ANMELDELSE: Trine
Anmeldelse

Trine

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Spillmediet er i stadig utvikling, og en taktikk man ser ofte er å forsøke å etterape storslagenheten og den intense dramatikken fra Hollywoods storfilmer. Trine går i motsatt retning; de finske spillutviklerne Frozenbyte har laget et lavmælt spill som ser bakover, til tiden hvor spillmediet fortsatt var i støpeskjeen. Herfra har de hentet de mest grunnleggende bestanddelene i rollespill, plattformspill og puzzle-spill, og smeltet dem sammen til en særegen legering.

Trippeltrøbbel

Den forglemmelige historien går ut på at de døde har gjenoppstått. Dermed er 98% av alle fiendene i spillet skjeletter.
Den forglemmelige historien går ut på at de døde har gjenoppstått. Dermed er 98% av alle fiendene i spillet skjeletter.

Akkurat på samme måte som selve spillet består tre grunnelementer, styrer man også tre adskilte personligheter. Gjennom en kortfattet introduksjon møter vi spillets tre hovedpersoner, lærer oss deres spesielle egenskaper, og blir introdusert til den magiske gjenstanden som har gitt spillet navn: trine-en. Vi lærer også at å oversette engelske fantasi-egennavn til norsk sjelden blir vellykket.

En Trine er da tydeligvis en dingseboms med enorme krefter, men de eneste to som er verdt å bry seg om er at den fanger tre sjeler i samme skapning slik at man kan bytte mellom de tre personene når man ønsker. I tillegg gjør den alle tre udødelige, så lenge minst én av dem ikke er satt ut av spill. Dermed er det duket for et fantastisk eventyr i et forferdelig klisjéfylt (men også forferdelig vakkert) høyfantasi-rike.

De tre personene som noe motvillig blir historiens hovedpersoner, er som følger: Tyven, en ung kvinne med klatretau, bue, obligatorisk stort puppestell og et antrekk som antageligvis gjør det vanskeligere enn nødvendig å snike seg usett rundt. Trollmannen, en skjørtejeger som kan mane fram forskjellige objekter som brukes for å nå steder utenfor rekkevidde, i tillegg til å flytte ting rundt med tankens kraft. Ridderen er sistemann, han er glad i øl og slåss med sverd og skjold (og hammer, etterhvert).

Trebein

Treplattformen er en av tre forskjellige objekter Trollmannen kan mane fram.
Treplattformen er en av tre forskjellige objekter Trollmannen kan mane fram.

Spillets egentlige hovedperson er Tyven, siden hun har det ekstremt anvendelige klatretauet. Enhver overflate av tre innenfor rekkevidde kan hukes tak i med kroken, og deretter kan man slenge seg rundt etter tauet og raskt forsere ellers uoverkommelige hindringer. Innledningsvis virker det som en stor svakhet at Tyven spiller en så stor rolle. Trollmannen brukes bare for å bygge klatretårn eller broer der det trengs, og Ridderen trår bare til ved noen få anledninger hvor fiendemakten blir for stor. Det virker som om utviklerne har undergravet sin egen design ved at brettene i så stor grad er tilrettelagt for Tyven, men etter en stund kommer man inn i rytmen, og det går opp et lite lys.

Brettene i Trine består av mange forskjellige hindringer, objekter og innretninger som alle følger fysikkens lover sånn noenlunde. Riktignok er tyngdekraften skrudd ned noen hakk så man kan hoppe uforholdsmessig høyt, men denne overdrevne stilen kler spillets magiske verden godt og gjør det morsomt bare å bevege seg rundt. I løpet av spillet foretar man en rundreise i et magisk kongerike, og overalt er det knapper som må trykkes ned, vektstenger i ubalanse, pariserhjul, snedige feller og drøssevis med hemmeligheter å utforske. For å forsere disse må man utnytte samspillet mellom tyngdekraften, de forskjellige objektenes egenskaper og hovedpersonenes spesielle evner.

Det lyset som gikk opp for meg er at selv om spillet har et klart definert mål – ganske enkelt å komme seg til utgangen i hvert brett – er resten helt opp til den som spiller. Hvis man vil gå gjennom hele spillet som Tyven og slenge seg fra byggverk til byggverk, kan man stort sett gjøre det. Tilhengere av Trollmannens mekaniske hjelpemidler og telekinetiske krefter kan bygge seg tårn å hoppe på, stillas for å klatre over barrikader, og legge veldige lodd på vektskåler for å åpne porter. Fans av den røffe Ridderen kan sitte og grine over at han ikke gjør noe annet enn å være feit og denge skjeletter. Ikke at det ikke trengs innimellom, men fiendene i spillet byr sjelden på noen stor utfordring. Hvis man først bukker under, dukker man raskt opp ved forrige lagringspunkt uten at fiendene man har beseiret dukker opp igjen.

Treenighet

Til tross for navnet: Ingen norske spydkastere er med i spillet.
Til tross for navnet: Ingen norske spydkastere er med i spillet.

Trines store styrke er nettopp at det lar spilleren finne ut så mye selv. Det er mange oppgaver som går igjen flere ganger, men med små variasjoner som gjør at man kan finne på nye løsninger. Siden fysikkmotoren gir såpass stort spillerom går det an å leke seg fram til en måte å gjøre ting på. Etter hvert omfatter hver situasjon såpass mange objekter at mye skal klaffe for å komme seg videre, og det blir en triumf i seg selv når løsningen man har pønsket ut endelig fungerer.

Når det er sagt, er det flere ting å ta med i beregningen mens man farter rundt. Underveis samler man opp erfaringspoeng ved å bekjempe fiender og finne gjemte krukker. Når man har samlet femti poeng får man tildelt poeng som kan brukes til å oppgradere spillfigurenes evner. Siden det er et begrenset antall poeng i spillet, er det mye moro å hente i å gå gjennom brett så grundig som mulig, slik at man er sikret å få med seg alle poengene. Noe som ikke er like vellykket, er skattene man også finner rundt om kring. Disse gir ekstra bonuser til figuren som bærer dem, men de fleste gir så små bonuser at det ikke er så nøye hvordan man distribuerer dem. Riktignok finnes det noen essensielle skatter som øker heltenes potensial betraktelig, men akkurat rollespilldelen føles likevel litt underutviklet.

Presentasjonsmessig har jeg lite å utsette. Spillet vil ikke stresse maskinen din til bristepunktet selv om du slår alle effekter på maksimum (iallfall hvis du har en kapabel PC, eller bare skaffer deg en konsollutgave av spillet), men det ser likevel nydelig ut. Varme farger, kløktig bruk av lyseffekter og silkeglatte animasjoner gir et solid helhetsinntrykk. Lydeffektene er sparsommelige, men effektive; musikken er derimot rimelig kjedelig. Historien i spillet blir utbrodert mens man spiller via dialog mellom hovedpersonene og mens spillet laster inn nye brett, men den kan fint hoppes over uten at man går glipp av noe av den grunn.

Konklusjon

Trine har vist seg å være et hyggelig bekjentskap. I PC-versjonen fungerer det ypperlig å bykse rundt med taster mens man sikter med muspekeren, og det bunnsolide kontrollsystemet sørger sammen med den allsidige fysikkmotoren for en presis og lettfattelig spillopplevelse. Kombinasjonen av plattformaction og oppgaveløsing er tilfredsstillende i seg selv, og dermed får man mye moro ut av spillet selv om det er forholdsvis kort – jeg fullførte det på rundt seks timer, og da hadde jeg ikke hastverk.

En ting savner jeg dog: muligheten til å få en ny utfordring ved nye gjennomspillinger, slik som for eksempel en kappløpmodus hvor man kan konkurrere om en plass på en poengliste ved å klare brett på kortest mulig tid. Utviklerne har lagt inn en ekstra vanskelig modus som låses opp når man har fullført spillet en gang, men jeg ville heller hatt en ny spillmodus å leke meg med. Riktignok kan man spille sammen med venner for å løse oppgavene, men siden det ikke finnes noe konkurranseelement blir dette bare en ny måte å oppleve det samme innholdet på. Spillet har så stort utfallsrom at en kappløpmodus ville kunne gitt nye utfordringer i lang tid framover, men slik er det ikke. Ved siden av høyere vanskelighetsgrad kan man også spille brett på nytt for å finne hemmeligheter man gikk glipp av i første omgang, og dette bidrar til at spillet får litt lengre levetid.

Uansett er det urettferdig å sutre når man har med et så vellykket spill som Trine å gjøre. Dette er et spill som ikke holder deg i hånda og forteller deg hva som er mulig, det gir deg en kasse med leketøy og lar deg ha det moro med dem akkurat slik du vil. I disse tider med siktehjelpere, GPS-kart og assistenter som forklarer hver minste ting, føles det forfriskende å måtte finne ut av ting selv. Et problem føles ekstra tilfredsstillende å løse når man har løst det helt selv, og den følelsen får man så det monner mens man spiller Trine.

PS: Trine kan lastes ned via Valves Steam-tjeneste for 29,99€ (i skrivende stund), og der finner du også en gratis demoversjon. Sony har bekreftet at spillet også vil bli utgitt på PlayStation 3 via PlayStation Network, men om det kommer noen Xbox 360-versjon er foreløpig uavklart.

Trine

Windows
Slippdato: 25. september 2009
Sjanger: Action, Gåteløsning, Plattform
Utvikler: Frozenbyte
Utgiver: Nobilis

Kommentarer (13)

Forsiden akkurat nå

Til toppen