Vietcong

Ikke så pent likevel
Skjermbildene og videofilmene som ble publisert før spillet ble sluppet, virket til dels grensesprengende og nydelige. Dette er ikke helt tilfellet i Vietcong. Selv om grafikk en er funksjonell og langt i fra stygg, er den ikke så revolusjonerende som tidligere antatt. Mellomsekvensene er svært pene, og det er umåtelig stilig å se de store helikopterne komme inn for landing i det støvet blir virvlet opp fra bakken. Grafikken i selve spillet er likevel litt på den korte siden, med litt firkantet geometri og merkelige modeller. Noen av modellene virker svært gammeldagse, uten den nye følelsen av gjennomarbeidet design og realistiske animasjoner. Noen av ansiktene i spillet virker som de ble tatt rett ut av en skrekkfilm, og da sikter jeg spesielt til sjefen din i leiren. Det var nesten så et kaldt gufs for gjennom kroppen første gang han hoppet frem på skjermen, og en ble nesten tvunget til å se to ganger på spillets innpakning for å forsikre seg om at dette var Vietcong, og ikke det neste spillet i Alone in the Dark-serien. Andre er likevel bedre, og spillets grafikk kan egentlig sies å være regjert av denne mangelen på konsekevent design - noe er bedre enn annet, men ingenting er spektakulært. Forsøket på "ragdoll"-fysikk er også latterlig. Fiendene dør i alle slags merkelige posisjoner, og levner sterk tvil til om de i det hele tatt består av bein enn gelè. De har også en tendens til å falle om, for så hoppe opp i luften på en eller annen magisk måte. Joda, dette er alt litt skuffende, men sett i perspektiv er det ikke noe særlig å klage over. Grafikken er svært funksjonell, og den gjør det lett å leve seg inn i spillet. Atmosfæren er stort sett på topp. Det er bare synd at den tidvis blir ødelagt av den følelsen av kunstighet, en følelse som helt ærlig pryder mye av spillet. Vietcongs grafikk kan oppsummeres slik: Funksjonell, stemingsfylt, men ikke spesielt flott.

Som alle gode skytespill, spesielt krigsimulatorer, sporter Vietcong en funksjonell multiplayer. Men det blir aldri noe mer enn det. Dette er en temmelig enkelt, med typiske spillmoduser slik som "deathmatch". Det føles også tidvis noe ubalansert, og selv om mange vil få noen gode opplevelser ut av dette, står vi absolutt ikke ovenfor "det nye multiplayer-spillet". En av Vietcongs større kvaliteter er lyden og musikk. Den treffer rett på og er svært passende. Dine medsoldater har et tilstrekkelig vokabular, med sine relativt innlevende replikker og typiske Hamburger Hill-utførelser. Musikken brukes kun i menyene og i mellomsekvensene, noe som passer utmerket med spillets miljø. Det er mye bedre å kunne høre den drepende stillheten i det du trasker gjennom jungelen, kun holdt med selskap av eksotiske fugler og dine medsoldater. Totalt sett er lydopplevelsen i Vietcong svært solid, noe som bidrar svært mye til en naturlig jungel-opplevelse.

Konklusjon
Det er litt synd at du ikke kan spille Vietcong fra begge sider, men kun fra amerikanernes. Mange gode spill har hatt denne muligheten, og det ville ha utvidet gameplayet kolossalt. Det hadde vært en nervepirrende opplevelse å spille som Vietcong-soldater, da alle vet at amerikanerne er teknologisk overlegne. Da kunne en også basert seg litt mer på geriljabaserte oppdrag, gjerne snik-oppdrag hvor du skulle plante bomber i deres terretorie. Uansett er gameplayet Vietcongs mest solide del. Oppdragene er mange og varierte, og de fleste varer veldig lang tid. Atmosfæren er det ingenting å utsette på, da Vietcong til nesten alle grader gir deg en skikkelig jungel-følelse. Det som er synd er hvordan spillet leder deg på en vei gjennom de fleste oppdragene, og at du ikke får en åpen jungel du selv må manøvrere deg rundt i slik som i Delta Force-spillene. Det blir veldig kunstig og uekte, og er med på å ødelegge det som potensielt kunne vært den perfekte spillatmosfæren. Grafisk er spillet ingen perle, men det fungerer tilstrekkelig godt. Det var nok ventet en litt bedre grafikkopplevelse, siden de mange filmene og bildene som blitt sluppet fra utviklerne har vært svært lovende. Vietcong bryter ingen grafiske grenser, og flytter dem heller ikke foran seg. Det stopper rett og slett opp på en grei grense som er med på å holde deg kaptivert så lenge det hele varer. I bunn og grunn er Vietcong et spill som lett kan anbefales til tilhengere av skytespill og militærsimulatorer, og gir deg et aksellerende sprøyteskudd med jungel-adrenalin. Men det kunne vært gjort så mye bedre, noe vi forhåpentligvis kommer til å se i en eventuell oppfølger. Det er lov å håpe.

Vurdering

Forsiden akkurat nå

Til toppen