Bulder nyter livet som en liten søt, blå kloss.
En dag han av en eller annen grunn henger utenfor et magisk fjell faller det en stjerne ned fra himmelen. Hun heter Glo og er like søt.
Da er det ikke så mye annet for godeste Bulder å gjøre enn å ta beina fatt og hjelpe Glo bestige det magiske fjellet sånn at hun kan komme seg opp på himmelen igjen.
Det magiske fjellet, skal det vise seg, er imidlertid stappfullt av gåter. Og av mystiske årsaker er de spesialdesignet for at Bulder og Glo skal kunne løse dem sammen med akkurat de evnene hver av dem har. Slik starter bergenske Henchman & Goons ferske nedlastbare spill til Nintendo Switch.
Fleksibel tospiller
Da vi nylig besøkte utviklerne fortalte de at en av de grunnleggende idéene bak spillet var å la voksne og barn spille sammen noe også voksne ville funnet interessant i seg selv. Dette har Pode absolutt fått til med en særdeles fleksibel tospilleropplevelse i sentrum.
Akkurat som i de populære Lego-spillene kan en ekstra spiller hoppe inn når som helst. På Nintendo Switch er dette aldri vanskeligere enn at man snur den ene halvdelen av kontrollen sidelengs og gir den andre til medspilleren og ber dem gjøre det samme.
Med en minimalistisk historie har det heller ikke så mye å si om man ikke har fått med seg begynnelsen. De to søte hovedpersonene og de eksotiske miljøene, ledsaget av Journey-komponisten Austin Wintorys som vanlig emosjonelt mektige lydspor, har uansett en umiddelbar appell. Stemningen er varm og mystisk.
Spillet har også variert innhold som passer til alle aldersgrupper og som er elegant vevd sammen. Selv de aller minste vil nok ha glede av å løpe rundt og se hvordan man vekker omgivelsene til live med fargerikt planteliv når man har på hovedpersonens magnetfelt. Trenger den voksne spilleren barnets figur til å gjøre noe, bytter man med et enkelt knappetrykk.
De litt eldre barna vil selv kunne ta del i arbeidet med spillets gåter, eller lete etter hemmeligheter på kartene, mens selv de eldste vil ha problemer med de vanskeligste gåtene. Selv trengte jeg et helt døgn for å knekke en av de verre.
Å spille gjennom spillet på egenhånd er det heller ikke noe i veien for: Spenstige kontroller gjør nemlig at Bulder og Glo nesten like lett lar seg manøvrere av én spiller som av to.
Unike egenskaper
Som den svenske inspirasjonskilden Brothers: A Tale of Two Sons går mange av gåtene ut på å bruke de to figurene sammen. På sitt enkleste kan dette være å la den ene figuren stå på hodet til den andre for å nå en spak, men det blir raskt langt mer kompliserte gåter ut av det.
Samarbeidet har også en ekstra dimensjon ved at de to hovedpersonene har forskjellige egenskaper. Bulder kan for eksempel bære gjenstander i munnen, inkludert Glo, men er til gjengjeld tung og synker i vann. Glo kan gå på vannet, hoppe lengre og sveve på lufttrykk.
Noe annet er at de magnetiske feltene de to figurene kan lage har forskjellige effekter. Går du gjennom det samme området som både Glo og Bulder forandrer det omgivelsene på hver sine måter.
Å tenke utenfor boksen
Som regel åpner spillet opp to nivåer av gangen som begge må fullføres før man får to nye. Setter man seg fast eller går lei av et nivå kan man med noen enkle knappetrykk hoppe til der man var i det andre nivået. Eller fortsette å lete etter hemmeligheter i nivåer man har fullført.
Hvert nivå består av en serie av områder hvor man relativt lett kommer seg frem ved å bruke Glo og Bulders unike egenskaper sammen. I det siste området pleier det imidlertid være spesielt vanskelige gåter som ikke først og fremst pleier å være basert rundt disse.
Det er heller ikke spesielt komplekse gåter, men de krever at man tenker utenfor boksen og rammene spillet har satt frem til da. Ser man det ikke umiddelbart kan man bli sittende å lure lenge.
Dette bidrar tidvis til å skape en ujevn og uforutsigbar vanskelighetskurve.
Det hjelper ikke at Glo og Bulder etter hvert får stadig flere imponerende egenskaper. I motsetning til mer sofistikerte gåtespill som The Witness graver ikke Pode seg ned i de små detaljene og mulighetene ved hver mekanikk. Istedet gjør det spillet enklere og enklere.
På den andre siden er det kanskje greit at et gåtespill føles slik – at det går i rykk og napp.
Det er tilfredsstillende å sitte fast lenge før man så raser gjennom den ene oppgaven etter den andre. Uavhengig av vanskelighetsgraden er det også alle samme smarte, vakkert utformede gåter som ofte får deg til å smile når du skjønner hvordan utviklerne har tenkt.
Funksjonelt
Selve spillet kjører greit og som man allerede ser fra skjermbilder, gjør det mye ut av det lave budsjettet visuelt. Noen småfeil var det likevel underveis i spillingen.
For eksempel var det et menyalternativ som ikke viste hva det skulle og et par tilfeller hvor en av hovedpersonene satte seg fast på kartet. Ingenting av dette forstyrret likevel opplevelsen på noen alvorlig måte og det var alltid lett å komme seg tilbake til hvor man var.
Å spille Pode i Switchs håndholdte modus var på den andre siden ikke optimalt. Det går an, men alt sammen blir veldig smått og man må anstrenge seg for å se mange av de mindre detaljene som er viktige i et spill som dette.
Samtidig er det nok uansett ikke måten spillet var ment å spilles på, som nok best nytes foran TV-skjermen sammen med noen man er glad i med ild i peisen og kakao. Selv om sommeren.
Lite originalt
Hovedgrunnen til at Pode aldri når opp til sine forbilder, som Journey eller nevnte Brothers: A Tale of Two Sons, er at det ikke gjør noe vi ikke har sett bedre mange ganger før.
Solide samlinger med gåter er langt fra nytt og selv om det er herlig med et 10-12 timer langt spill fritt for vold som kan treffe på kryss av så mange målgrupper som Pode gjør, er liksom ikke det nok i seg selv til å heve det til topps. Det kunne jo også vært et eksepsjonelt spill.
Det finnes stort emosjonelt krutt i to figurer som jobber sammen over lang tid som de gjør i dette spillet. Jeg oppdaget for eksempel jeg etter hvert fikk svært vondt om jeg ved et uhell lot en av de to hovedfigurene gå utfor en kant, selv om det ikke førte til annet enn at de hoppet opp igjen uten videre konsekvenser.
Man må også ha et hjerte av stein for ikke å bli rørt av spillets avslutning, som i likhet med resten av spillets mellomsekvenser er laget av Knerten- og Flåklypa-studioet Qvisten Animation.
Men i bunn og grunn er dette det samme vi har sett i Brothers, Journey og alle disse endeløse spillene som etter hvert har latt seg inspirere av kultklassikeren ICO fra 2001 og spillene det har inspirert. Til og med storspill som The Last of Us og Final Fantasy XV har gjort sin egen versjon ved å utvikle såre bånd mellom samarbeidende figurer i løpet av et langt spill.
Norsk kitsch
Det mest unike med Podes uttrykk er det gammeldags norske med runer og hint av nordisk natur som preger spillet. Selv den amerikanske komponisten har slått seg løs med hardingfeler.
Hva denne turistkitschen har å gjøre med de Pixar-aktige, søte hovedpersonene og all gåteløsningen er imidlertid vanskelig å si. Er spill kanskje bruksgjenstander, som et annet Ikea-møbel eller en ost, som skal pakkes inn i lokale symboler for å få det til å føles mer hjemmelaget og ekte ut? Har utviklerne virkelig ikke noe på hjertet, noe kun de har sett som de vil også vi skal se? Hvis ikke tror jeg det ville vært hederligere med et enda enklere uttrykk.
For meg er det dessuten vanskelig ikke å mistenke dette kreative valget er motivert av Norsk filmfond som oppfordrer norske utviklere til å knytte hovedtemaet i spillene sine til «norsk historie, kultur eller samfunnsforhold» for å øke sjansene til å få hundretusener kroner i støtte. Hvis det er tilfellet mangler ikke bare utviklerne noe på hjertet, de har også solgt det.
Konklusjon
Pode gjør ingenting vi ikke har sett bedre gjort før, hverken med gåtene eller historien. Presentasjonen grenser også tidvis til kitsch med hardingfeler og Pixar-inspirete maskoter om hverandre som i en eller annen desperat turistreklame for Norge.
På den andre siden har Henchman & Goon levert et solid eventyr som lar mennesker over mange generasjoner og med ulik erfaring med spill ha mye moro sammen i en varm og mystisk atmosfære. Noen ganger er ikke de beste og mest minneverdige øyeblikkene i et spill det som skjer i spillet, men det som skjer med dem man spiller det sammen med.
Pode er ute til Nintendo Switch, men kommer sannsynligvis etter hvert til flere plattformer.
