Norske katastrofefilmer er visst i vinden for tiden, for ikke mer enn et par måneder etter Netflix' tafatte Troll-oppfølger skal vi nok en gang saumfare norsk natur på jakt etter monstre og myter.
Det skal ikke mye til for å overgå Troll 2, men den nye kinofilmen Kraken er, om mulig, enda mer intetsigende.
Norsk film på dypt vann
Denne gangen er også handlingen langt mer konsentrert – i stedet for å reise på kryss og tvers av landet, er store deler av filmen satt til ett sted: et oppdrettsanlegg i hjertet av Sognefjorden. Her har en teknologisk nyvinning gitt vann på mølla for den lokale laksemagnaten, men i jaget etter profitt og lukrative handelsavtaler har han vekket noe i dypet.
Vi følger Sara Khorami som marinbiologen Johanne. Hun har nær kjennskap til teknologien som er i bruk og personlig erfaring med flere av figurene på oppdrettsanlegget, og er dermed den perfekte kandidat til å undersøke mysteriene som oppstår både over og under overflaten.
Filmen bruker god tid på å la oss bli kjent med figurene og det lille lokalsamfunnet, og det er mer enn bare monstre som står på menyen: Underveis leker Kraken seg med hentydninger til både svunnen kjærlighet og ungdomsopprør, men disse ideene forblir for det meste i periferien mens hovedfokuset er konflikten på og rundt oppdrettsanlegget.
Vi får stadig små glimt av at ingenting er helt som det skal i mørket under fjorden – fisk som rømmer på land, turister som forsvinner i tåkehavet.
Filmen er heldigvis pen å se på mens man venter, med en rekke svært vakre naturbilder, men det tar likevel veldig lang tid før det skjer noe som helst av verdi.
Grunne karakterer
I mellomtiden går det for det meste i kvasitroverdig forskning og syltynne figurer.
Rollegalleriet er ikke voldsomt stort, men klarer likevel å få plass til mange av de vanligste (og samtidig kjedeligste) stereotypene. Skuespillerne gjør for det meste en ålreit jobb, uten at det noensinne blir mulig å føle annet enn likegyldighet for noen av figurene.
Jeg blir ikke grepet av det vage forholdet mellom Johanne og Erik (Mikkel Bratt Silset); tenåringsdatteren Marie (Jenny Evensen) og vennene hennes gir meg ingenting; og jeg klarer ikke engang å bli en smule irritert på den åpenbart hensynsløse Avaldsnes (Øyvind Brandtzæg).
Ingen av figurene i Kraken gir meg noe som helst, og det blir bare verre og verre utover i filmen.
For når det virkelig ikke er noe å feste seg ved, er det også svært vanskelig å la seg engasjere når ting først går på tverke.
Et snev av skrekk
Det gjør det selvfølgelig, for etter det som virker som en liten evighet gir det undersjøiske monsteret seg virkelig til kjenne. Heller ikke i denne delen av filmen får vi se veldig mye til den overnaturlige skapningen, men det er i det minste noe som skjer.
Oppdrettsanlegget blir adskilt fra omverdenen, og brått må figurene kjempe med både nebb og klør for å overleve.
Her dypper Kraken tåa godt uti skrekksjangeren – særlig Alien-filmene har tydelig inspirert flere artige sekvenser – men med en aldersgrense på snaue 12 år kan filmen hverken bli veldig skummel eller veldig brutal.
I stedet utvikler den seg mer i retning av en litt merkelig CGI-smørje hvor figurene ikke bare tar dumme valg – slik vi tross alt er vant til fra denne typen filmer – men de gjør liksom ingenting. Situasjonene de havner i føles aldri veldig truende, men likevel lar de skapningen jage dem rundt omkring i tussmørket mens de tilsynelatende venter på å bli drept.
Det er en håndfull interessante visuelle øyeblikk i siste akt, men det hjelper lite når historien ikke leder noe sted – filmens slutt er helt vanvittig intetsigende, og sekvenser som tydelig er ment for å vekke følelser blant seerne oppleves mest av alt som tåpelige.
Konklusjon
Kraken kunne vært en spennende katastrofefilm, men den gang ei.
Det kunne vært kult med et mindre synlig monster – en truende skapning som er troende til å bryte overflaten når som helst – men filmens ansiktsløse akkar mangler både tilstedeværelse og tyngde gjennom store deler av filmen.
Når skapningen først gir seg til kjenne, blir det brått veldig mye bruk av CGI og veldig lite troverdig handling fra figurenes side.
Filmen har mange flotte naturbilder, noen artige sekvenser og en håndfull interessante visuelle øyeblikk i siste akt, men det er ikke til å komme utenom at Kraken jevnt over er en katastrofalt kjedelig kinoopplevelse.
Kraken går på kino nå.
