Anmeldelse

Need for Speed: Undercover

Året er 1994 og Need for Speed tar spillverdenen med storm. Aldri før har et spill latt oss oppleve supersportsbiler på denne måten. Hver av dem er unike og interessante, og landeveiene innbyr til fri utfoldelse. Når radarvarsleren protesterte, var det opp til deg om du ville bremse under fartsgrensen eller gi jernet forbi fartskontrollen, med de konsekvensene det medførte.

Snut og sivilsnut

Vis større

Trailer: Need for Speed: Undercover #5


Vi hopper noen år frem i tid, til 2000. Denne gang fokuseres det utelukkende på ett merke: Porsche. Mange holder Need for Speed: Porsche 2000 som sin store favoritt blant Need for Speed-spillene, og ikke uten grunn. Her fikk vi nemlig utforske disse mesterverkene av noen biler til fulle.

Praktisk talt alt av Porsche var med, fra diverse 356-modeller til 911GT1. Fysikkmoren var relativt realistisk og bilene kunne trimmes og modifiseres etter eget ønske (da snakker vi ikke neonlys og aluminiumsvinger). Disse bilene fikk vi utforske på spektakulære veistrekninger. Verken dype skoger, høye fjell eller vakre kystområder fikk ligge urørt. Karrieredelen var lang, men progresjonen var god. Dessuten var motstanderne utfordrende uten å være frustrerende.

Fra realisme mot arkade

Et annet høydepunkt i Need for Speed-historien er Need for Speed: Hot Pursuit 2, som kom i 2002. Realismen var tonet et hakk ned, men fysikkmotoren gav oss et spill som var raskt og tilgjengelig, uten at det virket alt for fordummet. Supersportsbiler stod fortsatt i sentrum. Det samme gjorde de eksotiske omgivelsene. Med på lasset fikk vi også et politivesen som var fast bestemt på å slå ned på villmannskjøring. Det var duket for action og en lettere form for bilunderholdning. En trend serien har rendyrket i større og større grad siden den tid, i alt for stor grad vil mange hevde.

Derfor var det svært spennende at Black Box lovte oss at Need for Speed: Undercover skulle ta oss tilbake til seriens røtter. Når spillet nå er her, er det nærliggende å spørre seg hvilke røtter de siktet på. Need for Speed: Undercover har nemlig ingenting med de tidligere storhetene å gjøre. Tvert i mot, det minner faktisk mest om et overhalt Most Wanted. Supersportsbiler konkurrerer side om side med de obligatoriske japanske modellene, og eksotiske landeveier er ingensteds å se.

Spillverdenen består av tre bymiljøer knyttet sammen av landeveier. Dette burde danne et godt grunnlag for varierte og interessante omgivelser. Dessverre er situasjonen den motsatte. Fokuset ligger i all hovedsak på bykjøring, og de urbane omgivelsene er alt annet enn spennende. Faktisk er de både sterile og uinspirerende. Noen av landeveiene er mer tilfredsstillende, men de når på ingen måte banene vi kjente fra de tidligere spillene til knærne. Det blir rett og slett for tamt og ensformig.

Vaklende historie

Bilspill er ikke kjent for gode historier, og Need for Speed: Undercover gjør lite for å forandre på det. Som tittelen avslører, er du politi i sivil. Målet er å infiltrere en gjeng med fartsglade slemminger. Oppdraget er så topphemmelig at knapt noen i politiet vet om det, følgelig kan du ikke vente deg hjelp fra dem, snarere tvert i mot. De gjør alt de kan for å stikke kjepper i hjulene dine.

Dermed er det duket for rikelig med biljakter. Dersom de klarer å få tak i deg tre ganger i samme bil, blir bilen beslaglagt. I teorien. I praksis skal det godt gjøres å havne i deres klør i det hele tatt. De er svært innbitte, og så fort du får en liten håndfull etter deg, kan det være et svare strev å riste dem av. Ikke fordi de er spesielt gode førere, men når du ligger i 316 km/t i en McLaren F1 og blir tatt igjen av politiets magiske super-SUV, føles det nesten meningsløst å ha investert penger i en supersportsbil. Selv med gummistrikkmagien på sin side, har de likevel store problemer med å stoppe deg. De blir med andre ord mest et irritasjonsmoment.

Også motstanderne nyter godt av denne formen for juks. Det er mulig å kjøre fra dem, men da må de direkte utklasses. Ellers er de som knytt fast i bilen din. Kjører du dårlig, gjør de det også, kjører du godt, henger de med. Det merkes spesielt godt hvis du snurrer og blir hengende litt bak resten av feltet. I løpet av null tid er de tatt igjen, og du stormer rett opp i tet i en fart Northug vil misunne deg. Men så snart du er der, våkner motstanderne, og det skal svært mye til å kjøre fra dem. Det er umotiverende og uredelig. Essensen av svak spilldesign.

Nærmest utilgivelig

Det finnes bare ett brukbart argument for å velge en slik løsning: Det sparer utvikler for en delikat balanseringsprosess. De trenger rett og slett ikke ta hensyn til at spillere har ulike ferdigheter, eller at de møter en utfordring med forskjellige biler. De kunne selvsagt gått for ulike vanskelighetsgrader, eller delt bilene inn i ytelsesklasser, men slikt tar tid. Og tid er som kjent penger. Spesielt like før jul.

Samtidig har de trolig en fiks idé om at det maksimerer mengden drama og tette kamper for alle, uansett ferdighetsnivå. Realiteten er en annen. Det blir en kamp mot frustrerende spillmekanikk mer enn mot motstanderne. Seire kommer på tross av spillets juks. Tap kommer som en følge av spillets juks. Og det er virkelig ikke gøy å bli slått på målstreken av noen som ikke har rent mel i posen. Spesielt ikke når alt annet enn førsteplass regnes som tap.

For å slippe unna dette, kan du selvsagt flykte inn i flerspillerdelen. Her finner du de obligatoriske løpene og en politi-og-tyv-modus. I sistnevnte deles deltagerne inn i to lag. Halvparten blir tyver, den andre halvparten politi. Rollene byttes halvveis i omgangen. Tyvene skal hente en pengesekk, og ta den med tilbake til et avleveringssted. Politiet har i oppdrag å forhindre dette. Det høres spenstigere ut enn det er. Det er nemlig såpass vanskelig å stoppe en tyv i farta, at det har en tendens til å bli enveiskjøring.

Black Box har hevdet at Need for Speed: Undercover er et av de mest realistiske bilspillene der ute. Det er det reneste sprøyt, og det må de være klar over selv også. Det fungerer for eksempel bemerkelsesverdig godt å runde gatehjørner i 250 km/t uten å røre bremsen. Det er helt åpenbart at fokuset i all hovedsak har vært på å formidle bykjøring i vanvittige hastigheter, med lite eller intet hensyn til fysikkens lover. Det trenger ikke være negativt, men når et spill som er så enkelt å beherske kombineres med motstandere som henger fast i bilen din, føles ofte resultatet mer tilfeldig enn hva godt er.

Selektive sperringer

Det skyldes ikke bare motstandere som plutselig får superkrefter, men også tilfeldig trafikk. Som i tidligere spill i serien, er nemlig løypene avgrenset med sperringer som bare gjelder for løpets deltagere. Du ser dem som solide vegger, men øvrige trafikanter kjører rett gjennom. Det kan altså fort hende at en av dem bestemmer seg for å ta turen ut foran bilen din, uten at du får noe forvarsel eller en reell mulighet til å unngå sammenstøt.

Spillet lar deg virkelig føle at byen suser forbi, og trafikken på motorveiene kan by på skikkelige utfordringer i høy hastighet, men det skulle bare mangle i de latterlige hastighetene du oppnår. Når hodet forteller deg at du holder rundt 100 km/t gjennom byen, viser nåla det dobbelte, og når du passerer en personbil i 380 km/t på motorveien, burde det ikke føles som stakkaren holder 300 km/t. Det er mulig jeg spikker fliser, for spillet har definitivt øyeblikk hvor pulsen dras opp betraktelig og du føler at det går unna. Da er kanskje ikke tallet på speedometeret det viktigste.

Ikke uventet starter du med en liten sum penger, og mulighet til å kjøpe en rimelig bil. Ved å kjøre løp vinner du mer penger, som du kan bruke til å oppgradere bilen eller kjøpe nye biler. Dessuten vil spillet forsyne deg med nye og raskere biler under spillets gang, slik at du strengt tatt ikke trenger å kjøpe en eneste bil, med mindre du har lyst. Oppgraderingsbiten er menystyrt, og svært forenklet. I praksis dreier det seg om å kjøpe oppgraderingspakker i to eller tre trinn, hvor du i hvert trinn finner én pakke for ytelse og én for veiegenskaper. Det er også mulig å kjøpe løse deler, men det har liten eller ingen hensikt.

Vinn personlige bonuser

Ved å vinne løp tjener du også erfaringspoeng og egenskaper som forbedrer bilen din, gir økte inntekter og så videre. Dette er knyttet til din person, ikke til den enkelte bil. En ny vri man egentlig merker lite til i praksis. Viktigere er det at historien drives videre etter hvert som du går opp i erfaringsnivå.

Mellom løpene kan du fritt utforske miljøet rundt deg, men det er lite eller ingenting som oppmuntrer deg til å gjøre det. Spillet er svært menystyrt, og enten du skal delta i et løp eller kjøpe ny bil, er menyen eller kartet stedet å lete. Det fungerer utmerket på konsoll, men tilpassingen til mus og tastatur er så godt som ikke-eksisterende. Spesielt kommer dette til uttrykk i Autosculpt-delen, hvor du kan modifisere utseendet til støtfangere, skjørter og så videre. Det er nest inntil ubrukelig på PC, takket være upresis mus og tregt tastatur.

Historien er som sagt søppel, så det er lite trolig at den vil holde deg fengslet. Det spillet imidlertid kan skilte med, er en håndfull moduser med litt forskjellig vinkling. Vanlige løp over flere runder og A til B er gamle kjenninger. Den som vil utsette seg for politiets vrede, kan ødelegge et gitt antall politibiler på en begrenset tid, gjøre skadeverk for en viss sum eller delta i rene politijakter hvor målet ganske enkelt er å slippe unna.

Det mest spennende er nok likevel motorveiduellene, som foregår i kraftig trafikk. Vinneren er den som først klarer å lede med en forhåndsbestemt avstand. Det er bare å trå gassen i bunn og kjøre villmann gjennom rushtrafikken. Noe av årsaken til at denne modusen fungerer relativt godt, er at mulighetene for å gjøre feil er større, både for deg og motstanderen. Selv om gummistrikkeffekten gjør seg gjeldende også her, føles derfor resultatet litt mer fortjent.

Konklusjon

Need for Speed: Undercover ser lekkert ut, og ja, du får suse gjennom byer i latterlige hastigheter. Kontrollene er så enkle at selv bestemor kan dra spenstige unnamanøvere og svi gummi gjennom svingene. På overflaten er det både polert og tilsynelatende heftig, men det er dype og unødvendige skår i gleden. Omgivelsene er uinspirerende og kjedelige, og aggressiv juksing fra datastyrte motstandere ødelegger mye av moroa. Spillet er rett og slett litt sjelløst og uinteressant. De tidlige Need for Speed-spillene var eksotiske, dette er harry. Dessuten sitter vi igjen med følelsen av å ha spilt det før. Da het det Most Wanted.

Need for Speed: Undercover er i salg for PC, alle typer konsoller, og mobiltelefon. Anmeldelsen er basert på PC- og Xbox 360-utgaven.

Vurdering


Windows | X360
Middels

Need for Speed: Undercover X360

Need for Speed: Undercover Windows

Need for Speed: Undercover X360 X360 5/10 Windows 5/10 PS3 PS2 Wii DS PSP

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 20. november 2008
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: EA Black Box

Need for Speed: Undercover Windows Windows 5/10 PS3 X360 5/10 PS2 Wii DS PSP

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 20. november 2008
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: EA Black Box

Kommentarer (67)

Forsiden akkurat nå

Til toppen