ANMELDELSE: Mørkredd
(Foto: Hyper Games)

Mørkredd er et stemningsrikt spill som er best når man er to

På sitt beste er Mørkredd på nivå med Inside og Limbo.

Hva er det med oss skandinavere og dystre, mørke monokrome spill? Våre danske brødre i Playdead har gjort karriere på guffne Inside og Limbo, mens Frictional Games loste inn en nytt skrekkspillparadigme med Amnesia: The Dark Descent. Her til lands traff Krillbite Studios sitt publikum med Among the Sleep og depresjonsskildringen Mosaic

Nå har Oslo-baserte Hyper Games også falt inn i denne Skandinavia-grimheten med sitt nyeste spill, Mørkredd – et guffent spill der respekt for skygger er alfa og omega. Resultatet er et godt samarbeidsspill der stemningen låner mye fra læreboken til Inside og Limbo, men med et større fokus på utfordringer som må løses på ferden. 

Langt fra sisyfosarbeid 

Trailer for Mørkredd. (Video: Hyper Games)

Egentlig er grunnkonseptet veldig enkelt: spilleren, eller spillerne, styrer to mennesker. Menneskene samarbeider om å dytte på en stor lyskule som utstråler lys. Dersom et av de to menneskene havner i mørket utenfor lysradiusen, eller blir truffet av en skygge, dør man og må ta opp spillingen fra forrige sjekkpunkt. 

Som med alle gode spill som benytter seg av et slikt enkelt grunnkonsept, itererer og varierer Mørkredd på ideen gjennom de tre timene spillet varer. I begynnelsen introduseres spillerne for konseptet gradvis. For eksempel lærer man seg kjapt at skygger er livsfarlige, etter at man går gjennom en klynge trær. Dersom man vandrer inn i skyggene som oppstår når lyskilden flyver forbi trærne, ender man opp med å dø – dermed læres man opp til at lyskilder som beveger seg endrer plasseringen av skygger, noe som man må ha i bakhodet gjennom resten av spillet.

Det tar ikke lang tid før man introduseres for tidssensitive problemer, der man må bruke de to personene på forskjellige steder for å komme seg videre. For eksempel må en av menneskene holde nede en knapp som åpner for at det andre mennesket kan gå over til en spak som åpner en port som er i veien for lyskula. Eller man må dytte kula foran seg mens lodd i kjettinger beveger seg opp og ned, og dermed time posisjonen til kula mellom intervallene. 

Selv om dette åpner for en god del variasjon, er det sjelden vanskelig. Gåtene begrenser seg som regel til kun et par ledd, og det burde ikke ta mer en noen minutter å komme seg forbi de mest vriene problemene. Å løse dem føles likevel tilfredsstillende, og Mørkredd oppnår dermed en balansegang mellom det å unngå å irritere, men samtidig by på mestring. 

To bør man være

Hvis man velger å spille alene, kontrollerer man de to menneskene med hver sin analogstikke, og hver sin skulderknapp som brukes til å gjøre enkle handlinger. Et trykk på A-knappen gjør at man bytter hvem man kontrollerer med hvilken stikke – noe som blir veldig nødvendig for å beholde oversikten over hvem som er hvor. Generelt sett er det best å ha personen til venstre på venstre stikke, og omvendt, og bytte dersom man faller ut av dette mønsteret. I de øyeblikkene der man er ute av posisjon føles det litt som å bytte på å klappe seg på hodet og stryke på magen samtidig – forvirrende og frustrerende. 

Mørkredd. Foto: Audun Rodem, Gamer.no

Nettopp derfor gir det mye mening at spillet selv anbefaler at man er to om opplevelsen. Det er helt klart i den rammen Mørkredd skinner best. Selv om jeg fullførte spillet alene først, uten å ende opp med kaste kontrolleren i veggen, var de tjue minuttene som ble spilt i tandem med en annen person en god del knepp bedre. Det krever likevel at man kommuniserer godt, og det er veldig lett å ødelegge for hverandre om man ikke passer på, eller ikke er på samme bølgelengde. Sånn sett byr det å være to på andre utfordringer enn om man ruller gjennom mørket alene. 

Vaghet brygger stemning

Dersom Mørkredd kun var et gåtespill for to, uten noen form for videre kontekst, hadde det nok ikke truffet så godt som det gjør. Heldigvis sørger Hyper Games for å bygge opp en stemning og en progresjon her som gjør svært mye for opplevelsen. De mørke, minimalistiske omgivelsene man går gjennom varierer fra sted til sted, med en underliggende anspent stemning som vedvarer gjennom det hele. Det føles litt som den uroen du får når du er mutters alene i mørket, og ikke helt vet hva som lusker i skyggene. 

Mørkredd. Foto: Audun Rodem, Gamer.no

Stemningen trumfer historien her. Mørkredd liker å holde det hele vagt: to mennesker våkner opp – tilsynelatende fra døden – når en lyskilde flyr opp til dem. Deretter blir de ledet av lyskilden, og snubler over en kule der lyskilden tar bolig. Alt fortelles gjennom det du gjør, og ting du snubler over på veien. Et dusin veggmalerier gir mer kontekst, men forklarer ikke hva som egentlig er greia. Mot slutten tar det hele en ny vending, og måten spillet ender på føles ikke nødvendigvis som et punktum, men mer som slutten på et kapittel. 

Denne vagheten sørger likevel for en stemning som utvikler seg gradvis mer og mer, og du får et klimaks mot slutten som minner om andre lignende spill. Det fungerer. 

Lydbildet, lyddesignen og den sparsommelige musikken gjør utrolig mye av løftingen også, og er med på å bringe de mørke korridorene, elvene, bergene og …annet til live. Og selv om det er anspent, slenger spillet aldri noe på deg plutselig. Det bygges i stedet opp gradvis, og holder deg grepet gjennom det hele. 

Konklusjon

Mørkredd er et stemningsrikt spill med gåter som byr på akkurat nok motstand til å holde spilleren på tå hev. På sitt beste lykkes spillet med å fremmane den uhyggelige spente stemningen som Inside og Limbo gjorde så godt for noen år siden, uten at det alltid når helt opp til de to. 

Mørkredd. Foto: Audun Rodem, Gamer.no

Spillet fungerer – som utvikleren selv sier – klart best om man spiller sammen, og det å spille alene kan til tider føre til noen klønete kontrollerøyeblikk. Jeg tror likevel at alenespillere får en god opplevelse, så lenge man er relativt vant med å bruke en spillkontroller. Det enkle konseptet bygges stadig ut gjennom de tre timene det tar å runde opplevelsen, og rekker aldri å bli ensformig eller gjentagende. 

Til syvende og sist er det likevel blandingen av stemningen og utviklingen av den enkle grunnmekanikken som sørger for at man fengsles av Mørkredd. Lyd, bilde og akkurat nok kontekst gjør sitt for å trille det hele i mål, og gjør spillet til en helhetlig guffen pakke. 

Mørkredd slippes til Xbox Series X/S og Windows i desember. Hyper Games har ikke annonsert en endelig dato ennå. Vi testet Windows-versjonen. Alle bilder – bortsett fra toppbildet – er tatt av anmelder. 

Vurdering

"Et stemningsrikt spill som byr på akkurat nok motstand til å holde spilleren på tå hev. "

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen