tilsynelatende endeløst lass av feller, fiender og fartsfylte framkomstmidler.

Sistnevnte blir særlig viktig underveis, og er kjernen i Sonic Frontiers gameplay. Det kryr nemlig av typiske Sonic-dingser og greisuser omtrent overalt på disse øyene, enten man skyter seg ut fra kanoner, spretter på springfjærer eller sklir langs endeløse «grind rails».

Jaggu dukker ikke Big opp også!
Espen Jansen/Gamer.no

Til å begynne med kan det hele virke noe overveldende og vilkårlig: Skinner, plattformer og gullringer flyter liksom i løse lufta samme hvor man snur seg, og det virker egentlig ikke som om det er noen som helst sammenheng. Etter en stund viser dette seg imidlertid å ikke være tilfelle, for det er nettopp sammenhengen mellom alle disse bestanddelene som gjør Sonic Frontiers så bra.

Alt henger nemlig grundig i hop, slik at man smått om senn kastes på kryss og tvers av de mange innretningene som om det skulle være den mest naturlige ting i verden. Noen ganger går det (bokstavelig talt) på skinner, men det er på ingen måte slik at man kan legge fra seg kontrolleren og la spillet gjøre jobben. Tvert imot er man ofte nødt til å holde tunga rett i munnen for å beregne når man skal hoppe over avgrunner, slynge seg mot riktig ballong og veksle mellom hvilken fiende man angriper.

På denne måten forvandles hver eneste «grind rail» og springbrett til en berg-og-dal-banetur hvor man selv kan styre litt selv hvordan ferden går, og det kiler godt i magen store deler av tiden. Som lynraske pinnsvin flest, bygger Sonic opp momentum kontinuerlig, noe som av og til kan gjøre det vanskelig å beregne hva man skal trykke til hvilken tid, men når man først trykker på en knapp, reagerer han kjapt og presist — det føles rett og slett veldig «snappy», i mangel på et bedre norsk ord.

Sideoppdragene funker godt, men kunne gjerne hatt større variasjon.
Espen Jansen/Gamer.no

Upåklagelig flyt

Og slik farter man rundt på Starfall Islands mens man hele veien samler gullringer, nøkler og andre gjenstander som låser opp veien videre.

Hver av de fem øyene har sitt eget økosystem, men gangen i spillet forblir uendret fra start til slutt: Mindre sjefsfiender gir deg tannhjul, tannhjul låser opp sideoppdrag som gir deg nøkler, og nøkler må brukes for å aktivere kaossmaragdene. Når man har samlet alle syv, forvandles man til Super Sonic og tar rotta på en enorm boss som i tur åpner veien videre til neste øy. Underveis løser man rudimentære gåter for å se større deler av kartet, samtidig som man leter etter og utveksler enkel dialog med Sonics pelskledde venner.

Green Hill Zone har vi sett før, liksom.
Espen Jansen/Gamer.no

Det går slag i slag, og både fart og flyt er for det meste upåklagelig gjennom de drøyt 16 timene spillet varer. I løpet av disse timene rakk jeg aldri å kjede meg, selv om både enkelte sideoppdrag og de største sjefsfiendene godt kunne trengt mer finpuss.

Noen genuint fine øyeblikk.
Espen Jansen/Gamer.no

Førstnevnte, sideoppdragene, kaster deg inn i det spillet kaller «cyberspace», hvor man får utforske mer tradisjonelle Sonic-nivåer basert på typiske områder fra andre spill i serien. Her løper man gjennom tolkninger av blant annet Green Hill- og Chemical Plant-sonene. Spillet skifter tydelig fokus langs disse sidesporene, og mangelen på de åpne områdene fra verdenskartet gjør det enda tydeligere at dette er et spill som fungerer best når man har god plass til å løpe rundt. De mer lineære banene fungerer for all del, men mangler variasjon, og det litt merkelige momentumet fungerer rett og slett ikke like godt her.

Slåssingen i spillet er et kapittel for seg selv, og har blitt radikalt forandret fra de foregående spillene i serien. Man har fortsatt det typiske «homing»-angrepet som automatisk slynger deg i retning fiender, men låser jevnlig opp nye angrep som lar deg hamle opp med de mange forskjellige maskinene som patruljerer øyene. Utover i spillet kan man for eksempel skyte laserstråler og løpe i ring rundt motstandere for å skade dem, og Sonic er også utstyrt med muligheten til å parere og dukke unna slag.

Dette utgjør i alt et fleksibelt, om enn ikke spesielt utfordrende kampsystem. De beste fiendene er de som utnytter spillets andre mekanikker, slik som hvordan en forvokst mekanisk bille lar deg kjøre på «grind rails» i ring rundt den for å sende av gårde energikuler, eller en enorm edderkopp som lar deg sirkle rundt beina dens før den kaster deg høyt til værs.

Dessverre faller det hele noe sammen i møte med spillets aller største fiender, hvor repeterende superangrep og klønete flying fører til en del klabb og babb.

Slåssingen er enkel, men kul.
Espen Jansen/Gamer.no

Uproblematisk «pop-in»

Uansett hva man gjør, går det fort unna, og dette bærer også den tekniske gjennomføringen preg av. På PlayStation 5 kan man som forventet velge mellom oppløsning og ytelse, og spillet er helt klart best tjent med sistnevnte – da holder det til gjengjeld solide 60 bilder i sekundet store deler av tiden.

Utover dette er ikke Sonic Frontiers på noen som helst måte et teknisk imponerende spill: Det lider av alt fra stive animasjoner til flate teksturer, men mest iøynefallende er kanskje den massive mengden «pop-in». Her dukker nemlig hindringer og fiender opp langs horisonten kontinuerlig mens man løper rundt, men dette ble merkelig aldri noe stort problem under spillingen.

Et flott univers.
Espen Jansen/Gamer.no

Til det er det rett og slett for mange ting som skjer rundt deg hele tiden – jeg har nok med å reagere på hvilken skinne jeg skal hoppe til her og nå for å se hva som dukker opp 400 meter lenger fram.

På skinner, men aldri på autopilot.
Espen Jansen/Gamer.no

Dette gjelder også litt for universet og det visuelle. I likhet med for eksempel bilspill, er det tydelig at verdenen har et noe flatt utseende, men dette gjør seg som regel kun gjeldende hvis man stopper opp og ser nøye på detaljene. Til vanlig har man et såpass høyt tempo at dette sjelden utgjør noe problem.

Ellers er Starfall Islands en fargerik og flott verden, hvor vær og en aktiv dag-og-natt-syklus bidrar til å holde opplevelsen frisk.

Jeg må også nevne lydsporet, som ved siden av å ha innslag av erketypisk og herlig «cheesy» «Sonic-rock» bakt inn i de største kampene, byr på genuint vakker pianomusikk mens man løper rundt. Også dette minner meg om Breath of the Wild, om enn hakket mer tilstedeværende. Det er rett og slett bare utrolig behagelig å lytte til, og setter en lekker strek under den gjennomgående følelsen av å utforske et mystisk, forlatt fantasy-univers.

Konklusjon

Sonic Frontiers har svakt stemmeskuespill, lite varierte sideoppdrag, tonnevis av «pop-in», håpløse sjefsfiender og en historie som aldri blir mer enn helt ålreit.

Spillet er som en eneste stor berg-og-dal-bane.
Espen Jansen/Gamer.no

At jeg til tross for alle disse ankepunktene da har storkost meg gjennom store deler av spillet, er fordi Sonic Frontiers rett og slett er sabla gøy å spille. Plasseringen av hindringer, skinner og springbrett virker nærmest vilkårlig når man skuer hunden på hårene, men i aksjon danner dette et vell av tett sammenflettede berg-og-dal-baner som på mesterlig vis leder deg fra A til B til C til D og så videre.

Dette er et spill som stadig overrasker og prøver nye ting, og det er rett og slett sjokkerende at de mange forskjellige bestanddelene fungerer så godt som det de gjør.

Det er for all del sekvenser hvor ting ikke fungerer optimalt, og enkelte øyeblikk fremstår som både klønete og intetsigende, men store deler av tiden er det rett og slett bare fryktelig gøy å spille Sonic Frontiers. Og stort mer kan man kanskje ikke kreve av et moderne Sonic-spill.

Sonic Frontiers er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Nintendo Switch, Xbox One, Xbox Series X/S og Windows.

8
/10
Sonic Frontiers
Utrolig gøy å spille.
Sonic Sonic Frontiers

Les også

Siste fra forsiden