Tiden flyr i godt selskap, og etter nesten et halvt år med en dose Sam & Max-moro hver måned er det nå tid for den siste episoden av årets Sam & Max-sesong. Med tanke på hvor opptatt utvikler Telltale Games ser ut til å bli, med episodebaserte spill basert på både Jurassic Park og Back to the Future, kan det godt tenkes vi må vente en stund før vi eventuelt ser noe mer til frilanspolitiet og deres mange bekjentskaper.

Max har tatt for mye Møllers Tran.

Men, skal jeg være helt ærlig, så gjør ikke det så mye. Jeg tror det kommer en tid i et hvert forhold mellom en mann, en farlig liten kaninting og en skyteglad hund hvor man trenger en liten pause fra hverandre. Det er ikke det at jeg er lei av de to krabatene, jeg er rett og slett litt mett nå, og gleder meg til å se Telltale Games komme opp med noe nytt og annerledes.

Max har blitt stor

The City That Dares Not Sleep begynner cirka en uke etter forrige episode. Av årsaker du kjenner hvis du har spilt hele serien så langt (og som jeg ikke skal røpe hvis du ikke har gjort det) har Max blitt forvandlet til et gigantisk beist som terroriserer New York. Myndighetene planlegger å svare på erketypisk amerikansk vis, ved å bombe ham sønder og sammen. Sam ønsker selvsagt å redde sin (ikke lenger) lille venn, og sammen med Momma Bosco koker de sammen en intrikat plan. Den innebærer at Sam må lede en ekspedisjon inn i beistets kropp, og første punkt på agendaen er å bli spist.

På tross av dette vanvittige utgangspunktet starter The City that Dares Not Sleep litt treigt. Vi kastes hodestups inn i handlingen, og Telltale sliter litt med å skape motivasjon i den første fasen. Jeg har opplevd det samme tidligere i denne sesongen, blant annet i Beyond the Alley of the Dolls og The Tomb of Sammun-Mak, og det tar rett og slett litt tid før jeg blir hektet. Heldigvis var det som vanlig kun et spørsmål om tid – jeg ble hektet etter hvert.

Sam treffer svevende Max-hoder.

Som jeg snakket om i anmeldelsen av den forrige Sam & Max-episoden, er Telltale en solid utvikler som så godt som alltid leverer varene. Og det gjør de også denne gangen. The City That Dares Not Sleep gir oss en håndfull timer med hyggelig peking og klikking, med mye humor og mange fantasifulle situasjoner. Det er med andre ord ingen overraskelser her i gården.

For sært denne gangen?

Men selv om jeg unektelig hadde det moro under gjennomspillingen av denne siste episoden, opplevde jeg den ikke som noe høydepunkt. Sesongen har hatt noen virkelig flotte episoder så langt, og The City That Dares Not Sleep når ikke helt opp. En årsak er kanskje at hele episoden faktisk er for absurd.

Jeg er klar over at det er litt søkt å kritisere et Sam & Max-spill for å være for merkelig. Dette er tross alt en serie hvor vi får kontroll over en dresskledd hund og en naken hareting med sylskarpe tenner, som sammen jager skurker på frilansbasis. Men dette er helt klart den merkeligste episoden til nå, og selv om det kanskje høres rart ut tror jeg det blir litt for mye av det gode her. Ting virker veldig tilfeldige, og kanskje også lite gjennomtenkt. Dette gjelder over hele fjøla, fra situasjonene du kommer opp i og nøttene du må løse, til hvordan historien utarter seg.

Jente-Stinky driver med noe muffens, som vanlig.

Noen vil utvilsomt elske all galskapen, og jeg måtte selvsagt også le ved flere anledninger (for eksempel da Sam plutselig, og uten forvarsel, ble forvandlet til en støvsuger, og kommenterte at «vel, dette var omtrent det verste som kunne ha skjedd»). Når det gjelder gåtedesign er alle tilfeldighetene likevel en litt klarere ulempe. Spillet har få virkelig gode nøtter, og gåtene veksler ofte mellom å være litt for åpenbare og litt for tøvete.

Misforstå meg rett: Alt i alt er jeg godt fornøyd med episoden, og Telltale skal i alle fall ha skryt for sin livlige fantasi. Jeg tror ikke det er mange utviklere som kunne kommet opp med et like vanvittig konsept som dette, og faktisk gjennomføre det på en rimelig vellykket måte.

En ny sesong er over

The City that Dares Not Sleep representerer altså ikke noe høydepunkt, men en solid og underholdende avslutning på den tredje Sam & Max-sesongen. Sett under ett har sesongen vært en stor suksess, og hver enkelt episode har virket frisk og spennende, med massevis av unike ideer. Jeg er virkelig imponert over hvor variert denne sesongen har vært, og er ikke i tvil om at det er den beste Sam & Max-sesongen så langt.

Den mystiske fortelleren.

Hvis du fortsatt ikke har kjøpt deg innpass i The Devil's Playhouse anbefaler jeg deg med andre ord å gjøre det nå. Jeg har inntrykk av at publikumsinteressen rundt denne sesongen ikke har vært like høyt som rundt tidligere sesonger, og det er i så fall synd. Telltale har brukt alt det de har lært i løpet av sin etter hvert rimelig lange karriere som produsenter av episodebaserte eventyr, og sammen med Tales of Monkey Island er denne Sam & Max-sesongen deres beste arbeid til nå.

Om sesongen som helhet har en svakhet, utenom det halvirriterende kontrollsystemet jeg har snakket mer enn nok om i tidligere anmeldelser, må det være at det er nødvendig med erfaring med tidligere sesonger for å få maksimalt utbytte. Med tanke på at dette er den første sesongen som er lansert for PlayStation 3, er dette en klar ulempe. Kommersielt sett henvender Telltale seg til et nytt marked, mens selve spillene henvender seg mest til de trofaste veteranene.

Konklusjon

The City That Dares Not Sleep er sannsynligvis den sprøeste Sam & Max-episoden til nå, og det sier ikke så rent lite, med tanke på alle de syke tingene som har skjedd med våre to pelskledde venner i løpet av deres tre sesonger. Men det blir kanskje litt for mye av det gode – all galskapen gir episoden et litt for stort preg av tilfeldigheter. Dette gjelder alt fra handlingen til nøttene du må løse. Den har likevel mye moro å by på, og er like solid som vi er vant med fra Telltale.

Merk: Sam & Max-sesongen er kun tilgjengelig via digital distribusjon. Sjekk det offisielle nettstedet for mer informasjon.