Anmeldelse

007: Nightfire

Spionspill er morsomt, og det samme er Bond-franchisen. Likevel har blandingen, altså Bond-spill ikke vært noe særlig stort underholdningsbidrag til mine daglige spillestunder. Man skal vel egentlig være varsom, kanskje også sterkt kritisk når man tar for seg spill basert på filmverk.

Side 1
Side 2
Side 3

Nightfire, det nyeste bidraget til Bond-serien er likevel ikke direkte basert på en Bond-film, noe som på sett og vis er positivt ettersom Bond-spillene aldri har hatt en særlig god historie med å tolke film-manus. Nå skal det jo nevnes at en Bond-film på ingen måter er spesielt tradisjonelt i henhold til hva man kan greie å få til i et spill, da filmene som regel er dominert av enten enorme effekter og over-dynamiske scener som stort sett ingen spill greier å tolke riktig, eller romantiske elskov-scener med eksotiske jenter, noe som heller ikke tar seg særlig bra ut i spill. Du får liksom ikke film-følelsen av disse spillene, og derfor er ofte resultatet en heller døv tolkning av ellers gode filmer. Nightfire er altså ikke basert på en Bond-film, men er heller en fri historie skapt av utviklerne ved hjelp av alt det vår kjære agent er kjent for. Resultatet er heller vaklende, og selv om Bond-følelsen til tider skinner sterkt, blir det likevel aldri så underholdende som å benke seg foran TV-en med en av de gode, klassiske Bond-filmene. En ting er i hvertfall sikkert, GC-versjonen er langt bedre enn PC-versjonen.

Navnet er Bond, James Bond
Beklager, men jeg måtte jo bare fyre av med denne replikken nå i begynnelsen av omtalen. Joda, dette spillet oser av alt som har noe med Bond å gjøre, og singleplayer-historien er tilfredstillende bra lagt opp i forhold til det vi kjenner til fra før av. Bond har fremdeles en tendens til å omgi seg med vakre kvinner, ta i bruk et solid antall duppeditter utviklet av den legendariske Q, og kommer seg naturligvis ut av de fleste situasjoner uansett hvor oppgitt oss tilskuere er. Historien er som forventet ikke Oscar-materiale, noe Bond-filmene forøvrig aldri har vært likevel. Det hele handler om en organisasjon kalt Phoenix (ærlig talt, begynner ikke dette navnet å bli litt vel brukt nå?) som har blitt kalt inn på teppet for å rydde opp i ulike atomkraftverk verden rundt. Men dette heller edle formålet blir raskt druknet i Phoenix' egentlige planer om verdensdominasjon. Lederen for organiasjonen, Rafael Drake har nemlig planer om å bruke en romstasjon til å ødelegge verden, og det er ikke lenge før James Bond selv blir kalt inn for å nok engang redde en dødsdømt verden. Selv om historien er den samme for både PC og GC-versjonen er det likevel enkelte ulikheter i konstruksjonen av banene, samt måten historien er fortalt på. Selve spillopplevelsen er mye mer elegant i GC-versjonen, ganske enkelt fordi det inneholder enkelte oppdrag hvor skal kjøre alskens nydelige kjøretøy, hvor den mest markante naturligvis er den primanydelige Aston Martin V12 Vanquish. Disse banene fungerer som en flott avveksling fra den typiske skyte-orienterte spillestilen som dominerer de andre banene. PC-versjonen har dessverre ikke disse avvekslingene, og utviklerne har heller valgt å fylle inn spillet med enda mer skyting i stedet for. Resultatet er en langt mer monoton spillopplevelse som heller ikke bidrar til å gjøre et allerede kort spill lengre.

Det første man legger merke til med Nightfire er det flotte designet. Menyene og velkomst-introduksjonen er forrykende flott og stilfullt. Introduksjonsfilmen er fullstendig, typisk Bond med vakre kvinner som fyker over skjermen i all slags poseringer, og menn i pingvindresser som vifter med våpnene sine. For å være helt ærlig synes jeg introduksjonsfilmen var bedre enn dem man typisk ser i Bond-filmene. På hovedmenyen kan du velge om du vil spille multiplayer, eller "Nightfire" som er singleplayer-delen. På GC-versjonen kan du også lage forskjellige brukerprofiler, også kalt "Codenames". Hver profil kan ha forskjellig kontroll-oppsett, samt at profilen din sparer på diverse bonus-elementer du har plukket opp gjennom spillet. Dette er ikke tilfellet i PC-versjonen. Oppdragene fungerer på den typiske måten; du går gjennom dem på en linær måte, mens du hele tiden for forskjellige videosekvenser inn i mellom. Ettersom oppdragene utspiller seg vil du bli fortalt over radioen hva du skal gjøre etterhvert som du fullfører de objektivene du allerede har. Å si spillet er linært er kanskje en underdrivelse i seg selv. Banene er latterlig enkle, hvor du blir ledet som om det skulle være en rød tråd gjennom dem, mye takket være fortellerstemmen som stadig kommer med unødvendige tips til deg. Det er egentlig ikke særlig mye rom til strategi og taktikk i Nightfire, og det blir mer slik at du spiller gjennom en serie med hendelser som bare ligger der og venter på deg. Til tider kan spillet bli så til de grader lite interaktivt, at det hele føles som en film hvor du kun må trykke en eller annen tast for at den skal fortsette. Dette er litt synd egentlig, spesielt ettersom banene i seg selv er kreative og interessante. Men spillet suser forbi deg i en fart som tilsvarer Bonds nypolerte bil, og før du vet ord av det er spillet slutt. GC-versjonen stiller med tolv oppdrag, mens PC-versjonen bare har ni. Likevel føles det kanskje som om GC-versjonen går mye raskere, selv om jeg har en anelse om at denne versjonens underholdningsverdi kan ha noe av skylden for det.

007: Nightfire
Windows
007: Nightfire
Nintendo GameCube
Side 1
Side 2
Side 3
PC GC Spillverket

Les også

Siste fra forsiden