Anmeldelse

God of War: Chains of Olympus

God of War handler om det umiddelbare. Man trenger ikke ha øvd i timesvis for å få det til. Et par minutter og vi er i gang med en monumental sjefskamp. Et par tastetrykk og skjermen bades i blod og ild. Det er et slags mentalt fråtseri; man gasser seg liksom i tilfredsstillelsen det gir når fiendene spretter i været etter at man har hamret dem i bakken.

I Olympens tjeneste

Vis større

Trailer: God of War: Chains of Olympus #2


I forhold til spill det er rimelig å sammenlikne med handler God of War også om å være en utpreget helhetspakke. Den solide spillmekanismen er innbrodert i en pompøs og episk historie om guder og mytologi; med overdådig arkitektur som gir oss hakeslipp med tilhørende førsteklasses grafikk; og med diger, diger lyd. Ekte forståsegpåere kaller det gjerne Hollywood-versjonen (les: vulgærversjonen) av japanske mesterverk som Devil May Cry og Ninja Gaiden; et spill som kompenserer for manglende nyanser og finesse ved å pøse på med rent og skjært volum. Slik skal det være. God of War er rock, ikke jazz.

Forventning og skepsis

Vi har store forventninger til et nytt God of War-spill. Vi vet at PS2-utgavene begge har oppnådd klassikerstatus innen sjangeren; og vi vet at det ikke er her Sony først og fremst sparer på produksjonskostnadene. Vi vet også at utvikleren Ready At Dawn - som stod bak Daxter fra 2006 - er i bedre stand enn de aller, aller fleste til å virkelig få PSP-skjermen til å gnistre.

Samtidig er det grunn til skepsis. Chains of Olympus er lommeutgaven av et spillkonsept som først og fremst synes spesialdesignet for størrelse. Kan det på noen som helst måte unngå å fremstå som en fattigmannsutgave? Vil de eksperimentere og endre på formelen for å tilpasses spillvaner assosiert med bærbare spill? Skal Kratos liksom ut på et lite eventyr?

Neida, de kødder ikke med formelen. For å presisere: De kødder virkelig ikke med formelen. Alle seriens signaturtrekk er samvittighetsfullt reprodusert helt ned til hvilke knappekombinasjoner som tilhører hvilke angrep. Her finner vi de svikefulle gudene; arkitekturen; raseriet; de pompøse monologene; øyeblikkene som definerer Kratos' brutalitet (som når han knuser en perserhøvdings hode med en trekasse; eller når man får ekstraliv ved å drepe lidende sjeler i dødsriket); de digre sjefene; de omstendelige voldsanimasjonene; alt akkompagnert av mektige basunfanfarer. Dette er God of War slik vi kjenner God of War. Ikke mer, bare mindre.

Sagt annerledes: Ingen vil gi dette spillet ekstrapoeng for å ha tatt vågale sjanser. Hvert poeng det får har det tjent med et møysommelig blikk for detaljer og ren kvalitet i utførelsen.

Betong og granitt

Chains of Olympus er satt før det første spillet i serien. For de uinnvidde: Kratos er en forhenværende hærfører fra Sparta som inngikk en avtale med krigsguden Ares. Avtalen innebar at Kratos byttet bort sitt liv og sin sjel, og tilbake fikk han styrke. Et liv i de krigerske gudenes tjeneste innebærer imidlertid en bieffekt; at Kratos konstant blir hjemsøkt av grusomme minner og mareritt.

Ready At Dawns mandat har vært å utbrodere Kratos' tid som gudenes tjener. Etter å ha stanset persernes inntog får vår hardtslående antihelt i oppdrag å gjenopprette verdens naturlige orden. Den blir nemlig sterkt forstyrret ved at selveste solguden Helos faller fra himmelen, noe som i ytterste instans vil gi drømmeguden Morfeus uforholdsmessige mengder ufortjent (får vi tro) makt. Et rent rutineoppdrag for folk av Kratos' kaliber, med andre. Imidlertid dumper Kratos i samme slengen borti elementer av mer personlig natur, og uten å røpe for mye kan jeg si at vi også får et aldri så lite gløtt av en mykere side av hardhausen. Skjønt, i denne sammenheng blir det litt som å sammenlikne betong og granitt.

Historien er nok ikke like stram og fokusert som de eventyrene vi har sett i seriens tidligere utgaver, og det tar litt tid før den kommer skikkelig i gang. Når den først finner formen løfter den seg, og når rulletekstene går er det ingen tvil om at opplevelsen har vært langt større enn tommene på skjermen skulle tilsi. Filmsnuttene er forbilledlig integrert i spillopplevelsen og holder oss fast i universet, og de gode stemmeskuespillerne bidrar til at Chains of Olympus blir et verdig tilleggskapittel i God of War-sagaen.

Spektakulært og intuitivt

Mesteparten av spilletiden går med til å dele ut forskjellige varianter av juling. God of Wars kampsystem er kanskje ikke det dypeste som er å oppdrive, men ingen kan krangle på hvor spektakulært og intuitivt det hele er. Har du spilt forgjengerne vet du nøyaktig hva du får - og det er i aller høyeste grad ment som et kompliment. Ready At Dawn har gjort en imponerende jobb med å overføre kampsystemet til punkt og prikke, og kjennere av serien vil ikke bruke mange minuttene på å omstille seg før de reproduserer sine favorittkombinasjoner som den naturligste ting i verden.

PSP mangler som kjent noen knotter og knapper i forhold til PS2s Dual Shock-kontroll. Mest spent var jeg på hvordan Ready At Dawn ville løse mangelen på en høyre analogspake. I PS2-utgavene ble denne brukt til rullemanøveren; en funksjon som i hvert fall undertegnede utnyttet på det groveste på høyere vanskelighetsgrader. I Chains of Olympus ruller man ved å dytte på analogknotten mens man holder inne begge skulderknappene. Det fungerer i og for seg greit, men det er ikke til å komme bort ifra at den defensive manøveren som tidligere var lettest tilgjengelig nå er blitt mer omstendelig. Dette stiller større krav til at man er flink til å time blokkeringer med skjoldet, noe som fører til at fienden bedøves i ett sekund eller så; nok tid til at man kommer seg på offensiven igjen.

I trengte situasjoner finner jeg endatil ofte at jeg forsøker å hoppe unna der jeg tidligere ville ha rullet. Dette henger også sammen med at noen av områdene sliter litt med kollisjonssensoren; eller at noen hindringer blir så små på skjermen at man ikke ser dem. Blir man trengt inn i et hjørne av en diger minotaur kan man godt oppleve at det er umulig å rulle vekk selv om det ser ut som om det er plass. Å hoppe fungerer bedre, men det merkes at det ikke er en manøver som egentlig er designet for forsvar i kamp.

Kameraføringen er i det store og hele forbløffende god. Man har alltid oversikt, og regien gjør en glitrende jobb med å guide oss dit vi skal. Kameraet viser oss traseer og åpninger og gir oss hint på elegant vis, og utsnittene det velger trekker oss umerkelig i rett retning.

Imidlertid er det ikke helt uten problemer. I noen situasjoner fokuserer det i overkant langt ut for å gi oss fullstendig oversikt over en slagmark. Dette fører til at Kratos blir en bitteliten samling piksler, og det er vanskelig å bedømme utgangsposisjoner og avstandsforhold. En minotaur har for eksempel tre forskjellige angrep som krever tre vidt forskjellige unnamanøvre, og da blir det viktig å kunne bruke forholdsvis subtile animasjoner til å forutse hvilket angrep den innleder. Det virker dessuten av og til som om vi har klaring for et angrep, men så deiser man like fullt i bakken når det blir så smått.

Grafisk underverk

I følge Ready At Dawns egen hjemmeside er Chains of Olympus deres aller siste PSP-prosjekt. Det er synd, for ingen har bevist at de får så mye ut av den vesle maskinen som denne utvikleren. Chains of Olympus er et grafisk vidunder; intet mindre. Alle overflater er skarpe og klare; det foregår i svære, stemningsfulle og detaljerte omgivelser; animasjonene er forseggjorte; og både lys, skygge og partikkeleffekter er av ypperste klasse. Spillet pøser på med fiender uten at vi merker noen videre stotring i bildeoppdateringen, og, kanskje mest imponerende av alt: lastetidene er forsvinnende korte. Det føles nesten som PSP på steroider.

Omgivelsene er både stilsikre - umiskjennelig God of War - og varierte. Det er et lineært spill med noen få muligheter for utforsking av hemmelige rom hvor man finner bokser med gorgonøyne for å oppgradere livslinjen og føniksfjær for å oppgradere magilinjen. Ready At Dawn har lagt inn flere slike hemmelige bokser enn det er mulige oppgraderinger - antakelig for å passe på at ingen skal behøve å stille til siste sjefskamp uten full opprustning - og de man finner etter at livslinjen og magilinjen er full gir i stedet en generøs dose rød essens. Rød essens samler man i første rekke fra slagne fiender, og den kan man bruke til å oppgradere våpen og magi.

Også på lydsiden leverer Chains of Olympus topp kvalitet. Lydeffektene drypper av tyngdekraft, og den tungt orkestrerte musikken er akkurat like bombastisk som Kratos selv. Saftige øretelefoner er obligatorisk.

Historiemodusen er ikke overvettes lang, og man kan forvente å nå slutten innen 5-7 timer. Selv om det befinner seg i den korte enden av spekteret er det fremdeles innenfor sjangerens norm, og det er selvsagt ingenting i veien for å prøve seg på de tøffere vanskelighetsgradene etterpå. Den tøffeste av dem, «God Mode», er kun tilgjengelig etter at man har rundet spillet en gang, og den bør være en solid utfordring for noen og enhver. Spillet byr også på «Challenge of Hades», hvor man må nedkjempe fiende i forhold til bestemte parametre.

Konklusjon

Med Chains of Olympus bekrefter God of War-serien sin posisjon som en av verdens aller tøffeste spillserier. Det er en triumf for seriens intuitive spillbarhet at den overlever overgangen til lommeformatet uten noen større justeringer, og det er en triumf for Ready At Dawn at de virkelig makter å levere et stort eventyr på en liten skjerm. Kanhende er det en enda større triumf for PSP som plattform.

Det er muligens ikke spillet du plukker frem på bussen for å spille i korte bolker, men på den andre siden er det allikevel noe fryktelig riktig over at Chains of Olympus kommer til PSP. Det var liksom dette maskinen skulle handle om: maks opplevelse i minimal innpakning.

Riktignok er eventyret ikke fullt så storslagent og episk som vi har sett i seriens to foregående spill, og noen vil synes at Ready At Dawn har hatt litt for mye respekt for kildematerialet. Men la oss være realistiske: mektigere, tøffere, penere og mer gjennomarbeidet enn dette har et håndholdt spill knapt nok noen sinne vært. Chains of Olympus er en aldeles utsøkt flik av God of War-universet å ha med seg i lomma.

Vurdering


God of War: Chains of Olympus PSP PSP 9/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 26. mars 2008
  • Plattform: PlayStation Portable
  • Utgiver: SCEE
  • Utvikler: Ready at Dawn Studios

Kommentarer (16)

Forsiden akkurat nå

Til toppen