ANMELDELSE: Alpha Protocol
Anmeldelse

Alpha Protocol

Konspirasjoner, agenter og hemmeligheter

Kan rollespillsjangeren ta et skritt i en ny retning?

Internasjonale intriger, terrorisme, skruppelløse private selskaper, farlige våpen på avveie, hemmelige organisasjoner og du midt oppe i suppa – jo da, dette har potensial til å bli en kongelig rett for skikkelig gourmet-gamere.

Mange figurutviklingsvalg og fine evner.
Mange figurutviklingsvalg og fine evner.

Når actionrollespillet Alpha Protocol i tillegg blir laget av Obsidian Entertainment, med veteraner fra det guddommelige Black Isle Studios, er det ikke rart mange sitter klare med smekka rundt halsen, har latt den beste vinen lufte seg en halvtime og stilt smaksløkene til Defcon 1.

Frisk setting?

Som gammel rollespilltraver er det godt å se sjangeren bevege seg vekk fra de dagligdagse og velkjente fantasy- og science fiction-spillverdenene, og i stedet ta for seg noe så eksotisk og ukjent som vår egen nåtidsverden.

Dette er ingen lett oppgave, for i et Star Wars eller Dungeon & Dragons-univers så kan alle være helt enige om viktige fakta, for verdenene er jo kun oppfunnede skygger av vår egen. Menneskets eget liv og virkelighet på jorda er derimot mye verre å forstå, for her nytter det ikke å kun lese et par bøker, når enorme mengder av den informasjonen som finnes der ute stort sett er propaganda av aktører med en klar agenda.

Slik behøver et spillselskap ekte innsikt, dyp forståelse og mot til å takle kontroversielle temaer og utfordre veletablerte normer for å lage noe så ambisiøst som et moderne spiondrama. Hvis de faktisk ønsker å lage et spill med en realistisk historie med verdslig relevans.

Hvis de kun er ute etter å lage artig underholdning, lik den du som oftest finner i historier om James Bond, er det mye lettere å ikke legge fingrene i mellom fantasi og virkelighet, slik at fortellingen like godt kunne funnet sted i det ytre verdensrom eller en dal full av alver og drager.

Alltid ta med deg granater når du besøker en villa i Italia.
Alltid ta med deg granater når du besøker en villa i Italia.

Så, klarer Alpha Protocol å gjøre noe nytt med sjangeren? Svaret er ja, men aller mest nei. Hovedperson agent Michael Thornton er nemlig ikke først og fremst noen troverdig aktør i en ærlig fortelling om verdens storpolitikk. Han er i stedet en noe mer puslete og klisjéfylt utgave av Shepard fra Mass Effect.

Historie med potensial

Alpha Protocol er navnet på en hemmelig amerikansk spionorganisasjon. Den eksisterer slik at myndighetene kan sende agenter på farefulle og kontroversielle oppdrag, og samtidig nekte for at de har noe med spionene eller Alpha Protocol å gjøre hvis ting går i dass.

I god rollespillånd får du i stor grad lov til å utforme Michael Thornton som du ønsker. Bortsett fra utseende, hvor et av actionspillets ti bud heter at hovedpersonen må være en tradisjonell, kjekk hvit mann med kort mørkt hår, kan du velge Thorntons bakgrunn og evner. I tillegg velger du, i løpet av spillets samtaler, hva slags person han er og hvorfor han er agent.

Etter en opplæringsdel begynner du ballet i Saudi-Arabia, hvor farlige raketter har «kommet på avveie» og blir brukt til å skyte ned et passasjerfly. Din oppgave er å rydde opp i rotet og ta rakettene tilbake fra en arabisk terroristgruppe.

Få ting er likevel som de synes på overflaten, og du begir deg snart ut på en lang historie full av konspirasjoner, skjulte motiver og forræderske personer som kan ende med tredje verdenskrig, hvis du ikke greier å stikke kjepper i hjulene på komplottmakerne.

Fortellingen tar deg fra Midtøsten til Taiwan, Moskva og Roma. Du får møte haugevis av forskjellige personer underveis og et mylder av hemmelige organisasjoner. Alpha Protocols kanskje sterkeste element er alle mulighetene historien gir deg, for du kan nemlig i svært høy grad påvirke hendelsenes forløp, hvordan personer reagerer på deg og hva organisasjonene foretar seg.

En russisk yacht blir bordet og besetningen blir aldri sett igjen.
En russisk yacht blir bordet og besetningen blir aldri sett igjen.

Det er først og fremst dine samtalevalg som former fortellingen. Du skaper gode eller dårlige forhold til andre personer ved å velge forskjellige typer setninger. Når du snakker kan du som oftest velge mellom stiler som profesjonell, taktfull, aggressiv eller flørtende, og dette avgjør hvordan folk reagerer på deg. Hvis du vil at noen skal like deg må du forsøke å finne ut hvilke samtalestil de «tenner” på.

I tillegg til dette må du også ta mange valg i løpet av oppdragene dine. Du velger hvem som skal leve og hvem som skal dø, hvem du skal stole på og hvem du tror lyver, hvem du skal samarbeide med og noen ganger hvem du skal redde og hvem som må ofres. Slik gir Alpha Protocol deg mye frihet og du føler ofte at det virkelig er du som sitter i førersetet.

Rusk i maskineriet

Du bygger deg opp mapper som inneholder informasjon om de personene og de organisasjonene du møter, slik at du til en hver tid kan lese om dem og se hva du har funnet ut. Det blir likevel etter hvert et fryktelig styr å holde orden på hvem som er hvem og hvilke gruppe som forsøker å oppnå hva. Så hvis du skal være veldig presis og nøyaktig må du bruke masse tid på lesing av e-poster, dokumenter og analyser hvis du skal ha full kontroll på hva som foregår.

Hvis du ikke er tilhenger av slike dypdykk i detaljer er det også fullt mulig å la humla suse, og bare buse frem og nyte fortellingen og personlighetene i den. Dette er uheldigvis ikke like lett som i mange andre spill, for Alpha Protocol har nemlig en del problemer når det gjelder både innpakning og fremstilling.

Spillets skuespillerstemmer er noen ganger helt ok, men andre ganger ganske platte og tåpelige. De fleste av personene er heller ikke spesielt godt utviklet, og det er vanskelig å få et godt forhold til noen av dem. Selv ikke hovedpersonen er særlig interessant, han virker ganske blek og hul.

Hvem skal du velge?
Hvem skal du velge?

Selv om historien handler om seriøse temaer som terrorisme, private selskapers makt og internasjonalt diplomati, møter du på flere personer og organisasjoner som er så «over the top» og tåpelige at de virker fullstendig latterlige. Slik hopper Alpha Protocol frem og tilbake mellom det ultraseriøse og det klovneaktige. Som om du så filmen Kick Ass på ett øye og en episode av Battlestar Galactica på det andre.

Handlingen blir også fortalt gjennom tilbakeblikk, hvor du ser Michael Thornton bli avhørt av sjefen for et mektig internasjonalt selskap. En person som igjen ser ut som en blek skygge av «The Illusive Man» fra Mass Effect 2, hvor røykingen, håret og alt er på plass, bortsett fra at skuespilleren bak stemmen selvfølgelig på ingen måte kan nå opp til originalen.

Denne fortellerteknikken gjør egentlig ikke historien særlig mye bedre, men gjør den i stedet mer forutsigbar. Forhørene kan likevel minne noe om verbale duller, så du får i hvert fall tatt en del valg i dem og lærer din erkefiende å kjenne.

Upolert action

Selv om valgene du tar og historien du spiller er viktig, så er hovedinnholdet i Alpha Protocol de action-baserte oppdragene du begir deg ut på. Gjennom rollespillelementene velger du hvilke evner du skal trene opp, hvilket utstyr du skal ha på deg og du stiger i erfaringsnivå på tradisjonelt vis, men det er likevel action og kamp som står i sentrum.

Hemmelighetsfulle fiender fra en mystisk organisasjon.
Hemmelighetsfulle fiender fra en mystisk organisasjon.

Alpha Protocol heller i større grad mot å være et skytespill enn de fleste andre dataspill med såpass mange rollespillelementer jeg har sett. Du velger selv hvilke våpen du ønsker å bli god med, fra pistoler, hagler, maskinpistoler, automatgevær til bare nevene.

I tillegg kan du utvikle andre evner som gjør deg bedre til å snike, gjør deg tøffere fysisk eller bedre med ting som bomber og granater. Inne i hvert oppdrag velger du selv hva slags utstyr du skal ha med deg og hvilke taktikk du skal bruke for å nå dine mål.

Hvis du ønsker kan du snike deg frem og nesten ikke drepe noen fiender i et oppdrag, eller du kan storme inn med maskinpistoler og plaffe ned alt som rører seg. Uheldigvis virker ikke alle strategier å være like effektive, for spesielt i enkelte sjefskamper så er noen evner klart overlegne andre. Noen steder virker du nødt til å være i stand til å gjøre mye skade på lang avstand, og her er automatgeværet konge.

Bortsett fra et ubalansert våpensystem har også Alpha Protocol mange andre problemer når det gjelder action. De fleste fiendene du møter på er nemlig stokk dumme. De viser noe av den verste kunstige intelligens jeg noen sinne har sett. Selv om du nettopp har skutt en av lagkameratene kan de godt stille seg med ryggen mot deg. Du kan også ofte se dem stå og slå vilt om seg i lufta, selv når du er milevis unna. Slik er dine fleste vanlige motstandere lett hakkemat.

Det er kanskje bra at mange av fiendene er såpass håpløse, for spillets kontroller og brukergrensesnitt er på ingen måte optimalt, i hvert fall ikke på Xbox 360. Ettersom du tilegner deg flere og flere evner og mer og mer utstyr begynner det å bli veldig tungvint å finne frem til alt og bruke det i kamp.

Det er også tungvint å bruke dekning effektivt, og når han går sammenkrøket vagger Michael Thornton sakte og komisk frem som ei gås med alt for korte bein. Selve skytingen virker også noe upresis og kronglete, og selv om du fullt ut utvikler et våpen føler du aldri at du blir noen mesterskytter.

Nærkamp gjør også susen.
Nærkamp gjør også susen.

Spillet inneholder også en del «minigames» som avhenger av hurtig og presis bruk av kontrollene i løpet av få sekunder. Det er tre slike, hvor du enten dirker låser, kobler ledninger eller hacker datamaskiner. De er alle vanskeligere enn nær sagt alle slike «minigames» jeg har prøvd før, og hacking er spesielt strevsomt og irriterende. Du kan heldigvis utvikle evner og ha på deg utstyr som kan hjelpe deg gjennom disse hyppige prøvelsene.

Verken enten eller

Den upolerte trenden fortsetter når det gjelder grafikken. Alpha Protocol ser helt greit ut, men er på ingen måte like vakkert og detaljert som de fleste andre store og nye action eller rollespill. Grafikken er rett og slett noe utdatert, og blir ikke hjulpet av at det er lett å finne såkalte «glitches» og småfeil.

Gjennom mange slike svakheter, som dårlig kunstig intelligens, relativt dårlig utviklede personer, små-trøblete action og grafikk noe under pari, tipperr jeg at Alpha Protocol kanskje ikke faller i smak hos alle.

Det virker som om utvikleren kan ha bitt over for mye, og kunne trengt noen ekstra måneder med finpuss før spillet ble utgitt. Jeg er nok likevel personlig noe mer tilgivende når det gjelder slike feil når et spill har andre strenger å spille på, for Alpha Protocol flyter likevel bra og spillbarheten er helt ok.

Få av fiendene har hørt om ordet dekning.
Få av fiendene har hørt om ordet dekning.

Det er nemlig umulig å stikke under stol at spillet er veldig ambisiøst, og beveger seg i en verden som det helt klart er vanskelig å lage gode dataspill i. For selv om Alpha Protocol er noe tåpelig til tider, så rører det ved noen av verdens viktigste realiteter. Hvordan bør terrorisme bekjempes? Hvem er faktisk terrorister? Hvem har mest makt av stater, organisasjoner og private bedrifter?

Dette er temaer jeg mener spillet skal ha mye ros for å ta opp. Alpha Protocol klarer til og med å komme med enkelte politiske gullkorn underveis, når det viser interne e-poster fra et multinasjonalt selskap. Her beskrives taktikker for å fyre opp under konspirasjonsteorier, der lovbrudd har blitt begått, for å grumse til vannet, eller gjennomføre kostnadsanalyser som veier utgiftene for en produkttilbakekalling opp mot hva selskapet vil bli saksøkt for etter mange dødsfall.

Det er likevel ikke ofte spillet klarer å fange virkeligheten bak internasjonal storpolitikk, og det faller som oftest ut i et fantasibasseng hvor det kan plaske rundt med de fleste andre spiondramaer. Slik byr ikke settingen på mye nytt, til tross for alt dens enorme potensial.

Det finnes nok av ekte agenter og spioner der ute, fra Robert Bear til John Perkins, som er villige til å fortelle en sannhet som er mange ganger mer sjokkerende enn hva fiksjonsforfattere kan trylle frem. I virkeligheten behøver ikke mektige selskaper som Halliburton, Bechtel, Exxon Mobil eller Goldman Sachs å gjennomføre risikable komplott for å få staten til å gjøre som de vil, for i virkeligheten er slike selskaper staten. Den amerikanske filosofen John Dewey sa det rett ut, og kalte politikk den skyggen store selskaper kaster over samfunnet.

I virkeligheten finnes ikke hemmelige organisasjoner som Alpha Protocol, for det er ikke bruk for dem. Personer i viktige selskaper og internasjonale organisasjoner operer i stedet som slike agenter, og skadene de gjør er som oftest mange tusen ganger større enn hva ei gruppe skyteglade og todimensjonale «tøffinger» kan stelle i stand.

Pass deg for toget, det glemte nemlig jeg.
Pass deg for toget, det glemte nemlig jeg.

Konklusjon

Alpha Protocol er et godt og underholdende actionrollespill. Det har likevel klare svakheter som sårt kunne trenge mer finpuss og justeringer. Spillet har flere irritasjonsmomenter og innimellom en noe amatørmessig tilnærming til både historiefortelling og karakterskapning. Spillets styrker er friheten og mulighetene det gir spilleren, og en evne til å glimtvis røre ved vår viktige og for mange farlige hverdag. Selv om spillets historie på en måte blir mer realistisk helt på slutten, klarer ikke spillet å bli noe særlig annet enn et rent underholdningsobjekt.

Det forteller en historie vi har fått servert bedre andre steder, og går glipp av en sjanse til å si noe mer. Utvikleren viser innimellom nok kunnskap til å kunne ha tatt spillet et steg videre, og utvidet dataspillsjangeren, men faller igjennom som så mange andre. Hvis du ønsker realistisk underholdning og intriger om internasjonal politikk og terrorisme, så se filmen Syriana. Hvis du ønsker et ganske godt, men stort sett helt tradisjonelt actionrollespill, så spill Alpha Protocol.

Alpha Protocol er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og PC.

Kommentarer (17)

Forsiden akkurat nå

Til toppen