ANMELDELSE: Worm Jazz
(Foto: Inconspicuous Creations)

Norges svar på gode, gamle Snake

Worm Jazz er avslappende og kompleks hjernetrim.

Slanger og andre vesener som slynger seg fram og tilbake har alltid vært en sentral del av spillhverdagen, fra Solid Snake og Worms, til Ekans, Arbok og Earthworm Jim. Dette gjorde seg spesielt gjeldende på den første generasjonen med mobilspill, da Snake – en tolkning av konseptet fra arkadespillet Blockade – var et fenomenalt spill som nesten alle hadde tilgjengelig på de gamle Nokia-telefonene sine. 

Det er litt det samme som gjelder når norske Worm Jazz lanseres i 2020. Etter et lengre opphold på mobile plattformer, har spillet nå kommet på PC og Nintendo Switch, og vi har tatt på oss flosshatt og ståpåvilje for å anmelde.

Jo, takk, jeg ser det. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Eureka!

Dette er i utgangspunktet et spill som er like enkelt og lett tilgjengelig som det Snake var den gang da: De første par banene er enkle hinderløyper hvor man lærer seg at man ikke kan snu på flisa, at det er dumt å krasje inn i sin egen hale og man må spise brorparten av all «frukten» på banen for å låse opp veien videre. For hver bit man spiser vokser marken med ett ledd, og slik har det seg at det fort blir trangt om plassen i de små labyrintene man må forsere.

Derfra og ut går det slag i slag med nye ideer, fra miner som gjør deg mindre og sprenger steinblokker, til portaler som lar deg se labyrintene fra nye vinkler. Ingen av banene er spesielt store, og noen er bare én enkel rektangel fylt med godbiter og feller du må snirkle deg rundt, men magien ligger i hvordan de ulike elementene kombineres for å lage små, spenstige gåter.

Mange av de første utfordringene løser man fort, men jo lenger ut i spillet man kommer, jo mer må de små grå jobbe for dopamin-føden. Flere av de senere gåtene kan bli djevelsk vanskelige, og ved flere anledninger måtte jeg rable ned notater og tegne provisoriske marker med penn og papir. Det forrige gåtespillet jeg bega meg ut på som krevde dette var The Witness, og det er godt selskap å være i for et lite spill fra Norge.

Worm Jazz når riktignok aldri de samme utrolige høydene som det spillet, men det er nok «aha!»-øyeblikk her til å holde deg gående de tre-fire timene det tar å fullføre «kampanjen». Enda noen timer blir det for de som vil ha full pott på hver bane – dette er ofte enda mer utfordrende, og selv om det ikke var alle baner jeg orket å gjøre dette på, er det fint å ha noe å strekke seg etter for de flittigste av oss.

Mark i mark. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Stilig mark

En viktig grunn til at Worm Jazz fungerer så godt, er det faktum at det har et svært godt design. Til enhver tid har man sjelden mer enn fire-fem unike elementer å forholde seg til, og de er visuelt adskilte nok til at det lett å slenge ett blink på hver bane for å vite nøyaktig hva man har i vente.

Nam, nam! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Opplevelsens tredje akt blir imidlertid litt rotete fordi spillet innfører flere bevegelige deler samtidig, og akkurat her synes jeg det går litt vel fort fram. 

Ellers er Worm Jazz en meget avslappende affære, takket være den duse visuelle stilen og den herlige jazzmusikken som preger hver bane. Ja, det er der «Jazz»-delen av navnet kommer fra. Det kunne godt vært enda litt mer variasjon i lydsporet – slik jeg har forstått det har hver akt én låt som går på repeat – men jeg liker det. Det er koselig og kaféete, og står som en merkelig kontrast til de smått ekle lydene av marken som klisser seg bortover.

Det er koselig og kaféete.

Marken er for så vidt en egen figur i og for seg selv, med lysende øyne og et stilig utvalg hatter han kan ha på seg. Det er fint og søtt, med en helhet som rett og slett bare fungerer. Og det kan man godt også si for nær sagt alt Worm Jazz gjør.

Her er det litt å henge fingrene i. Vent ... mark har vel ikke fingre? Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Worm Jazz er et lite, koselig og overraskende komplekst gåtespill. Det som i utgangspunktet bare fremstår som enkle «ikke-treff-halen-din»-gåter, blir etter hvert utvidet med nye og interessante mekanikker som virkelig kommer til å utfordre de små grå.

Spesielt innviklet blir det mot slutten av spillet, og særlig de som vil få full pott på alle baner vil kunne komme til å slite litt. Selv lot jeg meg inspirere kraftig et par ganger i løpet av opplevelsen, hvor jeg på flere tidspunkt faktisk tydde til penn og papir for å prøve å få orden på tankene. Og det er utelukkende positivt at et så tilforlatelig spill kan ha en slik påvirkning.

Selv med dette i bakhodet synes jeg det blir litt for innviklet i spillets tredje og siste akt, og dette er blant de sekvensene hvor vanskelighetsgraden godt kunne hadde en mer gradvis stigning.

Utover det er det lite å klage på, annet enn at spillet kanskje kunne hatt enda mer innhold etter at den offisielle «historien» er over – altså at innholdet var litt annerledes fordelt. Slik det er nå er det nemlig ikke mye som frister meg til å gå tilbake etter rulleteksten ... men så har jeg jo allerede fått nesten fire timer med gåtemoro, og det er kanskje akkurat passe.

Vil du ha andre spennende gåtespill, kan vi anbefale The Witness og Shiftlings.

Vurdering

"Avslappende og kompleks gåteløsning."

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen