Nintendo har etter hvert lang erfaring med å Mario-fisere diverse sport og aktiviteter. Kappkjøring, fotball, golf og tennis har alle fått sterkt fotfeste i sopperiket, og med relativt ny konsoll er det klart vi skal ha nye innslag i sportsseriene også.
Siden det godt mottatte Mario Power Tennis på Gamecube, har annenhvert innslag i tennis-spillene med den multitalentfulle rørleggeren fått god og dårlig kritikk. Som et hint om Mario Tennis Fever, kan jeg avsløre at det forrige innslaget i Mario Tennis-serien, fikk god mottakelse her på bruket.
Alt kan løses med tennis
Det lille som var å spore av kritikk mot Mario Tennis Aces var at historiemodusen var kjedelig og en glorifisert opplæring. Det gjelder i aller høyeste grad også denne gangen.
Historien starter like før det skal være en tennisturnering i Mushoom Kingdom, men Daisy har blitt skikkelig sjuk. Bråkmakerne Wario og Waluigi dukker opp med en plan. Det finnes nemlig en gyllen frukt på en øde øy langt borte som kan hjelpe. Med luftskipet til Peach setter hele gjengen, Toad og Donkey Kong inkludert, av gårde.
Det var imidlertid ikke det medisinske eplet som gjorde at Wario og Waluigi ville til den fjerne øya. De har nemlig hørt nyss om en stor skatt, som den grådige duoen er mer interessert i.
Som tatt ut av Aladdin, vekker Wario og Waluigis grådighet onde krefter som beskytter skatten. Den skumle skyggen jager Wario og Waluigi ut av hulen sin, og gjør hele følget om til babyer.
Å plutselig være en smårolling er jo litt upraktisk når man skal spille tennisturnering. Men Toad har en idé; hvis de klarer å bekjempe uhyret som forvandlet dem, kanskje det vil omgjøre forbannelsen?
Av en eller annen grunn er løsningen tennis. Og at et spedbarn spiller tennis. Alt kan løses ved å være god i tennis. Men en baby er selvfølgelig ikke like sterk som en voksen.
Gjennom et nøye tilpasset treningsopplegg gjennom en lang rekke «mini games» trenes Baby Mario sakte, men sikkert opp til fordums storhet, og blir klar til å møte styggdommen.
Delen av eventyret som foregår på tennisakademiet er rett og slett kjedelig og ensformig. Det er en lang rekke av underlige «mini games», etterfulgt av en kamp mot en av de andre aspirantene.
En av de snakkende blomstene på akademiet oppsummerer det greit:
I den andre halvdelen blir også fort ensformig, hvor man møter en rekke utfordringer som løses ved å daske ting fram og tilbake med en tennisracket.
Ettersom kampanjen skrider frem, går Baby Mario opp i nivå og blir bedre på parametre som fart og hvor mye skru man kan gi et slag. Hvorfor har jeg ikke helt forstått. Nivået virker å være låst til kampanjen, ulikt Mario Golf Rush, hvor nivået og ferdighetene til figuren din også gjaldt utenom.
Det finnes heldigvis en rekke måter å spille tennis på utenom kampanjen også. Turnering mot computeren, «Trial Towers» – ti runder med forskjellige utfordringer, og kamper hvor du kan sette så strenge regler du bare vil. Selvsagt kan man også spille med bevegelseskontroller, som funker bra.
Problemet er at dette i stor grad bare er mer av det samme. Det tar ikke lang tid før man går lei. Det hjelper litt å spille sammen med noen andre. Det gjør kampene litt mindre forutsigbare, men moroa siver fort ut av ballongen her også.
Jo mer man spiller, dess flere figurer og racket-varianter låser man opp. Problemet er at jeg ikke vil ha de rare racketene. Jeg opplever veldig liten forskjell i figurene selv om de har ulike styrker og svakheter. Incentivet for å spille mer er ikke så sterkt som Camelot kanskje så for seg at det skulle være.
Som en feberdrøm
Fever viderefører de forskjellige slagene, høye lobber, rette, lave baller, skruslag og «backspin» som kan brukes for å tvinge motstanderen i ubalanse.
Men utvikler Camelot Software Planning, som er mest kjent for å utvikle Mario-sportspill, tar Mario Kartifiseringen av tennis til nye høyder i denne utgaven.
Årets gimmick er racketer med spesielle egenskaper, såkalte «Fever Rackets». Mens man slår ballen fram og tilbake lader man opp et spesialslag som gir deg en fordel, og motstanderen en ekstra utfordring. Én racket lager en stor isflekk midt på banehalvdalen, en annen lager en liten orkan, en tredje sprer bananskall man kan skli på.
Det er lett å tenke at slik skal det være i et Mariofisert sport-/partyspill, men jeg synes ikke det fungerer særlig godt i tennissetting.
Tennisbanene er for trange til at det er gøy. Jeg kan velge å skli på en banan, eller bli i et ugunstig hjørne fordi jeg ikke vil skli på en banan. Resultatet er at jeg sannsynligvis taper vekslingen uansett.
Det er ærlig talt morsommere å finne ut av hvordan du kan overliste motstanderen med vanlige slag.
Enkelte baner er også fulle av gimmikker. For eksempel er banen inspirert av Super Mario Wonder fullstendig galskap. Her dukker det opp flyvende flodhester, nettet blir til rør i forskjellig høyde, og andre scenarier inspirert av plattformspillet fra 2023. Men det blir for mye av det gode. Det er for mye kaos, til at man får helt med seg hva som skjer.
Konklusjon
Det er paradoksalt at Mario Tennis Fever er både for kaotisk og for ensformig. Men det blir liksom hverken fugl eller fisk.
Camelot lykkes ikke særlig godt med Fever-racketene. Den som gjør banen til is er grei nok, men når det blir oljesprut som gjør at du ikke ser hva du driver med, eller kaktuser som blokkerer veien for deg, tar det fra meg mye av muligheten til å påvirke spillet slik jeg vil.
Historiekampanjen er ensformig og langdryg, til tross for at den bare varer drøyt fire timer. Det var nok aldri ambisjonen fra Camelot å lage en fortelling på høyde med Clair Obscur, men sluttproduktet her vil jeg nesten kalle unødvendig.
Det er ikke det neste spillet jeg drar fram i sosiale lag dette her. Men om historien gjentar seg selv, er det bare å ha høye forhåpninger til det neste Mario Tennis-spillet, når enn det måtte komme.
