Anmeldelse

Gemini Rue

Denne film noir-aktige thrilleren er for de som elsker nittitallsspillene til Sierra og LucasArts.

Pek-og-klikk-eventyrspill er, sammenlignet med andre typer spill, lette å lage. Det finnes flere verktøy utviklet spesielt for å gjøre produksjonen av denne typen spill så ukomplisert og enkel som overhodet mulig, også for folk som ikke har peiling på programmering fra før av. Derfor lages det også ganske mange hobbyprosjekter i denne sjangeren – og en gang i blant dukker det opp et hobbyprosjekt utenom det vanlige.

Azrael Odin er en hardkokt fyr.

Slik er Boryukodan Rue. Det begynte sin tilværelse som et studentprosjekt, og var så solid at det ble plukket ut som en Student Showcase-vinner på fjorårets IGF-arrangement. Takket være et samarbeid med Wadjet Eye Games, det vesle amerikanske studioet bak de gode eventyrspillene i Blackwell-serien, har spillet tatt steget fra et hobbyprosjekt til et kommersielt spill. Wadjet har ordnet skuespillere, en siste finpuss og gitt et nytt navn: Gemini Rue.

Dyster fremtid

Gemini Rue er et film noir-aktig science fiction-spill med en mørk stemning. I starten får du rollen som Azrael Odin, en tidligere leiemorder som har vendt mafiafortiden ryggen og nå jobber for politiet. Han er på jakt etter broren sin, og det siste sporet tar ham til planeten Barracus. Denne planeten er i praksis under kontrollen til Boryokudan-syndikatet, som driver bandittvirksomhet i interplanetarisk skala, noe som naturlig nok kompliserer etterforskningen litt. Snart finner han imidlertid ut at broren er tatt til Center 7, en mystisk institusjon ingen helt vet hvor er.

Så flyttes handlingen over til nettopp denne institusjonen. Her får du rollen som Delta Six, en person som akkurat har fått hukommelsen sin slettet. Du aner ikke hvem du er, eller hvorfor du befinner deg innelåst, men via høyttaleranlegg får du beskjed om at så lenge du samarbeider skal du etter hvert få slippes ut. Dine ukjente overherrer ber deg om å utføre ulike tester som skal trene deg opp for ditt nye liv. Interessant nok foregår testene dine på en skytebane.

Delta Six sliter.

Jeg skal ikke røpe særlig mye mer av det som skjer, men som du kanskje skjønner henger historiene til Delta Six og Azrael Odin sammen, og mens den ene forsøker å rømme fra institusjonen han er fanget på, forsøker den andre å komme dit. Begge får hjelp og selskap av en gruppe andre personer, men det er ikke helt klart hvem de egentlig kan stole på, og hvem som har baktanker med hjelpen.

Spennende handling

Spillet har et spennende utgangspunkt, og skusler det heller ikke bort. Selve handlingen er nemlig det absolutt sterkeste kortet spillet har å skilte med, og det brukte ikke lang tid på å hekte meg. I tillegg til at mysteriet er såpass interessant og velpresentert at man finne svarene, er spillet svært velregissert. Handlingen flyter konstant fremover, nesten som i en film, og det er sjeldent du blir sittende i samme situasjon veldig lenge.

I en stor del av spillet kan du dessuten hoppe frem og tilbake mellom Azrael og Delta Six som du vil. Hvis du setter deg fast som Azrael kan du spille litt som Delta Six, og kanskje vende tilbake til Azrael med nye ideer senere. Etter at denne delen er over vender spillet tilbake til et litt mer styrt format, hvor vekslingen mellom hovedpersonene skjer på forhåndsbestemte punkter i handlingen.

Gjøre hva?

I og med at Gemini Rue fokuserer såpass sterkt på handling og flyt i historiefortellingen, forsøker det ikke å sette deg fast i evigheter med supervanskelige gåter. Spillet er imidlertid aldri for lett heller, slik som for eksempel de nyeste Telltale-spillene. Gåtene er logiske, og føles aldri malplasserte. Når du spiller Azrael er spillet fokusert på godt, gammeldags detektivarbeid, mens sekvensene med Delta Six handler mer om å finne ut av hva i alle dager det er som skjer, før fokuset går over på å rømme.

Her savner jeg litt bedre hint i enkelte situasjoner, hvor jeg ble vandrende rundt uten mål og mening fordi jeg tilsynelatende hadde oversett viktige småting. Dette ødela for den ellers så gode flyten.

Du kan dø!

I motsetning til de aller, aller fleste av dagens pek-og-klikk-eventyrspill, kan du faktisk dø i Gemini Rue. Døden ligger riktignok ikke og lurer rundt et hvert hjørne, og det er ganske klart og tydelig når du er i fare og når du ikke er det, men feil kan altså få fatale konsekvenser. Jeg synes dette fungerer glimrende. Det gir spillet et ekstra element av spenning, samtidig som det aldri føles urettferdig.

Stemningsfulle omgivelser.

Spillet har også skytesekvenser hvor du angripes av én eller to fiender samtidig. Figuren din sitter eller står da «trygt» i dekning bak et eller annet objekt på den ene siden av skjermen, mens fiendene angriper deg fra den siden av skjermen. Poenget er å poppe ut på riktig tidspunkt for å fyre av et skudd eller to i riktig retning, før du hopper tilbake (helst uten å bli truffet av fiendens kuler). Skytesystemet er lettfattelig og fungerer greit, men jeg er likevel glad det ikke brukes mer enn det gjør.

Brukergrensesnittet fungerer ellers nokså godt. Ved å høyreklikke på et objekt eller en figur får du opp en liten meny, med fire forskjellige ikoner; et øye, en munn, en hånd og et ben. Disse representerer standardhandlinger som å se på, snakke med eller manipulere det du har klikket på. Benet er vel den minst tradisjonelle; det lar deg sparke inn dører og så videre. Menyen inneholder også en liste over alle tingene du har med deg. Det er litt upraktisk at du klikke på et objekt på skjermen for å gå inn i denne listen, men man blir vant med det.

Retrografikk

Gemini Rue har gått for for samme grafikkstil som de fleste andre eventyrspillene fra Wadjet Eye Games. Det betyr at spillet har et ekstremt retropreg, med superlav grafikkoppløsning og enkle animasjoner. Spillet forsøker med andre ord å emulere grafikkstilen til de gamle eventyrspillene fra VGA-eraen på nittitallet, og det gjør for så vidt en god jobb med det. Mange av bakgrunnene er godt tegnet, og vi får dessuten stemningsskapende animasjoner slik som tungt og realistisk regn i de dystre bygatene.

Mye repetisjon i Center 7.

Litt kritikk må jeg likevel komme med, for mange av miljøene er rett og slett veldig kjedelige. Dette gjelder spesielt de repetitive boligkompleksene på Barracus og de kjedelige omgivelsene i Center 7. Jeg skjønner at det er fristende å ta snarveier når man skal lage en haug av skjermer i samme stil, men synes at man i så fall enten bør kutte ned på antallet skjermer eller rett og slett bruke den ekstra tiden det tar å legge til flere detaljer slik at hver skjerm føles unik.

Jeg er klar over at vi er i 2011, og at den ekstremt lave oppløsningen kan være en hard nøtt for mange å svelge. Til dem har jeg egentlig ikke så mye mer å si enn at dette spillet ikke er laget med dem som målgruppe. Gemini Rue er laget for de som klarer å leve seg inn i opplevelsen uansett detaljnivå på grafikken, samt de av oss som er litt nostalgiske og setter pris på god, gammeldags pikselkunst.

På lydsiden skilter spillet som sagt med profesjonelt skuespillerarbeid. Spillets budsjett holder selvsagt ikke til å hyre inn folk fra Hollywood, men de fleste av skuespillerne gjør en god og troverdig jobb med rollene sine. Noen er kanskje litt lite engasjerte, mens andre overspiller litt – du treffer for eksempel en fyr som heter Balder, som takket være skuespilleren like godt kunne hatt et stort «Jeg er ond!»-skilt over hodet. Men hovedrolleinnehaverne gjør en solid jobb, og vi får også et artig gjenhør med en av stemmene fra Blackwell-serien.

Hvis man ikke må fikse en maskin eller to, spiller man ikke et ekte eventyrspill.

Konklusjon

Gemini Rue er nok et bevis på at man ikke trenger høye budsjetter eller etablerte spillstudioer for å lage gode spill. Grafikken i dette pek-og-klikk-eventyret hadde kanskje passet bedre for 20 år siden, men ikke la det stoppe deg. Spillet skilter nemlig med en historie og handling som utkonkurrerer det meste innenfor sjangeren, og det bør ikke ta lang tid før mysteriet rundt leiemorderen Azrael Odin, hans bror og den mystiske og ukjente Delta Six hekter deg.

Spillet har dessuten en filmaktig struktur hvor det stadig skjer noe nytt, og handlingen sjeldent står stille særlig lenge. Dette betyr riktignok at gåtene i spillet sjeldent er spesielt minneverdige eller tidkrevende, og de gangene du setter deg fast er det sannsynligvis fordi du ikke vet hva du skal gjøre og ikke fordi du sliter med en vanskelig oppgave. Selve gåtene er logiske, og generelt svært godt integrert i handlingen.

Gemini Rue leverer også flere skytesekvenser, noe som puristene innenfor eventyrsjangeren kanskje ikke er så begeistret for. De bør imidlertid ikke skape store problemer, for de er aldri veldig vanskelige. Spillet følger forøvrig ikke den uskrevne loven som sier at eventyrspill aldri skal ta livet av spillfigurene, men det har jeg ingen problemer med. Spillet er alltid tydelig på når man er i fare og når man ikke er det, og det at man kan dø tilfører et ekstra element av spenning vi vanligvis ikke får i sjangeren.

Spillets tradisjonelle stil og utpregede retrografikk gjør at det kanskje har en litt begrenset målgruppe, men hvis du synes det er vel så moro å spille et eventyrspill fra nittitallet som du synes det er å spille et moderne 3D-spill, passer Gemini Rue med andre ord utmerket. Hvis du irriterer deg over at et spill som Minecraft har «dårlig» grafikk bør du nok prøve noe annet (men i så fall er vel sjansen stor for at skjermbildene har skremt deg bort for lengst).

Merk: Gemini Rue kan kjøpes via digital distribusjon, direkte fra utviklerne.

Siste fra forsiden