Gufne omgivelser
Spillets utseende er for det meste bekvemmelig, selv om det ikke akkurat er stor kunst. I stil med spill som Syberia og Den Lengste Reisen finner vi her forhåndsrendrede, forholdsvis detaljerte 3D-bakgrunner. Spillet har ikke visuelt sett noe å stille opp med mot de to nevnte konkurrentene, og mangler til en viss grad særpreg, men her er likevel mye å glede seg over. Det skal litt til å trå galt når man framstiller galehus, gravplasser, mørke kirkelokaler, krypter og katakomber i pøsende regnevær.
Animasjonene og karakterdesignen er på sin side en skuffelse. Figurene i spillet har til en viss grad hver sin personlighet og hvert sitt bevegelsesmønster, men de ender likevel opp som temmelig generiske seigmenn. Verst er faktisk Samuel selv, som ser ut som en loslitt og svært forkommen Gabriel Knight-klone. Han mangler uttrykk, og man kan undres over hvorfor - da den Samuel vi møter i mellomsekvensene er mye mer detaljert, og faktisk nokså troverdig som overklasse-arving.
Musikken i spillet er heldigvis en opptur. Med velbrukte, men velfungerende virkemidler manes det fram en intens, kvalmefremkallende stemning, som bærer bud om at her vil hoder rulle før det hele er over. Endringene fra et musikalsk tema til et annet henger sammen med hvilken scene som vises, og overgangene fra den ene komposisjonen til den andre kan således bli noe brå, men dette er kompetente saker. Stemningslydene, regnet som faller, tordenskrallene, stønnene og hvislingen gjennom krypten kan også anbefales på det sterkeste. Dette er lyden av hvordan det skal gjøres.
Konklusjon
The Black Mirror viser seg å ha langt mer å by på enn ventet, og disker opp med en historie som er blant de bedre vi har sett de siste årene. Den baserer seg på velbrukte virkemidler, og er åpenbart inspirert av en rekke litterære og filmatiske skrekk- og kriminalfortellinger, men den fungerer som den skal - dette spillet ønsker du å spille gjennom når du først har kommet i gang. Stemningen i spillet er heller morbid, og det høstes noen sjeler i løpet av historiens gang, noe som bare bidrar til å høyne intensiteten.
Dessverre brenner spillet seg på en god del unødvendig gåteløsning, som dukker opp i flere store bolker, og effektivt setter historien på vent. Synd, for med litt mer kritisk klipping i manus, og med noe hyppigere spenningstopper, kunne dette blitt noe virkelig stort. Slik det er, er det verdt å få tak i om du har savnet et godt grøssermysterie, og om du kan trives med noen litt for generiske gåtesekvenser. Og for endelig å få svar på hva som lurer der nede, i katakombene, i dypet.
