(Gjestekommentar skrevet av: Are Kvitnes)
Noen ganger opplever du noe som forandrer deg. Enten det er synet ditt på ting, hvordan du føler deg eller så er det noe som setter en ny standard.
Kunst har den effekten på mennesker.
Musikk, malerier, historier eller i dette tilfellet; dataspill. Clair Obscur: Expedition 33 er en ny milepæl i kunsthistorien.
En opplevelse av musikk, historiefortelling og spillmekanikker i den skjønneste harmoni. Dette er et spill som vil stå igjen med tjukke blokkbokstaver i historiebøkene, på lik linje med Ocarina of Time, Final Fantasy 7 og Elden Ring.
Dette er hva som skjer når lidenskap og kjærlighet til spillmediet trumfer investorer og salgstall.
Clair Obscur finner sted i et slags alternativt Paris hvor det hvert år er en stor begivenhet som kalles «Gommage». Hvert år reiser en stor skikkelse seg, kalt «The Paintress», på andre siden av havet og maler et nytt stadig synkende tall på en gigantisk monolitt. Alle som er samme alder som tallet hun maler, forsvinner i løse luften og blir borte for alltid.
Lite visste jeg hva jeg hadde i vente
I løpet av spillets første 15 minutter kjente jeg på følelser det er lenge siden jeg har opplevd. Sorg, lengsel og frustrasjon. Da rulleteksten var et faktum, hadde jeg også vært innom alle andre følelser på spekteret.
Jeg satt igjen som et tomt skall som ikke visste hva jeg skulle gjøre etter dette. Samtidig følte jeg meg også rikere. Historien tok meg steder jeg ikke visste at det gikk an å reise, den rev meg i emosjonelle fillebiter mens den gradvis gjorde meg sterkere. Sterkere og mer rustet til å takle virkelighetens motganger.
Jeg kan ikke si for mye om historien uten å spolere den for andre, men jeg kan si dette: Clair Obscur har uten tvil den mest utrolige og beste historien jeg har opplevd. Uansett medium.
Spillet er et kjærlighetsbrev til gamle storheter, som tidligere nevnte Final Fantasy. Både det spillmekaniske og det visuelle.
Områdene er til tider så spektakulære og vakre at man blir stående alt for lenge på et sted og gape over hvor utrolig det ser ut. Kampsystemet har både velkjente og unike turbaserte kamper. Det er noe utrolig tilfredsstillende ved å få en perfekt parrering og slå tilbake mot fiendene for å så hoppe rett til egen tur og hamre løs med noen av de spektakulære ferdighetene man kan lære seg.
Jeg ble sittende på sofaen og smile fra øre til øre hver gang.
Det er vanskelig å sette fingeren nøyaktig på hva som gjør dette til en magisk opplevelse, men samtidig ikke. Figurene føles ekte og tredimensjonale. Du blir glad i dem på et nanosekund. Omgivelsene er slående vakre, samtidig som de kan være dystre og deprimerende. Spillet bruker mange kjente elementer fra andre spill, men de har perfeksjonert hver minste lille ting.
Clair Obscur serverer deg et treretters måltid med verdens beste råvarer.
Du har spist av den samme menyen tidligere, men aldri så godt som dette. Du vil ha mer selv om du er stappmett. Du kan smake kjærligheten og lidenskapen til prosjektet, og spillmediet i sin helhet, gjennom hver eneste piksel. Det er nok det som gjør dette til en så magisk opplevelse. Kjærlighet. Den smitter umiddelbart over på meg som spiller. Dette er ikke bare et spill.
Dette er interaktiv kunst.
Musikken i Clair Obscur er også noe av det som gjør spillet fantastisk. Hvert område, hver karakter, hver boss og hver «cutscene» har storslåtte, vakre og rørende lydspor ved seg. Musikken er ikke bare bakgrunnslyd, slik som i mitt tidligere favorittspill Assassins Creed: Brotherhood, det er en egen karakter i spillet. Den rører deg, engasjerer deg og blåser deg regelrett av banen. Det er så utrolig og så varierende at flere av låtene er av mine mest spilte låter på Spotify i år. Lydsporet i sin helhet er på min topp 5-liste over album utgitt i år. Dette i det samme år hvor flere av mine favorittband gjennom tidene har sluppet nye album. Det føler jeg sier sitt.
– Jeg blir aldri den samme igjen
Hvis du, som meg, elsker dataspill, så er Clair Obscur et spill du må spille.
Dette sa jeg til vennene mine etter at rulleteksten var et faktum for meg: «Nå har jeg runda det og jeg blir aldri den samme igjen.»
Jeg har tenkt på det hver eneste dag siden jeg startet det, sett utallige teorier, analyser og refleksjoner på YouTube og pratet hull i hodet til kona mi om det. Kona mi er ingen gamer, men jeg tror hun har skjønt at dette er noe unikt. Da jeg fortalte hun at dette var større enn Star Wars for meg, kunne jeg se sjokket i blikket hennes. Jeg får rett og slett ikke nok på noen som helst måte. Ikke siden jeg som 6-åring foran Gameboyen med Pokémon Blå har jeg vært borti et univers som har bergtatt meg på denne måten.
Det er rett og slett det beste, vakreste og mest skjellsettende spillet jeg noensinne har spilt i løpet av mitt 33 år gamle liv. Ironisk nok ville jeg ha blitt utsatt for «Gommage» og forduftet i et hav av roseblader. Gud, så glad jeg er for at jeg ikke gjorde det.
Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kommentarer til [email protected], merket «Gjestekommentar».
