Anmeldelse
(Bilde: Naughty Dog)

Du får gåsehud når rulleteksten kommer

The Last of Us er et spennende, drivende og følelsesladd eventyr.

Helt siden avdukingen i desember 2011 har det vært knyttet høye forventninger til Naughty Dogs nye spill, The Last of Us. Utvikleren prøver seg nå på noe mer mørkt og følelsesdrevet, etter tre storslagne og heseblesende spill i Uncharted-serien. I mai fikk min kollega Marius teste en demo av spillet, og satt igjen med en positiv opplevelse av den lille smakebiten han fikk. Selv har jeg nå fullført hele historien, og satt igjen med gåsehud da rulleteksten til slutt gikk ned skjermen.

Skrekk og gru

Før jeg satte i gang med spillet var jeg redd det skulle bli en ganske ekkel og uggen affære. Frykt ble virkelighet da jeg presset meg gjennom åpningssekvensen, som er så gyselig at den ikke hadde vært malplassert i en god skrekkfilm. Mens flimrende bilder av forvirrede mennesker og kaos ruller over tv-skjermen, befinner jeg meg alene i et tomt hus. Gatene er fulle av mennesker som prøver å flykte fra den farlige krisen – mennesker infisert av et virus som gjør de blir aggresive og voldelige. Bygninger er i brann, og jeg prøver å komme meg til hovedveien mens stresset raser og folk blir bitt og faller fra rundt meg. En ganske brutal og uventet vendig setter punktum for åpningssekvensen.

Joel og Ellie.
Joel og Ellie.

Tjue år senere blir vi kjent med Joel, hovedpersonen i historien. Han klarte å flykte da infeksjonen brøt ut, og har slått seg sammen med ei tøff dame som heter Tess. Paret gjør sitt beste for å overleve, og befinner seg nå i en av militærets karantenesoner som ble opprettet etter utbruddet. Det tar ikke lang tid før ting fører til at vi må ut av denne sonen og gjøre et oppdrag for ei gruppe som kaller seg for «The Fireflies». Byttehandelen er at vi får våpen, gitt at vi klarer å transportere noe for de til en annen by. Det høres jo greit ut, til det viser seg at denne «pakka» er ei tenåringsjente som heter Ellie. Etter lange diskusjoner tar vi noe motvillig oppdraget, og begir seg ut til området utenfor karantenesonen.

Villmarken kaller

Ute i villmarka er det den sterkestes rett. Her kommer ikke militæret til unnsetning, og vi må klare oss med ressursene vi finner og vår overlevelsesevne. Skogen er en sterk kontrast til den sammenraste og ødelagte byen vi kom fra, og Ellie fryder seg over dyrelivet og de frodige plantene som er rundt oss. Hun ble født lenge etter utbruddet, og har aldri vært utenfor byen før.

En ødelagt verden.
En ødelagt verden.

Ellie har helt rett, for grafikken her er virkelig vakker. Solglimt gjennom bladene til høye trær, kaniner som løper langs stien og over små bekker og ekorn som piler oppover trær var bare noen få ting jeg la merke til mens vi ruslet gjennom skogen. Det er stor detajlrikhet her, og det føles bra å å ta en pust i bakken og sette pris på det. Dessverre tynger nødvendigheten av å overleve, og vi må ile videre.

Det tar ikke ang tid før vi snubler over de infiserte menneskene. Infeksjonen er en fæl sopp som sprer seg i hjernen, og desto lenger de har vært infisert, desto verre blir det. De som akkurat har blitt infisert er kvikke, kan se deg og kalles «løpere». Om infeksjonen har fått spre seg litt lenger blir derimot hele hodet mutert, som gjør at de mister synet. I stedet bruker de da en klikkelyd som et slags ekkolodd for å lokalisere deg. Denne typen naturlig nok for «klikkere», og er vanskeligere å få has på.

Snik eller slakt

Det går for seg.
Det går for seg.

Du er heldigvis utstyrt med noen hendige verktøy for å kunne likvidere de infiserte, og et av de viktigste er Joels hørsel. Hørselen gjør at Joel kan ane omrisset av fiendene gjennom vegger, slik at du kan planlegge ditt neste trekk. Hvordan du vil gå frem er egentlig opp til deg – du kan snike deg rundt fiendene eller løpe ut og leke Rambo. Det er likevel slik at du har begrenset tilgang på ammunisjon og våpen, så her teller hvert eneste skudd. Du får nye våpen underveis, men ammunisjon er det heller lite av.

Jeg favoriserte ofte snikemetoden, og kom i noen basketak med fiendene jeg klarte å overrumple. Du kan kvele de, eller lage deg enkle kniver som du dreper de raskere med. Mursteiner, flasker og jernrør som ligger strødd fungerer også som våpen, men disse blir etter hvert ødelagt og da må du finne nye.

I tillegg får du etter hvert muligheten til å lage både molotovcocktailer og spikerbomber, som er gode verktøy å ha i arsenalet. Det gir muligheten til å drepe flere fiender samtidig, og samle de på ett område slik at man kan snike seg rundt. Likevel er det slik at komponentene som må til for å lage disse ikke ligger strødd over alt, så det må brukes sparsommelig. Jeg syns dette bidro til følelsen av at du må kjempe for å overleve, og for å bruke de få ressursene du har til rådighet på en smart måte.

Noen ganger er det enkle det beste.
Noen ganger er det enkle det beste.

Brutal kamp

Du har valgmuligheter når det gjelder måten du tar ut fiender på, men ellers er alt forhåndsbestemt. En rekke hendelser skjer uansett hvordan du går frem, men det bidrar til et godt driv og høy spenning hele tiden, så jeg syns ikke det var noe problem. Du får likevel muligheten til å utforske noe, men det er mest for å samle gjenstander, ammunisjon og oppgraderinger til våpen. Utforsking kan også gi små snutter med informasjon som gir mer innblikk i hva som faktisk skjedde i etterdønningene av infeksjonsutbruddet.

Når jeg kvitter meg med fiender er det rått og brutalt. Blodet spruter, og Joel slår til som om det gjelder liv og død. Det er ikke bare de infiserte som har onde hensikter, noe som fort blir tydelig når jeg kom lenger ut i villmarka. Her er det folk som er ute etter alle ressursene de kan få, og de er ikke redd for å drepe for å oppnå dette. Det at jeg slåss mot både menneskelige og infiserte fiender føles som en reell representasjon av et miljø som dette. Alle er ute etter å overleve og beskytte sine egne, koste hva det koste vil.

De infiserte liker ikke ild.
De infiserte liker ikke ild.

Det varierte utvalget av fiender og de ulike arenaene de befinner seg på er god, og jeg føler meg utfordret hver eneste gang jeg treffer på ondsinnede. I tillegg spenner historien over alle årstidene, noe som gir både fordeler og ulemper i kamp. Det å snike seg rundt i en snøstorm gir god dekning, men betyr også at jeg plutselig kan bli bitt i nakken av en fiendesnik. Heldigvis kommer det en slags truende lydeffekt når noen er i ferd med å oppdage meg, og da er det bare å komme seg i dekning umiddelbart.

Tidvis er en del av møtene med fiender vanskelige og frustrerende, men jeg syns det var helt greit at mine mange dumheter ble straffet med at jeg måtte begynne på nytt fra forrige sjekkpunkt. Når jeg endelig klarte å snike eller slakte meg forbi fiendene var det desto mer givende.

The Last of Us PS3 PS3 PS4

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. juni 2013
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Sony Computer Entertainment
  • Utvikler: Naughty Dog

Beste priser

På lager 349,- Til butikk
Ikke på lager 349,- Til butikk
Ikke på lager 349,- Til butikk

Kommentarer (119)

Forsiden akkurat nå

Til toppen