Vietcong

En stor, men begrenset jungel
Ofte mellom oppdragene vises det en liten mellomsekvens der du og dine kamerater deltar på et briefing-møte ledet av leirens sjef. Dette foregår som et typisk møte, akkurat som på film kan en si, men med detaljer som hører altfor godt hjemme i virkeligheten. Det kan bli litt mye snakk, forkortelser og intrikate detaljer. Som oftest er det bare lettere å lese briefingen etterpå. Det er også en aldri så liten plage at spillet ikke har undertekster, da dette ville gjort alt lettere. Uansett, hvert oppdrag er tegnet opp i detaljer på et kart over området. De tradisjonelle røde pilene viser veien hvor du skal, og du kan når som helst under oppdraget ta opp kartet. Din posisjon representeres som en liten rød prikk, noe som gjør det hele veldig lettvint. Problemet er bare at banene virker svært begrenset. Når oppdraget starter hender det ofte at du blir flydd inn, og det hele ser stort og spektakulært ut. Når du kommer ned på bakken, oppdager du raskt at jungelen har laget en liten sti for deg. Du blir begrenset til å gå en rett vei, og blir hindret av busker og trær om du vil gjøre noe annet. Det er lett å argumentere for at dette er hjelpsomt, da du slipper å vandre ut i ingenting stadig vekk. Motargumentet er likevel stjerneklart: Delta Force-spillene greide det, hvorfor skal da ikke Vietcong gjøre det samme? Jungelen er likevel relativt realistisk. Ofte får du jungel-følelsen, selv om den er noe kunstig, og trær og busker vokser tett i tett. Det er intenst å vandre gjennom jungelen, mens du hele tiden må være på utkikk etter fiender eller feller. Sistnevnte har et solid ståpunkt i spillet. Fiendene er ikke snaue om å legge ut blant annet tråder som ved kontakt utløser en spade av pigger som borer seg godt inn i ditt vakre, amerikanske ansikt. Andre ganger har de gravd hull i bakken, og et feilsteg kan bety et liv i rullestol - eller i spillets sammenheng: Game Over.

Med på oppdragene dine har du en rekke forskjellige spesialsoldater. Du har Nhut, en innfødt som fungerer som din guide i jungelen, en radiomann, en feltlege, en våpenspesialist og så videre. Det er ikke alltid disse er med deg, men for det meste henger de på slep - mer eller mindre. Den kunstige intelligensen i spillet er ikke helt stødig. Joda, fiendene oppfører seg til dels realistisk og intelligent, men det er ikke få ganger de ikke legger merke til at kameraten sin blir skutt, at en bygning blir blåst i fillebiter, eller at du kommer styrtende mot dem med et skarpladd våpen. Også dine egne soldater har en tendens til å stå frem som idioter. De henger seg fast, lystrer ikke ordrer (som du kan gi dem via en handy-dandy meny) og greier ikke finne den rette veien rundt geometrien. Dette kan ofte bli frustrerende, men vanligvis fungerer det tilstrekkelig, men det kunne likevel vært langt bedre. Oppdragene i spillet har en god variasjon. Dreping er naturligvis hovedretten på hvilken som helst meny i et skytespill, men Vietcong gjør en god jobb i å gjøre det hele litt mer komplisert. Du får på løpende bånd nye mål å fullføre i oppdraget, og har hele tiden kontakt med leiren via din radiomann. Oppdragene kan plutselig radikalt forandre seg, da en ting plutselig så ut til å ikke virke. Du kan komme over sårede fra din egen hær, og da må du plystre på hjelp. Noen oppdrag utspiller seg delevis i gangene som fiendene har gravd ut. Disse er enorme, og egentlig ganske interessante på en særegen måte. Det er som en maurtue, og vår venn Hawkins kommenterer ofte hans syn fiendens byggekunster. Her finner du hele rom under jorden, ofte populert av udyr slik som rotter. Kort sagt er oppdragene et av Vietcongs sterkeste punkter. De suger deg inn, og får deg til å sitte og spille i det uendelige inntil du endelig klarer å utføre det perfekt.

Pang - pang - poff
Det mangler ikke på våpen i Vietcong, det skal være sikkert og visst. Her finner du våpenrom som ville fått den våpengale Sledgehammer til å få dollarglis og stjerner i øynene. En myriade av kraftige Vietnam-våpen er tilgjengelige for deg, og du kan selv slå deg løs i leirens arsenal. Plukk opp det du vil ha før oppdragene, og pass på å bruke det! Også fiendene dine har noen svært gode våpen, og ofte er det mer tiltrekkende å plukke opp deres for å bruke dem - noe du absolutt kan. Også ammunisjon samles inn enten i jungelen (ved å bruke fiendens) eller i leirens arsenal. Hvert våpen har forskjellig ammunisjon, og for å være helt ærlig skal det noe til for å ikke lære noe om våpen under dine kampglade dager i Vietcong. Selv om spillet fungerer mer eller mindre akkurat som et hvilket som helst førsteperson-skytespill, har utviklerne passet på å gjøre det hele litt mer realistisk. Du kan kun ha et hovedvåpen og et sekundærvåpen på deg til alle tider. Derfor blir du positivt tvunget til å kaste fra deg et våpen til fordel for et annet. Spillets våpenfysikk virker svært gjennomarbeidet, og det føles realistisk å ta dem i bruk. Siktingen og håndteringen virker ekte, slik som at våpenet "vandrer" når du prøver å stå stille for å sikte midt i knotten på en intetanende fiende. Det finnes også andre former for våpen og ekstrautstyr. Du har de nyttige førstehjelpspakkene, en radio, granater og så videre. Alt utstyr i spillet er tro til virkeligheten, og alt er dokumentert i en liten manual du kan finne på rommet ditt i spillet. Her kan du lese om alle, og den inneholder så store mengder informasjon at du tvilsomt noen gang kommer til å lese alt. Du får også tid til annen tilgang til heftigere våpen, ofte stasjonære, som virkelig gjør underverker når ditt eneste mål er å blåse fienden ut av Vietnam, og opp i retning Mars.

Forsiden akkurat nå

Til toppen