Notabene: I år har vi publisert rekordmange spillanmeldelser, ikke minst takket være en anmeldersjef i Øystein Furevik som tilsynelatende har gitt opp både søvn og fritid for lesernes skyld. Derfor tillater vi oss å gå løs på et lite sideprosjekt de neste ukene: Anmeldelser av årets nye julefilmer. I tillegg til, ikke på bekostning av annet spillinnhold. I tillegg.
Brødre på villspor
Jeg vet ikke fryktelig mye om Jonas-brødrene. Da de virkelig begynte å slå gjennom på midten av 00-tallet, var jeg nok allerede litt utenfor Disneys målgruppe – i hvert fall i teorien. Hanson-brødrene traff meg derimot som et balltre ti år tidligere (hvem kan vel glemme «Mmmbop, ba duba dop ba»).
Likevel vet jeg selvfølgelig hvem de krøllete brødrene er, og jeg har sannsynligvis hørt flere sanger fra dem enn jeg er klar over selv. Og når de lager en julefilm der de spiller karikerte utgaver av seg selv, så er det akkurat nok til å få meg interessert.
I A Very Jonas Christmas Movie følger vi Kevin, Joe og Nick Jonas gjennom en kaotisk reise fra London til New York for å rekke julefeiringen. Etter at «Unbreakable Bond»-turneen ender 48 timer før julaften, ser de frem til å komme seg hjem til jul – og vekk fra hverandre.
Et skjebnesvangert møte med julenissen (Jesse Tyler Ferguson, Modern Family) gjør det klart at brødrene har sklidd fra hverandre. Ikke profesjonelt – men personlig. Nissen vil selvsagt ikke godta at en familie ikke kommer overens i juletida, og kaster en forbannelse over dem: Ingen får komme hjem før de finner tilbake til hverandre som brødre.
Forfriskende selvbevisst
Jeg setter pris på alt fra juleklassikere som Alene hjemme og Love Actually til mer absurde nittitallsperler som Jingle All The Way. Til og med de generiske Netflix-julefilmene som har kommet på samlebånd de siste årene. Du vet hvilke, de hvor Chad Michael Murray spiller Chad Michael Murray i sju nær identiske romantiske komedier. Forventningene mine til A Very Jonas Christmas Movie lå trygt i dette landskapet. De var lave.
Det tok heldigvis ikke lang tid før filmen gjorde forventningene mine til skamme. De snaut 80 minuttene byr på ingen måte på en imponerende historie, men inneholder noen ganske underholdende musikalske innslag, en god dose selvironi og introspeksjon, samt en helt grei romantisk sidefortelling. Klassisk julefilmterritorium, men med litt mer sjarm og humor enn det jeg forventet.
Jonas-brødrene funker best sammen. De er morsomme, de er gjør narr av hverandre, og de skyver ikke unna mindre flatterende karakteristikker av seg selv. Resultatet er en troverdig brødredynamikk med vennlig erting og guttastemning, som føles langt mer ekte enn mange andre julefilmer klarer å oppnå. Jeg tror rett og slett på dem når de prater.
Chad Michael Murray, se og lær: Det finnes flere ansiktsuttrykk enn «bekymret rynke i panna mens jeg drar håret bakover og prøver å se kjekk ut». Beklager avsporingen.
Jo, altså. Kevin er den følsomme, men minst selvsikre, Joe den single kjekkasen som ikke tør å ta sjansen på kjærligheten, og Nick den nevrotiske planleggeren som holder i trådene og føler seg tatt for gitt.
Etter en rask faktasjekk hos kona viser dette seg å være nærme nok virkeligheten – og at de omfavner dette i filmen, gjør den mer sjarmerende enn forventet.
Kevin (om Joe): – Du er det elskelige ludderet.
Kevin: – Jeg er den relaterbare...
Nick: – Kjedelige?
Joe: – Verdens mest usannsynlige rockestjerne?
Kevin: – Jeg skulle si kjekk og relaterbar, men ok.
Dialogen er stappfull av små glimt som dette som både gjør at kjemien mellom brødrene blir troverdig, og avslører at de både er introspektive og tør å ta eierskap til hva store deler av internett tenker om dem. De to mest profilerte brødrene, Nick og Joe, er synlig mer komfortable foran kamera, men Kevin fungerer godt som en litt mer beskjeden motvekt i galskapen som følger dem på reisen hjemover.
«You're the worst Jonas brother» blir sagt flere ganger i ulike situasjoner til ulike brødre, noe som rett og slett er artig. At bruker ekte «fornærmelser» som folk lirer av seg på sosiale medier i dialogen med hverandre er både sjarmerende og avvæpnende.
Humoren sitter overraskende godt
Når den naturlige dialogen kombineres med enkel, men effektiv fysisk humor, treffer filmen ofte overraskende godt. Oppholdet på «det siste ledige rommet i Amsterdam», med en ødelagt dør som holdes lukket ved hjelp av teip, hyssing og håp, er et godt eksempel på noe filmen absolutt ikke hadde trengt å inkludere, men som blir morsomt fordi de stusselige forsøkene på å fikse det feiler og skaper litt ekstra friksjon mellom dem. Slik brødre ofte gjør.
Filmen er i tillegg god til å plante små frø tidlig som belønner årvåkne seere lenger ut i handlingen.
En tilsynelatende ladet, men likevel uskyldig krangel mellom Nick og Joe om hvem av dem som lanserte det beste duftlyset, er et flott eksempel: Et lettbeint og tilsynelatende isolert humoristisk poeng som senere blomstrer til en subtil, visuell punchline i filmens sluttakt.
Det gir oss også et av filmens beste sitater: «The world was not ready for Wick by Nick».
Kjendisgjestenes bidrag er mer varierende. Jeg elsker Jesse Tyler Ferguson som en utradisjonell versjon av julenissen, men det er flere kjente fjes her som helt sikkert treffer andre seere bedre enn undertegnede.
Joe sitt «tilfeldige» gjensyn med barndomsvenninnen, spilt av Chloe Bennet (Agents of S.H.I.E.L.D.), gir derimot et fint avbrekk til guttastemningen. Duetten deres langs kanalene i Amsterdam er et av filmens beste musikalske øyeblikk, og står i sterk kontrast til den mer tøysete tonen som dominerer nesten alle andre scener.
Og ja, dette er tross alt en Jonas Brothers-film, så det vil selvfølgelig være noen musikalske innslag her. Blant annet under filmens morsomste scene, når gutta i et desperat forsøk på å komme seg hjem, oppsøker en gammel teaterkollega (fantastisk spilt av Broadway-skuespilleren Andrew Barth Feldman) som har et soloshow i nærheten. Nick nøler umiddelbart; forrige gang de jobbet sammen, som far og sønn i den oppdiktede Alene hjemme-musikalen, gikk det dårlig.
Det ender selvfølgelig i en slags improvisert, rekonstruksjon av en av deres gamle sanger; en herlig miks av genuint imponerende synging, latterlig teit sangtekst og en kniving om oppmerksomheten med tydelige spor fra det tidligere samarbeidet som gikk skeis (musikalen varte visstnok bare tre uker).
Surrealismen og humoren som oppstår ved å flette inn en vaskeekte julefavoritt i Alene hjemme med dynamikken mellom Feldman og Nick som gamle musikalrivaler er et altfor kortvarig, men veldig morsomt grep.
Konklusjon
Jeg har fokusert på mye av det som Jonas-brødrenes film faktisk gjør ganske godt, men det må nevnes at det ikke er en prisvinnende historie i bunnen her. Det er enkelt, effektivt, og du har sett det meste hundre ganger før. Må lettfordøyelige julekomedier være så innovative? Absolutt ikke.
Juletematikken kunne gjerne vært mer fremtredende, og premisset er både trygt, velkjent og kanskje litt oppbrukt. Likevel gjør kjemien, humoren og introspeksjonen gutta spiller på lag med at filmen ikke sliter med å holde på interessen. Den blir ikke en juleklassiker, men jeg tror genuint at vi snakker om en av, om ikke den morsomste nye julefilmen for sesongen. Målt opp mot andre filmer i sjangeren lander vi et sted midt på treet – fortsatt langt unna Love Actually, men milevis bedre enn, for å ta et helt tilfeldig eksempel, Netflix-filmen The Merry Gentlemen med blant andre en viss Chad Michael Murray.
De musikalske innslagene treffer meg sånn passe. Det blir ikke for mange låter og de tar ikke for mye plass, noe jeg kan sette pris på. De blir også brukt effektivt for å drive historien videre, blant annet når de synger seg fra London til Amsterdam, så selv de som vil ha handling fremfor synging burde kunne tåle de musikalske avbrekkene.
Du vil ikke angre på at du så A Very Jonas Christmas Movie, men det er en viss fare for at du kommer til å søke opp Jonas Brothers-produkter etterpå. I hvert fall hvis du setter like stor pris på selvironisk brødrekjemi som undertegnede. Bare så du er advart.
Karakter: 7 av 10 julestrømper.
A Very Jonas Christmas Movie kan strømmes på Disney+ nå.
