SNIKTITT: Call of Duty: Black Ops Cold War
Sniktitt
(Foto: Activision)

Call of Duty: Black Ops Cold War

Kan bli det mest anonyme Call of Duty-spillet til nå

Black Ops Cold War ser ut til å være hemmet av tidsperioden det er satt til.

2020 har vært litt av et år (så langt), men Call of Duty skal det likevel bli tid til. Etter fjorårets eksperimentelle nyutgave – løst basert på den moderne krigføringen i Call of Duty 4: Modern Warfare – forsøker Treyarch og Raven Software seg nå på en ny tolkning av den kalde krigen, som også var bakteppet for det aller første Black Ops-spillet.

Dette betyr at Call of Duty nok en gang utforsker mark de allerede har pløyd, og det er det ikke nødvendigvis alle aspekter ved spillet som er tjent med.

Det er bare å hoppe i det. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Tannløst klassesystem

For selv om den kalde krigen i utgangspunktet er en spennende epoke i moderne tid, er det ikke nødvendigvis slik at dette automatisk fører til unike og interessante skuddvekslinger på TV-skjermen. Tvert imot vil jeg argumentere for at perioden Black Ops Cold War er satt til dessverre havner i klem mellom den unike stemningen og alvoret som tynget andre verdenskrig og de langt mer idérike fremtidsvisjonene Call of Duty har sognet til i fremtidsspillene sine.

Dette merker man nesten øyeblikkelig når man kaster seg ut i Black Ops Cold Wars flerspiller, som i spillets alfa-utgave er merkelig blottet for spennende ideer og unikt innhold. I stedet får man servert en overraskende tannløs «create-a-class» hvor det foreløpig bare finnes meget grunnleggende våpen, utstyr og spesialegenskaper.

Jeg ser ikke bort fra at det kan skjule seg en del ekstra snadder bak spillets nivå- og oppgraderingssystem, men det skal være skikkelig interessant for å bøte på det regelrett kjedelige utvalget man får tidlig i spillet. 

Spillet har riktignok et vell av spennende våpen og massevis av utstyr man kan bolte fast til disse for å endre på rekyl, siktehastighet og den slags, men dette er på en måte det minste man kan forvente av det 17. fullgode Call of Duty-spillet. 

Det er kult i Miami, da. Gimli er også med på moroa. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Ulikt Treyarch

Nå skal det sies at jeg har falt litt av det velkjente Call of Duty-lasset: Etter flere år med trofast krigslyst, stoppet det litt opp etter Advanced Warfare, og det siste spillet i rekken jeg brukte mer enn et par timer på er Black Ops 4. Det har skjedd litt siden den gang, og det man merker aller best er det komplette fraværet av unike figurer med forskjellige spesialegenskaper.

Det er synd, for dette – sammen med muligheten til å helbrede seg selv manuelt – var noe av det jeg likte aller best med de nyere Call of Duty-spillene.

Black Ops Cold War forsøker heller å herme etter fjorårets Modern Warfare, noe som fører til at det øyeblikkelig blir et litt mindre unikt spill. Og når det er Treyarch – det Call of Duty-studioet med mest kreativ drivkraft – som står bak flerspillerdelen, er det ekstra merkbart at de store nyhetene uteblir.

Dette var ikke favorittkartet. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Godt, men ubalansert

Helt grusomt er det likevel ikke, for den samme gode skytefølelsen er selvfølgelig på plass. Dette betyr at det er kraftige våpen, eksepsjonell flyt, god fart og kort «time to kill». Man sklir langs bakken, slenger granater vilkårlig i retning fienden, orienterer seg via minikartet, blir skutt i ryggen av motstandere som «spawner» bak deg og aktiverer «scorestreaks» når man har gjort nok ugagn uten å dø.

Den samme gode skytefølelsen er selvfølgelig på plass.

Det fungerer like godt som det det alltid har gjort, og utvalget av moduser er sedvanlig solid. Vi har foreløpig bare fått prøve oss på et lite utvalg, med «Team Deathmatch» og «Kill Confirmed» som de mest typiske. Nytt av året er også «Combined Arms», en «Ground War»-aktig modus hvor to lag á 12 spillere må knive om å kontrollere seks kontrollpunkter på tvers av et stort kart.

Mor Russland. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Modusen er ikke enormt nyskapende, hverken i sjangeren generelt eller innad i Call of Duty-universet, men den gjør altså nytten. Spesielt på ett av de nye kartene, «Armada». Dette er en flåte med tre digre skip som har forlist midt havet, hvor de to lagene må bruke «ziplines», «jet ski» og angrepsbåter for å farte mellom de forskjellige punktene. 

Området man får utfolde seg på er massivt, men klarer likevel å vedlikeholde det typiske tempoet ved at man alltid har tilgang på kjøretøy. Det er rett og slett et skikkelig tøft kart, og jeg jublet litt inni meg hver gang det dukket opp i løpet av alfa-perioden. 

Dette er delvis også fordi det andre «Combined Arms»-kartet er en gedigen stridsvogn- og snikskytterfest hvor vanlige fotsoldater som meg har lite å stille opp med. Her jobber kartets størrelse imot modusen, og det er tydelig at denne ubalansen også sprer seg utover de andre kartene.

Det neonglade nattlivet i Miami er for eksempel spennende og fargerikt, mens rundturer til Moskva og Angola var langt mindre spennende.

Jeg må også si at jeg ikke er enormt imponert over det visuelle, men det kan nok skyldes at alt vi har sett av sniktitter og videoer fra spillet fram til nå har vært hentet fra PlayStation 5 og PC. Og da vil naturlig nok en alfa-test på PlayStation 4 være en klar nedgradering. 

Armada er det desidert beste av kartene vi har fått teste så langt. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Basert på den lukkede alfa-utgaven av spillets flerspiller, er det lite som tyder på at Call of Duty: Black Ops Cold War vil klare å skille seg nevneverdig fra ditt jevne Call of Duty-spill. Opplevelsen er for all del solid, med typisk god skytefølelse, fartsfylte skuddvekslinger og stor variasjon i våpen og oppgraderinger, men utover dette er det lite å skrive hjem om.

Den radiostyrte bilen er det mest spenstige alfaen har å by på. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

De fem kartene vi har fått prøve er en salig blanding av stort og spennende  – med det nautiske Armada og neonstilige Miami som foreløpige favoritter – og intetsigende og kjedelige sand- og isøder. Det samme kan også sies for den sedvanlige «create-a-class»-opplevelsen, som foreløpig ikke har vist enormt mange spennende nyvinninger.

Sånn sett er dette et spill som helt klart preges av tidsperioden det er satt til: Den kalde krigen faller på en måte midt mellom den unike og dystre stilen fra andre verdenskrig og de mer fartsfylte krumsprangene fra moderne krigføring, og da sitter man igjen med et spill som kanskje kan bli litt tannløst i det store og det hele.

Det samme må også kunne sies om det visuelle, som hvert fall på PlayStation 4 ikke er det helt store. Håpet er selvfølgelig at nye PlayStation 5 og Xbox Series X/S vil kunne gi spillet et ekstra løft – i både visuell kvalitet og innlevelse – og dermed gjøre Black Ops Cold War til noe litt minneverdig likevel.

Løpet er på ingen måte kjørt: Tidvis er det stor spillunderholdning å kaste seg veggimellom i spillets flerspiller; det er et par nye moduser vi fortsatt ikke har fått prøve, slik som «VIP» og «Fireteams»; og Warzone vil fortsatt eksistere i en eller annen form. Jeg ser også for meg at både historie- og zombie-moduser kan komme til å levere jevnt over spennende opplevelser, men førsteinntrykket er altså ikke all verden.

Call of Duty: Black Ops Cold War lanseres på PlayStation 4 (testet), PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series X/S og PC den 13. november.

Kommentarer (16)

Forsiden akkurat nå

Til toppen