ANMELDELSE: Iconoclasts
(Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no)

Her snakker vi tilnærmet mekanisk perfeksjon

Iconoclasts er en veldig hyggelig overraskelse helt på starten av dette nye spillåret.

Lyst på noe fargerikt, fartsfylt og spennende for å vie inn det nye spillåret? Her kommer i så fall en hyggelig melding: Iconoclasts, som er det nye enmannsprosjektet fra svenske Joakim «Konjak» Sandberg, har vist seg å være et veldig hyggelig bekjentskap, og en skikkelig vitamininnsprøytning i en tidsperiode som pleier være temmelig søvnig hva angår nye, spennende utgivelser. 

Vi spiller som Robin, ei temmelig tøff, ung jente som bor alene ute i skogen. Hun er hendig med både skiftenøkkel og laserpistol, og er den eneste som kan hjelpe innbyggerne i nabobygda med å reparere husholdningsapparater og alt annet som jevnlig kan gå i stykker.

Skiftenøkler forbudt!

Robins kyndighet med verktøy er nøkkelen til suksess. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Å bruke skiftenøkkel er dog ikke bare-bare i denne verdenen. Samfunnet Robin lever i styres av One Concern, et totalitært og veldig religiøst teknokrati som kun tillater at «velsignede» personer får håndtere verktøy, drivstoff og annen teknologi. Robin er ikke en slik velsignet person, men et utskudd, som likevel er mer enn dyktig nok til å hjelpe de som trenger hennes kyndighet. Dette faller ikke i god jord hos One Concern, som snart jager henne vekk fra skogen og hjembyen Settlement 17. Merkelig nok slår de aldri ned på hennes bruk av laserpistol …

Herfra utfolder det seg en overraskende dyp historie om religion, individualitet, maktmisbruk og mange andre dagsaktuelle tema. Mye av det som tas opp her er faktisk av overraskende slående kvalitet. Da har det ikke like mye å si om selve spillingen av og til blir litt vel ofte avbrutt av historiesekvenser.

Hvis man ikke er interessert i historien i det hele tatt, har utviklerne lagt inn en kommando for å hoppe over disse sekvensene. Det anbefales dog på det sterkeste at du følger med på historien så nøye som mulig. Spillet er heller ikke blottet for humor, og jeg tok meg selv i å humre ganske høylytt ved flere anledninger. Sånn sett får du noe igjen for å ikke trykke «skip» uansett.

Vitser og personlige anekdoter kommer fra det øvrige, særdeles velutviklede, rollegalleriet, mens Robin er figuren hvis personlighet man heller får inntrykk av gjennom selve spillingen. Da skader det ikke at Robin er en skikkelig tøff spillheltinne som man veldig fort bli glad i. Jeg skulle likevel ønske spillet lot meg bli litt bedre kjent med hver enkelt rollefigur og deres egenskaper før det innfører en ny én. Når det er sagt er det selvsagt ikke nødvendig å følge historien med argusøyne. Av og til vil man jo bare hoppe rundt og skyte monstre, og Iconoclasts tilfredsstiller monsterskyteavhengigheten som det selv underbygger fra første øyeblikk.

I sjefskampene går det hett for seg. Noen av spillets sterkeste øyeblikk finnes her. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Mekanisk perfeksjon

Styringen i Iconoclasts er rett og slett glimrende. Hopping og skyting utfører med millimeterpresisjon. Å hoppe rundt og fyre av pistol og slenge med skiftenøkkelen blir til slutt en egen type motorikk – et instinkt som du underbygger fordi det er så utrolig tilfredsstillende i utgangspunktet. Høres det kjent ut, Mega Man-tilhengere? I tillegg merket jeg meg den imponerende fysikkmotoren. Robin må nemlig ganske ofte bruke skiftenøkkelen sin til å hekte seg tak i skruer for å nå skattekister og andre hemmeligheter som ligger utenfor hennes normale rekkevidde. Her handler det om å bygge moment og svinge seg til neste skrue med riktig timing. Nivåutformingen underbygger kontrollsystemet perfekt, med logikkgåter og fysikkbaserte utfordringer som i aller høyeste grad drar nytte av rollegalleriets ulike egenskaper. Her snakker vi en tilnærmet mekanisk perfeksjon.

Laserpistolen er særdeles effektiv. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Det mekaniske er én ting, men det er noe annet som har slått meg mens jeg har spilt denne typen plattformspill de siste årene. Hvis det er større fokus på både direkte og subtil historiefortelling som er de nye plattformspillenes måte å forsøke å overgå klassikerne på, så er det i aller høyeste grad en hyggelig utvikling slik jeg ser det.

Det er vanskelig å utfordre gamle (og nye) slagere som Super Mario World, Mega Man X og Shovel Knight på spillbarhet alene, så større fokus på historiefortelling, som i for eksempel Iconoclasts og Owlboy, er en veldig interessant utvikling for sjangeren. Det vitner i det hele tatt om at også spillsjangre som i utgangspunktet kun skal være uskyldig moro også kan bite fra seg med sterke budskap dersom utviklerne går inn for det.

Utfordre deg selv tvert

Hos disse opprørerne kan du oppgradere Robins våpen. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Et godt tips er å begynne å spille Iconoclasts på høyeste vanskelighetsgrad – spesielt hvis du er fortrolig med todimensjonale plattformspill, noe jeg regner med er tilfelle for mange som kommer til å plukke opp dette spillet. På normal vanskelighetsgrad skal det nemlig ganske mye til før man dør.

Store deler av spillet, og da spesielt sjefskampene, oppleves fremdeles som utfordrende i den forstand at du må tenke litt før du vet hva du må gjøre for å vinne, og at du fremdeles må reagere raskt for å unngå å ta skade, men spillet er veldig tilgivende med tanke på hvor mye skade du må ta før du dør. Du får veldig mye liv, og skaden fra fiender er temmelig beskjeden, og det er mer enn nok av helbredende hjerter å finne.

På den vanskeligste graden er denne velviljen tonet ned, slik at man i langt større grad får kjenne den gammeldagse plattformutfordringen på kroppen. Hvis du tidligere i din spillerkarriere har hoppet og avfyrt missiler i to dimensjoner, er det bare å begynne på denne vanskelighetsgraden med en gang. 

Konklusjon

Etter en knapp time i skogen er det klart for andre miljøer. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Iconoclasts har vist seg å være en veldig hyggelig overraskelse helt på starten av dette nye spillåret. Det er nydelig å se på, spiller som en drøm, har en interessant og dyp historie. Jeg kan nesten ikke be om stort mer i et plattformspill.

Et par småting, som en lei mangel på musikk med særpreg, gjør at dette spillet havner noe bak plattformspillene jeg har nevnt som referanser gjennom denne anmeldelsen totalt sett, men likevel er Iconoclasts en såpass herlig opplevelse, og da et det ikke stort annet å gjøre enn å komme med en varm anbefaling.

Iconoclasts er ute til PlayStation 4 (testet), PlayStation Vita, Windows, Linux og Mac 23. januar.

Hvis du ser etter andre, glimrende plattformspill, kan vi også anbefale pikselkunstverket Owlboy og retro-rakkefanten Cuphead.

Vurdering

"Et mekanisk glimrende plattformspill som også utfordrer oss med en tung historie."

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen