Anmeldelse

Need for Speed: Carbon

For riktig lenge siden handlet Need for Speed-spillene om å dekke behovet for fart og spenning. Om å sluke mil etter mil med landevei i eksotiske supersportsbiler. Det eneste behovet Need for Speed: Carbon dekker er trangen til å ha den mest glorete bilen i gata.

Alternativ tekst mangler
Skjermbilde fra Xbox 360-versjonen

Når høstmørket senker seg kryper usunn ungdom ut av hullene sine, inn på kjøkkenet hvor mor har smurt brødskiver med Nugatti, og videre ut i garasjen. Garasjeporten glir opp, og ut av de dunkle lysene glir den ene høyglanslakkede kjerra etter den andre. Det er på tide å innta byen, for det er der respekt vinnes.

Alle gode ting er fire?

For fjerde gang tar EA for seg gateracing. For fjerde gang får vi trimme og style Toyota Supra, Nissan Skyline og Mazda RX7. For fjerde gang blir vi kastet ut i mørklagte bygater som er så sterile og uinteressante at vi lengter etter en livlig saltørken. Uansett hvordan vi snur og vender på Need for Speed: Carbon lukter det resirkulering. Dessverre er en betydelig del av dette kompost.

Det er imponerende (og skremmende) hvordan EA har klart å ta over så godt som hele markedet for arkaderacere. Og det ved hjelp av en spillserie som aldri har vært i nærheten av toppklasse hva spillmekanikk angår. På magisk vis suger de inn bilinteressert ungdom, og blender dem med neonlys, lystgass og rapmusikk. Da blir middelmådig kjørefølelse tilgitt eller til og med oversett. Det er en drøm av et forretningskonsept. Å selge bøttevis med bilspill til kunder som ikke bryr seg fletta om bilkjøring.

Alltid når spillets svake kjørefølelse trekkes frem, skyldes det på at vi ikke har med en simulator å gjøre. Det er selvsagt riktig, men bør vel forvente å bli underholdt? Er det slik at alle svakheter automatisk kan gjemmes bak arkademerkelappen? Det synes ikke jeg.

Alternativ tekst mangler
Skjermbilde fra Xbox 360-versjonen

Ingen arkadekonge

En simulator er underholdende dersom den gir deg følelsen av å virkelig kjøre bil, mens gode arkadespill får frem smilet ved å karikere bilkjøring. Ved å forsterke de mest intense aspektene ved racingen. Et godt eksempel på det er FlatOut 2, som byr på heseblesende arkademoro. Need for Speed: Carbon er ikke engang i nærheten. Ja, det er kult å style bilene, og ja, de ser ut som de er hentet rett ut av en b-film. Men hva hjelper vel egentlig det når selve kjøringen er middelmådig? Tydeligvis ganske mye, for spillet rives ut av butikkhyllene.

Det største problemet er den fullstendige mangelen på utfordring. Riktignok møter du på en og annen gjengleder i overlegen bil, men det kreves aldri stort av deg. Du kan kjøre gjennom samtlige byløp uten å røre bremsen. Ikke bare går det greit, du vinner også. Det høres kanskje heftig ut, men gatehjørner rundes i 180 km/t uten at det er det minste nervepirrende. Du glir som på skinner gjennom byen, nesten uansett hva nåla peker på. Den største utfordringen får du i Wii-versjonen. Ikke fordi den er noe bedre, men fordi styring med bevegelsessensorene er serdeles upolert og vinglete.

Hva er da vitsen? Det skal jeg fortelle deg. Du må gjennom disse uinteressante løpene for å få låst opp nye biler og deler. Det er ikke like morsomt å kjøre som å bygge. Det vet selvsagt EA. Når løpene i seg selv ikke klarer å holde på interessen, bruker man dem som et tidssluk. Som et virkemiddel for å spre byggemoroa utover. Hvorfor skulle den lokale bilforhandleren ellers nekte deg å kjøpe hva lommeboka tillater? Svaret er enkelt. Etter å ha bygd drømmebilen hadde du blitt lei på en halvtime og advart alle du kjenner mot å kjøpe spillet.

Alternativ tekst mangler
Skjermbilde fra Xbox 360-versjonen

Kort karriere

Karrieremodusen er i seg selv ikke spesielt lang. I løpet av et par kvelder er du kongen i byen. Det skjer ved at du vinner områder. Hvert område eies i utgangspunktet av en av flere gjenger. Ved å delta på løpene der utfordrer du dem. Det er to eller tre løp på hvert sted, om du vinner to av dem tar du også over området. For hvert løp du vinner låses det opp nytt innhold, og det samme skjer når du tar over et nytt område. Du må altså ikke kjøre alle løpene (takk og lov), men kan luke ut de som ser kjedeligst ut. Blant konkurranseformene finner du sladding, løp, sprint, tidskonkurranser og fartskonkurranser. Alle bortsett fra sladding dreier seg om å kjøre fortest mulig, men det er verdt å merke seg at du kjører alene i tidskonkurransene. Det betyr at du slipper å holde ut med plagsomme datamotstandere.

Det skal sies at det ikke bare er datamotstandere som har svekkede sjelsevner. Det gjelder i høyeste grad lagmedlemmene dine også. Inspirert av spill som Juiced kan du i år rekruttere sjåfører til laget ditt. Disse gir ulike bonuser, men kan også spille en aktiv rolle i løpene. Det finnes tre typer sjåfører, men du kan bare ha med én i hvert løp. De mest anvendelige kan blokkere en av motstanderne på kommando. Det betyr at vedkommende skyter av gårde i rakettfart og prøver å kollidere med en motstander. Noen ganger med suksess, noen ganger blir det skivebom og andre ganger tar han ut deg i stedet.

I tillegg finnes det førere som spesialiserer seg på å kjøre foran deg, slik at du kan ligge i dragsuget bak dem. Uansett hvor fort du kjører, vil disse alltid kunne kjøre fortere. Det er nesten så en skulle tro at EA farer med juks og fanteri. Nesten. Den siste typen, speiderne, durer av gårde i sitt eget tempo og leter etter snarveier. Disse er faktisk enda mer ubrukelig enn de høres ut. Det positive er at de stort sett holder seg unna bilen din.

Alternativ tekst mangler
Skjermbilde fra Xbox 360-versjonen

Svak sladdemodus

Det er tydelig at EA tross alt har prøvd å tone ned harryfaktoren siden sist. Neonlysene er borte, og lystgassen får ikke lenger bilene til å fly lavt (bare nesten). Vi skulle ønske at de fulgte opp med en forbedret fysikkmotor også – det ville gjort et større utslag for helhetsinntrykket. Den nåværende fysikkmotoren er tydeligvis så utilstrekkelig at en har sett seg nødt til å by på to helt ulike regelsett for normal- og sladdemodus. Det er greit at de dedikerte sladdebanene er såpeglatte, men de ser også ut til å ha egne naturlover. Det samme gjelder sladdekonkurransene på landevei. Bilene sitter forankret til veien i et usynlig punkt mellom forhjulene, og rumpa til bilen dreier ganske fritt rundt dette punktet. Det ser kanskje fett ut, men det føles som å sykle på is med forbremsen inne.

Bilene er delt inn i tre kategorier; "tuner", "muscle" og "exotic". Hvilken klasse du velger bil fra i begynnelsen av spillet får innvirkning på hva som låses opp når i karrieren. Uansett møter du på mange godsaker. Alt fra Porsche Carrera til VW Golf er representert, og samtlige biler kan styles og trimmes etter eget ønske. Å se påklistra vinger og plastdeler på en supersportsbil er selvsagt til å gråte av, men hobbysadister har altså muligheten.

Lag dine egne deler

Nytt i årets utgave er "autosculpt" – et system som lar deg tilpasse de visuelle oppgraderingene selv. Når du for eksempel installerer en støtfanger, kan den formes ved hjelp av en håndfull parametere. I praksis vil det si at du kan tilpasse luftinntak, størrelse og så videre. Alt fra panser til felger kan modifiseres slik. Det gir deg ikke helt frie tøyler, men likevel mange lettilgjengelige muligheter. Kombinert med et utall klistremerker og vinyler, er det lett å skape et kjøretøy som ingen har maken til. Her er det lett å rote bort mye tid. Delene havner dessuten i en handlekurv, slik at du kan teste ut ulike kombinasjoner før du bestemmer deg for hva du vil kjøpe.

Alternativ tekst mangler
Skjermbilde fra PC-versjonen

Uansett bil er du imidlertid innen rekkevidde for lovens lange armer. Det betyr riktignok ikke at de får fingrene i deg. Politiet spyr ut biler, og alle bryter lydmuren om nødvendig, men ubrukelig kunstig intelligens setter en effektiv stopper for den trusselen.

Som vanlig ser bilene svært lekre og detaljerte ut. Det er også lagt ned arbeid i omgivelsene, men det hele blir dessverre for sterilt og kjedelig. Om natten er alle katter grå, og alle gater nokså like. Det er kanskje ikke kult nok, men spillet hadde hatt godt av racing i dagslys også. Den stadige mørke stemningen gjør rett og slett miljøene unødvendig monotone og uinteressante. Velpolerte, men kjedelige.

Ut på tur

Spillet foregår også i åssidene på utsiden av byen, uten at det tilfører spillet spesielt mye. Disse løpene går fra A til B, fra åssidene og ned mot byen. Svingene er mange og krappe, men også her gjør fysikkmotoren halve jobben for deg. Det viktigste med disse områdene er at det er her du må slå lederne av de konkurrerende gjengene. Under slike løp blir de ellers så massive rekkverkene erstattet med mer skrøpelige saker. Kjører du gjennom et av disse har du tabbet deg ut. Det er ikke vanskelig å unngå, men det bør likevel nevnes. Dette er nemlig de eneste situasjonene i spillet som kan kreve bremsing.

De ulike lederne, områdene og datastyrte motstanderne er tråklet sammen med en særdeles flau historie. Det betyr at du heller ikke denne gangen slipper unna småharry mellomsekvenser som åpenbart er ment å være kule. De er ikke kule. Faktisk er det akkurat like ukult å få servert disse klippene som det er å måtte kjøre løp for andre gang, bare fordi et eller annet uverdig kryp av en datastyrt motstander utfordrer deg.

Alternativ tekst mangler
Skjermbilde fra PC-versjonen

Når frustrasjonen brer seg i kroppen kan det være verdt å vurdere en tur på Internett. Det er selvsagt tilfredsstillende å vise frem skaperverkene til resten av verden. Fysikkmotorens svakheter kommer imidlertid tydelig til syne også her. Riktignok konkurrerer alle på like vilkår, men det er alt for lett å holde toppfart, og følgelig er det ofte mer flaks enn ferdighet som avgjør resultatet. Greit tidsfordriv, men neppe noe du kommer til å bli avhengig av. Spesielt ikke om du kjøper spillet til PlayStation 2, da får du nemlig ikke slik flerspiller i det hele tatt.

Konklusjon

I dragsuget av The Fast and the Furious klarte EA å legge fundamentet for en serie av bilspill som fokuserer mer på populærkulturen enn bilkjøring. Det er også både styrken og svakheten til spillet. På mange måter er det kult, og modifiseringsbiten briljerer, men faktumet er at spillet presterer å fri til massene uten egentlig å levere stort annet enn image. Need for Speed: Carbon er bilspillenes bimbo. Fullt av silikon, populært blant mange av gutta, men strengt tatt ikke all verden å samle på.

Vurdering


X360 | Windows | PS2
Nokså dårlig

Need for Speed Carbon Windows

Need for Speed Carbon Wii

Need for Speed Carbon PS2

Need for Speed Carbon X360

Need for Speed Carbon Windows Windows 4/10 X360 4/10 PS3 Wii 3/10 PS2 4/10 GC

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 2. november 2006
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: EA Black Box

Need for Speed Carbon Wii Wii 3/10 X360 4/10 PS3 PS2 4/10 GC Windows 4/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 2. november 2006
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: EA Black Box

Need for Speed Carbon PS2 PS2 4/10 X360 4/10 PS3 Wii 3/10 GC Windows 4/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 2. november 2006
  • Plattform: PlayStation 2
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: EA Black Box

Need for Speed Carbon X360 X360 4/10 PS3 Wii 3/10 PS2 4/10 GC Windows 4/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 2. november 2006
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: EA Black Box

Kommentarer (147)

Forsiden akkurat nå

Til toppen