Anmeldelse

Legend: Hand of God

Det er merkelig hvordan kirkegårder i fantasy-baserte actionrollespill alltid er mange ganger så store som landsbyene de hører til, og det uten å telle med de mange etasjene med katakomber under dem. Egentlig er det merkelig at innbyggerne i slike rollespillverdener har kirkegårder i det hele tatt, i og med at de alltid ender opp med å bli fulle av levende skjeletter (som på magisk vis kan bevege seg på tross av at de ikke har muskler) og zombier. Jeg tror jeg ville vurdert å kremere bestefar, fremfor å risikere at han kommer tilbake i halvråtten tilstand for å spise hjernen min.

Du må selvsagt utforske noen katakomber i løpet av spillet.
Du må selvsagt utforske noen katakomber i løpet av spillet.

Klisjé på klisjé

Det er også merkelig hvordan skog og mark alltid kryr av monstre, gobliner og banditter, som står rolig og ser på innbyggerne i landsbyen eller bondegården et titalls meter unna, men går amok med en gang de ser en tungt bevæpnet helt vandre forbi. I det hele tatt er det litt rart at villsvin, banditter og store troll ikke har noen som helst problemer med å tolerere hverandre i disse skogene. Når det er så enormt mange av dem, skulle en tro at det ble litt lite å spise – det er jo ikke hver dag at det kommer en mektig helt forbi.

Og hvorfor går egentlig villsvin rundt med våpen, penger og helsedrikker? Hvor har de dem skjult, egentlig? Vent, jeg vil ikke vite det. Jeg har drukket for mange helsedrikker som jeg ukritisk har plukket opp fra døde dyr, til at jeg ønsker å få vite hvilket av kroppens hulrom de har lagret dem i. Kanskje de har gått gjennom hele fordøyelsessystemet, sammen med de forrige eierne. Det blir bare ekkelt.

Uansett, det var Legend: Hand of God vi skulle snakke om. Dette er et fantasy-basert actionrollespill, og uansett hvilke sjangerklisjeer du kan tenke deg, er sjansene ekstremt gode for at du finner dem i dette spillet. Bare hør på historien: Her må du redde en middelalderverden, som er truet av en demonisk figur. Den eneste måten du kan drepe denne demonen på, er å finne en magisk gjenstand («Hand of God», selvsagt). Men denne gjenstanden er delt opp i mange biter, og hver bit befinner seg i sin egen avkrok av det Midgard-klonede landet spillet foregår i. Hørt den før?

Han skulle bare ha visst.
Han skulle bare ha visst.

Vent litt, jeg kom på en fantasyrollespillklisjé Legend: Hand of God mangler. Rotter. Det er faktisk verd å feire – rotter burde vært utryddet fra sjangeren for evigheter siden, så takk til Master Creating for å ha droppet dem fra dette spillet. De har riktignok erstattet rottene med kråker, men la oss ikke være for kritiske her.

Ingen gameplayoverraskelser

Også når det kommer til gameplayet er Legend: Hand of God helt ordinært. Du begynner i det små, med simpelt utstyr og puslete muskler. Når du dreper de hundrevis av monstrene som befolker spillområdene, får du erfaring. Etter hvert som du får nok erfaring, går du opp i nivå, og kan forbedre egenskapene dine. Så gjentar du prosessen, om og om igjen, til du er mektig nok til å drepe selv den ondeste demonen.

Monsterdrepingen avbrytes av turer tilbake til nærmeste kjøpmann etter som ryggsekkene dine blir fylt opp av alt det unyttige skrotet du fristes til å stjele fra nylig avdøde fiender (eller de mange kistene og tønnene du finner rundt om i spillets verden). Dette selger du selvsagt for skinnende gullmynter, som du kan bruke til å kjøpe nytt og bedre utstyr.

Du har to ryggsekker som du kan fylle med magiske drikker og annet skrot.
Du har to ryggsekker som du kan fylle med magiske drikker og annet skrot.

Figuren din kan selvsagt skreddersys underveis. Helt i starten får du velge to forskjellige områder som du vil at figuren din skal fokusere på. Velger du for eksempel nærkamp og livsmagi, ender du opp med en klassisk «paladin»-klasse. Hver gang du går opp i nivå kan du så distribuere poeng ut på ulike typer egenskaper innenfor de to valgte områdene. Noen av disse egenskapene er av typen som alltid er aktive (for eksempel bedre blokkeringskunnskaper), mens andre aktiveres underveis (for eksempel helbredelsesmagi). I tillegg kan du selvsagt distribuere ut attributtpoeng, på styrke, intelligens, utholdenhet og smidighet.

Ordinært, men moro

Legend: Hand of God skal altså ikke få noen som helst pris for nytenkning. Men det viktigste spørsmålet er selvsagt om det er moro, og her er heldigvis svaret ja. Legend: Hand of God er først og fremst svært solid. Alt fungerer godt, grafikken er pen og stemningsskapende og det hele er godt balansert. Etter hvert som du utforsker nye områder finner du nye fiender, som holder et rimelig konstant nivå i forhold til figuren din. Noen ekstreme fiendesjefer må du regne med å slite litt ekstra med, men med nok helsedrikker går også disse ned til slutt.

I tillegg får du en jevn strøm med erfaring, som sikrer at det aldri tar for lang tid mellom belønningene (i form av nye nivåer, og tilgang på nye egenskaper). Dette er en god ting, da det gjør at du alltid har ett eller annet oppnåelig mål å kjempe mot, noe som igjen gjør gameplayet mer engasjerende. I løpet av spillets gang vil du også besøke en rekke varierte omgivelser, og kjempe mot mange forskjellige typer fiender. Hvert område har sine egne lokale monstre, fra slangemonstre i ørkenen til isblåsende steinstatuer på de forblåste og snødekte fjelltoppene.

Joachim mot Goliat.
Joachim mot Goliat.

Samtidig er ikke gameplayet i dette spillet spesielt minneverdig. Det fungerer omtrent som de fleste andre spill av denne typen, og er verken mer eller mindre morsomt enn det vi er vant med. Mesteparten av tiden bruker du på relativt hjerneløs monsterslakt, og enten du dreper gufne skjeletter i mørke katakomber eller brautende orker på de store slettene, bruker du stort sett de samme taktikkene hele tiden.

Fiendene fødes på ny

Det er ett element ved Legend: Hand of God som jeg ikke er veldig begeistret for. Når du starter å spille etter å tidligere ha lagret og avsluttet spillet, har alle monstrene du har drept på mystisk vis våknet til live igjen, og du begynner også ved forrige teleporteringsstein. Dette er en gameplaymekanisme andre spill i sjangeren også bruker, og jeg går ut i fra at en av grunnene til dette er at det holder filstørrelsen på det lagrede spillet nede (samtidig som det alltid er mulig å forbedre figuren i enklere omgivelser, om du sliter med å komme forbi et spesielt punkt).

Resultatet er i alle fall at hvis du var på vei til en ny teleporteringsstein da du plutselig måtte slutte å spille, må du drepe de samme monstrene om på nytt neste gang du starter. Dette betyr for så vidt mer erfaring, men det er ikke spesielt underholdende å renske de samme områdene flere ganger, og det gjør også at du ikke føler noen spesiell triumf når du har rensket et område, fordi du vet at alle de drepte fiendene vender tilbake neste gang du spiller.

Snøeffekten er ganske troverdig.
Snøeffekten er ganske troverdig.

I forhold til presentasjon gjør Legend en helt kurant jobb. Grafikken holder et rimelig høyt nivå, og detaljer som snøføyk på fjellet og glisne steinvegger i katakombene gjør at verden bringes til live på en overbevisende måte. Pakken kompletteres av fiffige animasjoner og realistisk fysikk. Legend representerer egentlig ikke noen nevneverdig forbedring i forhold til sjangerens forrige storspill, Titan Quest, men det er ingen grunn til å klage over hva vi får servert her.

På lydsiden har vi en haug flotte (men ikke spesielt distinkte) bakgrunnsmelodier og helt ordinære lydeffekter, samt litt stemmeskuespill av varierende kvalitet. Med deg på reisen har du en liten fe, og skuespilleren som tar seg av denne rollen er en kjent stemme fra mange sentraleuropeiske spill. Her gjør hun en av sine dårligste roller til nå, men heldigvis holder hun for det meste kjeft. Dette er uansett ikke et spill hvor du bør bry deg særlig om skuespillerprestasjoner – fokuset er helt og holdent på monsterdreping, og ikke på lange og velskrevne dialoger.

Vær forresten oppmerksom på at dette spillet ikke har noen flerspillermodus overhodet. Jeg følte ikke dette som noe savn, men jeg er klar over at mange ser på en omfattende flerspillerkomponent som en essensiell del av et actionrollespill av Diablo-typen.

Sultanen er en snik.
Sultanen er en snik.

Konklusjon

Legend: Hand of God har egentlig underholdt meg mer enn jeg føler det fortjener å gjøre. Det er så generisk og forutsigbart som det overhodet er mulig å bli, og verken gameplay, historie eller noe annet stikker seg ut som unikt eller spesielt interessant. Likevel er det moro, sannsynligvis fordi det klarer å fange den vanedannende følelsen av at figuren din stadig blir bedre, samtidig som du hele tiden finner nye og potensielt spennende våpen, rustninger og andre typer gjenstander.

Kort sagt: Dette er ikke et spill som fortjener særlig mye oppmerksomhet når vi oppsummerer spillåret 2008, men jeg har hatt mange timers hjernedød moro med i spillets selskap, og jeg tror sjansene er gode for at andre også vil like det.

Merk: For øyeblikket er den engelskspråklige versjonen av Legend: Hand of God primært tilgjengelig på distribusjonskanalen Gamersgate.

Vurdering


Legend: Hand of God Windows Windows 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: Ikke fastsatt
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Paradox Interactive
  • Utvikler: Master Creating

Kommentarer (10)

Forsiden akkurat nå

Til toppen