Anmeldelse

Ballistics

Dette spillet burde hatt epilepsiadvarsel på skjermen. Ballistics er rett og slett det raskeste spillet jeg noensinne har spilt, og sannsynligvis det raskeste jeg noensinne kommer til å spille. Det tilsynelatende enkle konseptet er som følger: Kjør en sykkel gjennom magnetiske tunneller mot 7 andre uten hastighetsbegrensning. Førstemann som fullfører tre runder er vinneren.

Side 1
Side 2
Side 3

Ikke kravstort
Totalt byr Ballistics på 7 baner - alt fra iskalde Sibir med tåke i tunnellene, til jungelen i Belize. Grafikken er spektakulær, og det utrolige er at jeg selv med min noe middelmådige Duron 800/MX2 får servert grafikk jeg sjelden har sett maken til før - i sinnssyke hastigheter.

Motstanden er av varierende vanskelighetsgrad. Mens de fleste av oss på det letteste nivået suser fra all motstand og tar igjen et par av dem med en runde, er det definitivt mer å bryne seg på den vanskeligste graden; Ballistics. Ikke bare er motstanderne av ypperste klasse - på de vanskeligste innstillingene er det også mulig å miste grepet langs veggene i tunnellen slik at man mister fart; inntil man klarer å feste grepet igjen.

Lyden er det heller ikke mye å utsette på. Suggerende technomusikk pulserer fra høyttalerne mens lydmuren sprenges både to og tre ganger. Utfører man et halsbrekkende stunt, som for eksempel å passere et stort hinder med lyden hakk i hæl, får man bonuser i form av en stemme som skriker "speed freak" eller "daredevil" og pengene ruller inn på konto. Jeg savner kanskje litt mer feedback i høyttalerne om motstandernes posisjon, ettersom man slett ikke har tid til å titte på sekunderingen nede i hjørnet i disse hastighetene. Det kunne godt vært enda litt grommere lyd i motoren også, men det kan tilgis, ettersom det tross alt er magnetisme i tunnellveggene som utnyttes for å oppnå hastigheter.

Ikke mye side om side
En annen ulempe med at det går så fort (annet enn at det er så sinnssykt vanskelig å ta gode screenshots) er at det blir lite kniving med motstanderne. Blir man passert, ser man så vidt et lysglimt som passerer. Det samme gjelder når man tar igjen noen. Da er det som regel fordi man holder lydens hastighet og suser fra, og det er få ganger man tar sakte innpå.

Selv om gameplayet definitivt byr på noe av det råeste jeg har opplevd foran en PC-skjerm, er det også diskutabelt om spillet har en voldsom varighet. De to første (av tre) mesterskap gikk jeg igjennom uten å tape ett løp, og det var først på det vanskeligste nivået det begynte å bli vanskelig. Det første mesterskapet består av fem baner, det neste består av de samme fem pluss en ekstra, og i det siste mesterskapet må alle sju mållinjer krysses. Når det er oppnådd har man gjort det meste, og her er det være rom for forbedringer.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden